Til pårørende av psykisk syke...og NHD

[Gjest Lenge leve empatien]

Til dere som opplever at en av de nærmeste sliter psykisk- på en eller annen måte.

Si meg, skal vi som står rundt gi opp når det stormer som verst?

Skal vi la være å ha håp, ha tro på de små fremskrittene?

Skal vi trekke oss unna, av hensyn til oss selv, og se den andre fortvile over støtten som forsvant?

Skal vi forbanne hver mørke dag, men ikke se solskinnet innimellom?

Skal vi, etter en viss tid, innse at nå er det på tide å gi opp?

----

Jeg er forbannet over svaret NHD har gitt lenger nede til en som er fortvilet over sin kjærestes depresjon - eller hva det nå måtte være.

NHD spør: " Er det verdt det?"

Og jeg spør, NHD - og andre som gir opp:

Er DET verdt det? Har dere SÅ liten tro, så lite håp, empati, omsorg, kjærlighet - at dere setter dere selv først, i stedet for å kjempe sammen med den dere elsker eller glad i?

Jeg kan se at det i NY og NE kan være hensiktsmessig å trekke seg ut av et forhold, eller skjerme seg selv. Men å gi opp uten kamp? Det kaller jeg toppen av egosime.

Si meg, NHD, hva hadde du gjort om din kjære gjennomgikk en dyp depresjon? Hadde du skjermet deg, og latt henne være? Hadde du latt henne slite med det på egenhånd? Ja, hadde det vært verdt å stå ved hennes side, til du gradvis så hennes fremskritt på vei mot lyset igjen?

Når du spør andre her i den situasjonen om det er verdt det hele, så mister jeg respekt for deg. Har du noengang opplevd hva det er å elske, tro...?

Forøvrig anbefaler jeg filmen "Et vakkert sinn" - der var en kvinne som virkelig visste at det var verdt det. Hun kjempet, og vant.

[Gjest Z@pvir]

Selv blir jeg kjempeskuffa når de nærmeste ikke støtter meg. Jeg trenger all den støtte jeg kan få.

Samtidig kan jeg godt skjønne dem. Når jeg er depressiv føler jeg at jeg forpester alt som er rundt meg, og egentlig er jeg glad for at de beskytter seg mot meg da. Hvis DE også blir deprimerte blir alt verre for meg.

Selv holder jeg meg feks vekk fra depressive personer som ikke er gode for MIN egen situasjon. Slik må det bare være.

Hadde det derfor aldri vært noen som satte grenser for oss - hva de finner seg i å bli utsatt for av våre depressive sider -, ville vi jo aldri ha noen grunn til å PRØVE det aller minste å komme ovenpå. Jeg blir av og til redd for at mannen min ikke skal orke min nedstemthet lenger, og gå fra meg av den grunn, og det får meg faktisk fra å forsvinne helt nederst i mørket.

Og ikke minst - er glad for at ungene har EN person som er mer livsglad og anti-depressiv enn det jeg er. To som meg i en familie hadde vært pyton!

[beib]

jeg vet ikke om det er mitt innlegg du sikter til,for jeg fikk svaret av nhd som du blir så forbannet over...om det var verdt det...

jeg var sammen med en psykisk ustabil mann som jeg elsker noe så utrolig høyt,ja vi har selvsagt hatt fine perioder,men også dårlige..og tro meg vi har kjempet..men hva gjør man når man ikke har mere og gi? er selv på vei ned i dragsuget? lever med reddselen om hva som møter deg når du kommer hjem...er han død?

når man har gjort alt en makter og mere til..

når man blir vekket på natten med en tapetkniv over seg og får beskjed om at han ska ta livet av seg selv og meg...

når man må sende bort barnet sitt fordi det er så ustabilt i hjemmet...

er det da feigt /dårlig gjort av meg og gjøre det slutt?? er det verdt at 3 mennesker skal bli ødelagt???

så du mener jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg tenket på meg og barnets beste...

[Gjest Magna]

Selv blir jeg kjempeskuffa når de nærmeste ikke støtter meg. Jeg trenger all den støtte jeg kan få.

Samtidig kan jeg godt skjønne dem. Når jeg er depressiv føler jeg at jeg forpester alt som er rundt meg, og egentlig er jeg glad for at de beskytter seg mot meg da. Hvis DE også blir deprimerte blir alt verre for meg.

