savn

[Gjest ukjent]

Akkurat no blei det litt for mykje. Kjenner følelsen igjen frå langt tilbake. Følelsen av smerte, lengsel, tomhet som har forfulgt meg. Eg lengta etter meg sjølv. Eg er borte og finner meg ikkje igjen. Tror eg hadde meg sjølv då eg var ca 3. Men etter det har eg gradvis forsvunnet. savner tida frå eg var heilt lita. Før eg måtte begynne å passe på meg sjølv. Passe på at ikkje andre forlot meg, at eg ikke falt i unåde.

No i våksen alder søkte eg på nytt til glømde kilder, eg trudde eg skulle finne tryggleik i andre. Men eg tok feil og er på nytt kasta tilbake til meg sjølv.

Eg føler håpløshet no. Har kjempa så lenge. Føler meg så gammal, sjølv om eg ikkje er det. Hadde det bare vore ei løsning, hadde eg bare sett ho.

[frosken]

Løsningen ligger i å innse og akseptere at behov som ikke ble tilfredsstillt adekvat i tidlig barnealder ikke kan "tas igjen" i voksen alder...

Hvis du klarer å akseptere at slike dype savn ikke kan tilfredsstilles (enkelte tog er gått for alltid), så kan du i større grad begynne å glede deg over voksenlivets gleder. Du kan bl.a. oppleve kjærlighet til en annen voksen uten å trenge garantier for aldri mer å bli forlatt. Du kan begynne å leve i nåtiden - uten å være så preget av fortiden...

Vanskelige - men viktige erkjennelser - tror jeg...

[Utafor]

Å ikke vite hvor man har gjort av seg selv er ikke så uvanlig tror jeg. Iallefall har jeg den følelsen konstant. Psykologen min sier at jeg må være meg selv, ikke oppføre meg slik jeg tror andre forventer at jeg skal være. Men hvordan være seg selv når man ikke vet hvem man er.. Ble nok ikke noe oppklarende for deg dette innlegget "ukjent", men ønsker deg iallefall lykke til, og gi aldri opp!

Mvh