å gråte=PSYK.UBALANSE

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg gråter sjelden,men når jeg først gjør det,så kan det henne jeg gråter så mye at jeg ikke greier å stanse det,dersom noen snakke til meg.Jeg er ikke apatisk eller noe,jeg klarer bare ikke å holde igjen tårene og hulkinga.Dette skal jo liksom være så sunt.

Tro meg,jeg ble faktisk tvunget til å bli med til legevakta en gang pga. dette.Nå har jeg aldri tord å gråte offentlig mer,for jeg vil ikke bli oppfattet som en som ikke har kontroll over seg selv.Når jeg omsider klarte å snakke el. stotre frem noen ord så fikk ikke tilhørerne med seg innholdet i det jeg sa,fordi jeg klarte ikke å beskrive situasjonen jeg ahdde vært borti,uten å avbryte forklaringen min med gråt.Så ille har det vært kun en gang.

Synes det har blitt for ille at man ikke har lov til å gråte lenger heller.Hertter holder jeg maska,og fortelle minst mulig om meg selv.

[Gjest trrrish]

bullshit, psyk. min sier det er bra å sunt å gråte så det så præhæ.. bare grin du!

om det kommer opp noe som at jeg ikke stenger inn følelsene mine men er en skrikerunge så sier'n "FLOTT!!!"

[Gjest Z@pvir]

Det er jo litt vesentlig å vite da.

JEG gråter stort sett bare når jeg er i psykisk ubalanse. Dessverre. Hadde jeg grått oftere hadde jeg sikkert ikke havnet i den situasjonen jeg er nå - kanskje.

[Gjest angst light]

Gråt i vei, OFTE!

Jeg er en skikkelig gråtekjerring, og har erfart at selv om det noen ganger kan være pinlig å gråte offentlig, så tror ikke folk at det har tørnet helt for meg likevel (folk som ikke kjenner meg har blitt litt betuttet første gang, men etter det er det OK)

Har også mange ganger (ikke nå lenger) grått slik at jeg ikke har klart å stoppe med hulking og hiksting i timesvis (utrolig slitsomt). Jeg har funnet ut at sånn ustoppelig langvarige byger skjer bare når jeg har anstrengt meg for å IKKE gråte i timesvis (da beygger det seg vel opp noe som tar litt av når det først slipper ut)

Det jeg har erfart, er at det er bedre å ikke holde igjen, når det kommer gråt, for da går det fort over og blir ikke noe voldsomt drama. Så jeg gråter stadig vekk en skevtt her og der, til og med når jeg slår meg (det er litt rart, akkurat som en unge) og mange ganger er det litt komisk, egentlig.

Resultatet for min del er at jeg ikke går i "høyspenn" og at jeg har mange ganger erfart hvor tolerante folk egentlig er. Jeg ler jo ofte av meg selv, når jeg får mine små grinebyger, og det blir fort bra etterpå. (Det hender stadig vekk at andre får seg en liten latter også!)

Folk får tåle at mennesker reagerer ulikt. Jeg har "kort lunte" når det gjelder gråt (som små barn), men har aldri opplevd at folk som kejnner meg ikke tar meg alvorlig eller mener at jeg er "ustabil" når det skjer.

Faktisk er å gråte, for meg, en effektiv måte å IKKE bli ustabil på.(selv om det kan se litt komisk ut for utenforstående)

Det var dagens reklame!