Selv holder jeg meg feks vekk fra depressive personer som ikke er gode for MIN egen situasjon. Slik må det bare være.

Hadde det derfor aldri vært noen som satte grenser for oss - hva de finner seg i å bli utsatt for av våre depressive sider -, ville vi jo aldri ha noen grunn til å PRØVE det aller minste å komme ovenpå. Jeg blir av og til redd for at mannen min ikke skal orke min nedstemthet lenger, og gå fra meg av den grunn, og det får meg faktisk fra å forsvinne helt nederst i mørket.

Og ikke minst - er glad for at ungene har EN person som er mer livsglad og anti-depressiv enn det jeg er. To som meg i en familie hadde vært pyton!

I aller høyeste grad forstår jeg også begge sider. Da jeg var unge opplevde jeg foreldre som var psyke.

Min mor var nok den verste. Hun var så klagende og jeg opplevde henne som fæl, da hun gjorde mye av sin smerte.

Min far var krigsseiler og hadde det vondt ift. gamle traumer, men han var ikke så slitsom og utagende i sin smerte. Det var ikke så forferdelig å være sammen med han. Han tok hensyn til tross for sin smerte.

Jeg har selv slitt mye psykisk og jeg har tenkt veldig mye på hvordan jeg oppleves av mine nærmeste. Jeg ligner nok mest på min far og har forsøkt alt jeg kan å skåne mine nærmeste.

Selv om jeg har det vondt behøver ikke det å gå ut over mine kjære, har jeg tenkt. Barna mine har ikke merket stort (tror og håper jeg).

Det har nesten blitt litt skummelt dette med og ikke vise smerten, for jeg blir en grubler i mine egne greier og lite åpen når jeg virkelig burde trengt andre mennesker.

Spesielt hvis jeg er deprimert og tenker død og fordervelse blir jeg en fare for meg selv (selvmodstanker).

Jeg tror fortsatt det går ann å vise hensyn for de som sliter psykisk. Det er all grunn til å skåne barn fra altfor vanskelig psykisk syke personer, slik at de ikke blir psyke.

En skilsmisse på et slikt grunnlag skjønner jeg godt, til barnets beste.

Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet de belastningene jeg hadde som barn.

[Gjest Z@pvir]

I aller høyeste grad forstår jeg også begge sider. Da jeg var unge opplevde jeg foreldre som var psyke.

Min mor var nok den verste. Hun var så klagende og jeg opplevde henne som fæl, da hun gjorde mye av sin smerte.

Min far var krigsseiler og hadde det vondt ift. gamle traumer, men han var ikke så slitsom og utagende i sin smerte. Det var ikke så forferdelig å være sammen med han. Han tok hensyn til tross for sin smerte.

Jeg har selv slitt mye psykisk og jeg har tenkt veldig mye på hvordan jeg oppleves av mine nærmeste. Jeg ligner nok mest på min far og har forsøkt alt jeg kan å skåne mine nærmeste.

Selv om jeg har det vondt behøver ikke det å gå ut over mine kjære, har jeg tenkt. Barna mine har ikke merket stort (tror og håper jeg).

Det har nesten blitt litt skummelt dette med og ikke vise smerten, for jeg blir en grubler i mine egne greier og lite åpen når jeg virkelig burde trengt andre mennesker.

Spesielt hvis jeg er deprimert og tenker død og fordervelse blir jeg en fare for meg selv (selvmodstanker).

Jeg tror fortsatt det går ann å vise hensyn for de som sliter psykisk. Det er all grunn til å skåne barn fra altfor vanskelig psykisk syke personer, slik at de ikke blir psyke.

En skilsmisse på et slikt grunnlag skjønner jeg godt, til barnets beste.

Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet de belastningene jeg hadde som barn.

Jeg ser også nå (etter terapi) at mine foreldre selv hadde problemer som har påvirket meg og skapt mine problemer.

Så har igjen jeg påvirket mine barn, all den tid jeg vanskelig kan hjelpe dem siden jeg ikke er noen god rollefigur (barn gjør ikke som vi sier, men som vi gjør). En vond sirkel som ikke brytes før det blir vanlig med psykisk forebyggende arbeid i stor grad. Nå tar en ikke tak i problemene før neste personi slekta er blitt psyk - og da har kanskje vedkommende allerede ført dritten videre i arverekka.

