Gjest nullverdt Skrevet 19. mai 2002 Skrevet 19. mai 2002 Hva er det som gjør at jeg - når jeg prater med andre - alltid må "vike plassen" når det dukker opp noe... alltid! Jeg føler at jeg aldri er "viktigst" (dårlig ord). Alltid skjer det noe som gjør at jeg blir sittende igjen med masse jeg har lyst å si... Jeg vet ikke om jeg gidder denne verden lenger..... 0 Siter
Gjest Little Madam Skrevet 19. mai 2002 Skrevet 19. mai 2002 Høres ut som du har et svakt selvbilde... Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Til tider har jeg tenkt og følt at _ingen_ vil, orker, er interessert i å høre på meg. De bare prater i vei om "viktige" ting. Segselv og sitt. Men da har mannen min sagt at jeg er mitt eget ansvar! Mitt eget ansvar å "ta plass" i samtaler. Noen ord om egne erfaringer. 0 Siter
Gjest Z@pvir Skrevet 19. mai 2002 Skrevet 19. mai 2002 Høres ut som du har et svakt selvbilde... Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Til tider har jeg tenkt og følt at _ingen_ vil, orker, er interessert i å høre på meg. De bare prater i vei om "viktige" ting. Segselv og sitt. Men da har mannen min sagt at jeg er mitt eget ansvar! Mitt eget ansvar å "ta plass" i samtaler. Noen ord om egne erfaringer. Kjenner godt igjen følelsen! Har kommet til at jeg er for hensynsfull rett og slett. LAR meg avbryte uten å ta ordet tilbake. Merker jeg at andre ikke er spesielt interessert, fortsetter jeg ikke lange utredninger om meg og mitt. Enkelte venninner derimot, har ikke disse antennene, og kan kjøre egne uinteressante historier i det uendelige. HØFLIG som jeg er, hører jeg allikevel på. Etterhvert som jeg blir mer og mer klar over reaksjonsmønsteret mitt, merker jeg at jeg også blir flinkere til å ta igjen. Tok bl.a. et skikkelig oppgjør med ei venninne vedr dette at hun aldri ville høre på mine ting, men absolutt skulle prate om seg og sitt. Det hjalp faktisk. Hadde skikkelig PMS den dagen, så det var vel grunnen til at jeg fikk "motet" til å gjøre det. Var i grunnen deilig å ha satt grense for hva jeg fant meg i. Regnet med at vennskapet var over, men hun kom tilbake og fortsatte som om ingenting var hendt, OG hun prøver så godt hun kan å moderere seg kan jeg merke. Føler meg nå tryggere på at en må tøre å si ifra av og til. Og så har jeg også lav selvfølelse - selvfølgelig. Ellers hadde dette ikke vært noe problem kanskje. 0 Siter
willow Skrevet 21. mai 2002 Skrevet 21. mai 2002 Kjenner godt igjen følelsen! Har kommet til at jeg er for hensynsfull rett og slett. LAR meg avbryte uten å ta ordet tilbake. Merker jeg at andre ikke er spesielt interessert, fortsetter jeg ikke lange utredninger om meg og mitt. Enkelte venninner derimot, har ikke disse antennene, og kan kjøre egne uinteressante historier i det uendelige. HØFLIG som jeg er, hører jeg allikevel på. Etterhvert som jeg blir mer og mer klar over reaksjonsmønsteret mitt, merker jeg at jeg også blir flinkere til å ta igjen. Tok bl.a. et skikkelig oppgjør med ei venninne vedr dette at hun aldri ville høre på mine ting, men absolutt skulle prate om seg og sitt. Det hjalp faktisk. Hadde skikkelig PMS den dagen, så det var vel grunnen til at jeg fikk "motet" til å gjøre det. Var i grunnen deilig å ha satt grense for hva jeg fant meg i. Regnet med at vennskapet var over, men hun kom tilbake og fortsatte som om ingenting var hendt, OG hun prøver så godt hun kan å moderere seg kan jeg merke. Føler meg nå tryggere på at en må tøre å si ifra av og til. Og så har jeg også lav selvfølelse - selvfølgelig. Ellers hadde dette ikke vært noe problem kanskje. kjenner meg veldig igjen. jeg hadde en periode da jeg gikk til behandling for depresjon og angst, og da hadde jeg flere runder med familie og venner. vanskelige var de, men det hjalp. desverre hadde det ikke noen langvarig , og nå er jeg på vei rett nedover igjen. for blakk, feig og sliten til å pipe om hjelp. 0 Siter
Gjest nullverdt Skrevet 21. mai 2002 Skrevet 21. mai 2002 kjenner meg veldig igjen. jeg hadde en periode da jeg gikk til behandling for depresjon og angst, og da hadde jeg flere runder med familie og venner. vanskelige var de, men det hjalp. desverre hadde det ikke noen langvarig , og nå er jeg på vei rett nedover igjen. for blakk, feig og sliten til å pipe om hjelp. Får hjelp nå.. fikk sagt fra til en i familien.... *sliten* 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.