Er vel det samme med alkoholmisbruk, vold og incest. Går visst mye i arv det også.

Er negativ idag, som dere skjønner!

Er ikke de alvorligste lidelsene som er i min slekt da, mest bekymringstendenser og nedstemthet - men det er nok til å ødelegge en barndom eller to.

[Gjest og håpet]

Jeg er også en pårørende.

Jeg er gift med med en mann som er dypt deprmert og for tiden er alt bare mørkt og fælt.

Alle sier jeg bør gå, skåne meg selv og gi opp. Ingen tror han noen gang vil bli frisk.

Nå tviler han selv også, det at de rundt oss har gitt ham opp, ikke vil forstå og behandler ham som om han skulle være "gal", det er nedbrytende for ham.

Nå vil han gå fra meg, men ønsker at jeg også skal være enig.

Det er jeg ikke, jeg elsker denne mannen, jeg vet hvordan han egentlig er, og kan ikke for alt i verden forlate ham.

Alle trenger å bli elsket, selv om han ikke er i stand til å gjengjelde min kjærlighet, vet jeg han er glad i meg og setter pris på at jeg er der.

Ingen har det godt helt alene.

Jeg er som sagt gift, det vil for meg si både i gode og onde dager.

Kjærligheten kan tåle det meste, og når han en dag blir frisk, vil han sette pris på min kjærlighet og lojalitet.

Han vet han kan stole på meg, og at jeg vil være der uansett.

Det kan kanskje høres naivt ut for mange, men kjærlighet til sine medmennesker er mangelvare idag.

Men uten kjærlighet kan ingen overleve. Så ikke gi opp, det kan være forferdelig slitsomt til tider, man forblir ikke upåvirket....og det er også viktig å selv få hjelp til å takle situasjonen....men så lenge det er liv er det håp.

[beib]

Jeg ser også nå (etter terapi) at mine foreldre selv hadde problemer som har påvirket meg og skapt mine problemer.

Så har igjen jeg påvirket mine barn, all den tid jeg vanskelig kan hjelpe dem siden jeg ikke er noen god rollefigur (barn gjør ikke som vi sier, men som vi gjør). En vond sirkel som ikke brytes før det blir vanlig med psykisk forebyggende arbeid i stor grad. Nå tar en ikke tak i problemene før neste personi slekta er blitt psyk - og da har kanskje vedkommende allerede ført dritten videre i arverekka.

Er vel det samme med alkoholmisbruk, vold og incest. Går visst mye i arv det også.

Er negativ idag, som dere skjønner!

Er ikke de alvorligste lidelsene som er i min slekt da, mest bekymringstendenser og nedstemthet - men det er nok til å ødelegge en barndom eller to.

så jeg er ett egoistisk og ufølsomt menneske fordi jeg ga opp?? vil bare til slutt si at det ikke var en lett og enkel oppgave og velge og bryte ut,at det tok tid og at jeg har verdens svarteste samvittighet for at jeg tok det valget og ofret kjærligheten ..

[Gjest Z@pvir]

så jeg er ett egoistisk og ufølsomt menneske fordi jeg ga opp?? vil bare til slutt si at det ikke var en lett og enkel oppgave og velge og bryte ut,at det tok tid og at jeg har verdens svarteste samvittighet for at jeg tok det valget og ofret kjærligheten ..

Jeg mener ikke du var egoistisk. Jeg ville skjønt det hvis min mann gikk fra meg. Men jeg ville blitt skuffet allikevel! Våre problemer er allikevel ikke noe i nærheten av det du beskriver. Så dette er vanskelige ting som må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er jo derfor mange ødelegger seg selv i forsøket på å hjelpe. Og det er dumt. Det er bedre med en frisk forelder enn to psyke. Det sier seg jo selv. Men VALGET er bestandig vanskelig. En VET jo ikke hvordan dette vil påvirke fremtiden for dem en tar valget FOR (små barn særlig) og det gjør at mange utsetter og utsetter avgjørelsen - og så er barna store. Kanskje er det rette i flere tilfeller enn nå at den friske går. Men hva med barna da? Skal de automatisk følge den "friske"? For å skånes for den psyke. Vanskelige spørsmål!

[beib]

Jeg mener ikke du var egoistisk. Jeg ville skjønt det hvis min mann gikk fra meg. Men jeg ville blitt skuffet allikevel! Våre problemer er allikevel ikke noe i nærheten av det du beskriver. Så dette er vanskelige ting som må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er jo derfor mange ødelegger seg selv i forsøket på å hjelpe. Og det er dumt. Det er bedre med en frisk forelder enn to psyke. Det sier seg jo selv. Men VALGET er bestandig vanskelig. En VET jo ikke hvordan dette vil påvirke fremtiden for dem en tar valget FOR (små barn særlig) og det gjør at mange utsetter og utsetter avgjørelsen - og så er barna store. Kanskje er det rette i flere tilfeller enn nå at den friske går. Men hva med barna da? Skal de automatisk følge den "friske"? For å skånes for den psyke. Vanskelige spørsmål!

heldigvis er ikke det han som er faren..jeg sier heldigvis pga at da hadde alt blitt så mye vanskeligere,men gutten min på 4 år er jo hos meg og har hatt kontakt med han(xen),vi har jo vært som en (familie) alle tre.så dette valget ble tatt utifra sikkerhet..jeg vil ikke sette oss i fare flere ganger..hadde jeg vært alene så hadde nok tingene vært i ett annet lys..det er jo ikke det at jeg ikke elsker han,eller ikke bryr meg,eller ikke vil hjelpe han..det er jo pga jeg er redd og har ikke mere krefter igjen og ble tatt med ned i den jævlige verden som han er i...

[Gjest Z@pvir]

heldigvis er ikke det han som er faren..jeg sier heldigvis pga at da hadde alt blitt så mye vanskeligere,men gutten min på 4 år er jo hos meg og har hatt kontakt med han(xen),vi har jo vært som en (familie) alle tre.så dette valget ble tatt utifra sikkerhet..jeg vil ikke sette oss i fare flere ganger..hadde jeg vært alene så hadde nok tingene vært i ett annet lys..det er jo ikke det at jeg ikke elsker han,eller ikke bryr meg,eller ikke vil hjelpe han..det er jo pga jeg er redd og har ikke mere krefter igjen og ble tatt med ned i den jævlige verden som han er i...

Barnas ve og vel bør alltid komme først. Når det ikke er snakk om barnets virkelige far, er jo valget enklere. Du gjorde det rette så vidt jeg kan se. Håper du og småtten får det bedre!

[beib]

Barnas ve og vel bør alltid komme først. Når det ikke er snakk om barnets virkelige far, er jo valget enklere. Du gjorde det rette så vidt jeg kan se. Håper du og småtten får det bedre!

men det er ikke lett og sitte igjen og vite at en "ga" opp...

[Gjest calestia]

Jeg er også en pårørende.

Jeg er gift med med en mann som er dypt deprmert og for tiden er alt bare mørkt og fælt.

Alle sier jeg bør gå, skåne meg selv og gi opp. Ingen tror han noen gang vil bli frisk.

Nå tviler han selv også, det at de rundt oss har gitt ham opp, ikke vil forstå og behandler ham som om han skulle være "gal", det er nedbrytende for ham.

Nå vil han gå fra meg, men ønsker at jeg også skal være enig.

Det er jeg ikke, jeg elsker denne mannen, jeg vet hvordan han egentlig er, og kan ikke for alt i verden forlate ham.

Alle trenger å bli elsket, selv om han ikke er i stand til å gjengjelde min kjærlighet, vet jeg han er glad i meg og setter pris på at jeg er der.

Ingen har det godt helt alene.

Jeg er som sagt gift, det vil for meg si både i gode og onde dager.

Kjærligheten kan tåle det meste, og når han en dag blir frisk, vil han sette pris på min kjærlighet og lojalitet.

Han vet han kan stole på meg, og at jeg vil være der uansett.

Det kan kanskje høres naivt ut for mange, men kjærlighet til sine medmennesker er mangelvare idag.

Men uten kjærlighet kan ingen overleve. Så ikke gi opp, det kan være forferdelig slitsomt til tider, man forblir ikke upåvirket....og det er også viktig å selv få hjelp til å takle situasjonen....men så lenge det er liv er det håp.

*snufs*

griner så tastaturet kommer til å bli ødelagt..

Han er heldig som har deg. og du er utrolig tøff.

*snufs*

kjærlighet betyr alt.

at noen bryr seg, ikke mister håpet.'

Jeg savner det så.

skulle ønske noen kunne håpe og satse på bedring.

Håper det blir bra til slutt. hadde vært velfortjent.

klems

[Gjest Magna]

men det er ikke lett og sitte igjen og vite at en "ga" opp...

Det går ikke ann å klandre deg og du skal ikke klandre deg selv. Jeg vet hvor forferdelig det er å leve sammen med en psykisk syk.

Skulle dere alle tre ha det like jævelig etterhvert, bare fordi du elsket han. Skulle du være villig til å oppgi din egen psykiske balanse og ta fra barnet ditt en god oppvekst, fordi du elsket han.

Nei, du vet i ditt hjerte at du har gordt det eneste riktige. Tre mennesker skal ikke gå til grunne pga. ett menneske.

Jeg så i min oppvekst hvor lite hensyn min mor kunne ta. Hun var/er en egoist, og det er de som er syke/psyke, for de makter ikke være annerledes.

Derfor må de friske sette grenser for hva de tåler, slik du har gjordt. Ta godt vare på deg og ditt barn, beib. Det er verd det.

[Gjest Lenge leve empatien]

jeg vet ikke om det er mitt innlegg du sikter til,for jeg fikk svaret av nhd som du blir så forbannet over...om det var verdt det...

jeg var sammen med en psykisk ustabil mann som jeg elsker noe så utrolig høyt,ja vi har selvsagt hatt fine perioder,men også dårlige..og tro meg vi har kjempet..men hva gjør man når man ikke har mere og gi? er selv på vei ned i dragsuget? lever med reddselen om hva som møter deg når du kommer hjem...er han død?

når man har gjort alt en makter og mere til..

når man blir vekket på natten med en tapetkniv over seg og får beskjed om at han ska ta livet av seg selv og meg...

når man må sende bort barnet sitt fordi det er så ustabilt i hjemmet...

er det da feigt /dårlig gjort av meg og gjøre det slutt?? er det verdt at 3 mennesker skal bli ødelagt???

så du mener jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg tenket på meg og barnets beste...

1. Det var ikke ditt innlegg jeg siktet til

2. Les Mitt innlegg en gang til, så ser du at jeg faktisk forstår at i enkelte tilfeller kan det være nødvendig å gå....Men i altfor mange tilfeller i samlivets ups and downs, så gir folk opp altfor tidlig. Det er Min mening.

3. Jeg mener ikke du skal ha dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten gir du deg selv.

[Hope]

I blant er den beste hjelpen man kan gi; å slippe taket på den hånden man så velmenende holder fast i.....

Og andre ganger bør man holde fast....Godt fast.

[Gjest elka]

Det er jo ikke noe fasitsvar på dette spørsmålet, synes jeg. Jeg har nesten gått til grunne selv av min psykisk syke mor. Jeg gikk brått ned mange kilo, skvatt når telefonen ringte og begynte å hate henne. Broren min "fant" henne utallige ganger i garasjen, i ferd med å ta livet av seg, for millionte gang. (Han har blødende magesår og svært negativt syn på kvinner.)Hun gjør det aldri på ordentlig, men ønsker å fortelle hvordan hun har det. Hun har slitt i alle år min far har kjent henne, dvs nærmere 40 år. Hun sliter faktisk ut alle rundt seg. Baksnakker og sier usannheter, slik at det blir uvennskap i familien. Disse usannhetene har heldigvis blitt avslørt, så nå er vi alle venner igjen.

Jeg har ikke kuttet ut mamma, men jeg har løsnet litt på grepet. Det har mine søsken også gjort.

Skal man ikke kunne kreve noe av psykisk syke? Jeg mener selvfølgelig ikke at hun skal ta seg sammen, man sier ikke til en som har brukket benet at han skal reise seg opp, ..........men .........jeg føler hun luller seg litt for mye inn i problemverden! sukk, jeg vet sannelig ikke. Jeg føler at alt bare dreier seg om henne og hennes sykdom. Andre familiemedlemmers gleder og sorger drukner i hennes liv.

Men slippe taket, nei det virker for drastisk.