Tvangstanker

[ulva]

Tror jeg snart går i stykker! Klarer ikke mer av dette - psykiateren min har ferie, og jeg er i ferd med å gå langsomt i oppløsning. Hadde det svært vanskelig før han dro, og det ble jo ikke bedre av at han er borte...

Tankene og minnene trenger seg på - og jeg forstår ikke hvordan jeg skal makte å leve med det: Hvordan skal jeg klare å akseptere at jeg ble seksuelt misbrukt som liten? Jeg tror alle er ute etter å utnytte meg, og jeg klarer derfor ikke å ha et nært forhold til noen. Jeg har en dyp forakt for meg selv og min egen kropp, og føler meg så fryktelig usikker på min egen seksualitet. Har hatt lange diskusjoner både med mannen min og med psykiateren min, og vi er alle skjønt enige om at jeg verken er lesbisk eller bifil, men likevel sliter jeg med angsten for å være det. Har lest flere ganger at dét er en vanlig reaksjon på seksuelle overgrep utført av noen av samme kjønn - i mitt tilfelle min egen søster og mor. Jeg avskyr kvinner, og har utviklet en tvangstanke om at de egentlig ønsker å ha sex med meg og misbruke meg. I perioder går det fint, og jeg har ikke slike tanker, men når det dukker opp igjen minner om søsteren min og moren min, kommer denne angsten krypende... Og det driver meg til vanvidd! Orker snart ikke gå ut. Det "merkelige" er at det bare gjelder fremmede kvinner (og menn), og ingen jeg faktisk kjenner. Har en rekke gode venninner, som jeg setter stor pris på og aldri føler det slik ovenfor. Det er et problem bare oppe i mitt hode, i stressede situasjoner. Men hva skal jeg gjøre for å bryte dette mønsteret? For å bli kvitt denne frykten? Føler noe av det samme overfor menn, men det er lettere å akseptere ettersom jeg tross alt er heteroseksuell. Det blir ikke like skamfullt. Hjelp!!!

[Gjest Magna]

Jeg skjønner hva du "driver" med. Tankene må styres.

Jeg har slitt selv med en sterk tanke som jeg tror har plaget omtrent livet av meg. Jeg formulerte den til psykolgogen for to dager siden. Den har sin rot i tidligere opplevelser akkurat som dine tanker og problemer.

Tanken har grodd fast og har vært der hele tiden, i alle årene etter det vonde skjedd.. Jeg synes det har vært skammelig å tenke denne tanken, for jeg har alt et menneske kan ønske seg.

Jeg har i alle år ønsket meg selv død, og det har vært en stor trøst og en mulighet, sa jeg til psykologen. Men jeg kan ikke dø, for jeg har tre barn. For å dø må jeg ta livet av meg. Det kan jeg ikke gjøre mot barna mine,sa jeg.

Hun reagerte sterkt på det jeg sa om å dø. Det som jeg har som en hverdagslig tanke. Hun skulle selv få meg innlagt sa hun. Det er ingen mulighet å ønske å dø det er en lært adferd, sa hun.

Det er jo umulig, sa jeg, det finnes ingen ledige plasser noe sted. Hun nektet å bruke mine positive ord og så ikke noe positivt i det å dø.

Vet du ulva, jeg har ingen mulighet til å ta livet av meg, jeg kan ikke gjøre det mot ungene mine. Dette har plaget meg så lenge at jeg må legge om stilen. Kanskje jeg kan få det godt de årene jeg har igjen å leve.

Hver gang de tankene om å dø kommer så avbryter jeg dem og har skaffet meg nye ord jeg sier til meg selv.

Ord som:

"Jeg vil leve. Jeg vil se hvordan det går med ungene mine. Kanskje jeg blir bestemor. Jeg vil trene. Jeg vil se på det som er grønt i naturen. Jeg vil være glad i mannen min."

Venner ringer og vil være sammen med meg. Bare det er stort. Så må jo katten ha litt mat.

Det er de nære ting vi kan "henge oss oppi" og glede oss over, ulva. Jeg vet det er lett å si og jeg vet ikke om jeg klarer å legge vekk min tanke, men jeg vil.

[ulva]

Jeg skjønner hva du "driver" med. Tankene må styres.

Jeg har slitt selv med en sterk tanke som jeg tror har plaget omtrent livet av meg. Jeg formulerte den til psykolgogen for to dager siden. Den har sin rot i tidligere opplevelser akkurat som dine tanker og problemer.

Tanken har grodd fast og har vært der hele tiden, i alle årene etter det vonde skjedd.. Jeg synes det har vært skammelig å tenke denne tanken, for jeg har alt et menneske kan ønske seg.

Jeg har i alle år ønsket meg selv død, og det har vært en stor trøst og en mulighet, sa jeg til psykologen. Men jeg kan ikke dø, for jeg har tre barn. For å dø må jeg ta livet av meg. Det kan jeg ikke gjøre mot barna mine,sa jeg.

Hun reagerte sterkt på det jeg sa om å dø. Det som jeg har som en hverdagslig tanke. Hun skulle selv få meg innlagt sa hun. Det er ingen mulighet å ønske å dø det er en lært adferd, sa hun.

Det er jo umulig, sa jeg, det finnes ingen ledige plasser noe sted. Hun nektet å bruke mine positive ord og så ikke noe positivt i det å dø.

Vet du ulva, jeg har ingen mulighet til å ta livet av meg, jeg kan ikke gjøre det mot ungene mine. Dette har plaget meg så lenge at jeg må legge om stilen. Kanskje jeg kan få det godt de årene jeg har igjen å leve.

Hver gang de tankene om å dø kommer så avbryter jeg dem og har skaffet meg nye ord jeg sier til meg selv.

Ord som:

"Jeg vil leve. Jeg vil se hvordan det går med ungene mine. Kanskje jeg blir bestemor. Jeg vil trene. Jeg vil se på det som er grønt i naturen. Jeg vil være glad i mannen min."

Venner ringer og vil være sammen med meg. Bare det er stort. Så må jo katten ha litt mat.

Det er de nære ting vi kan "henge oss oppi" og glede oss over, ulva. Jeg vet det er lett å si og jeg vet ikke om jeg klarer å legge vekk min tanke, men jeg vil.

Takk for svar - ja, jeg vet at jeg har mye å leve for. Men dette er bare for sterkt for meg. Det fortærer meg innenfra, selv om jeg gang på gang gjennomarbeider opplevelsen. Problemet er at jeg ikke klarer å slippe UT alle de vonde følelsene. Selv psykiateren min måtte til slutt innrømme at han også ville ha tatt livet av seg, dersom han hadde opplevd det samme som meg. Det er bare for grusomt til å leve med. Som jeg savner en god mor! En mor som kan være mot meg som jeg er mot min sønn, som jeg elsker og lever for - akkurat som deg. Og en far - det er jo en liten trøst at jeg har psykiateren min, for jeg er snar til å "adoptere" eldre menn som pseudo-fedre, og det hjelper litt. Men tross alt - jeg har ingen foreldre. Bare to monstre som har ødelagt med fysisk og psykisk og utslettet meg som menneske. Selvsagt vet jeg at jeg har alt å leve for - og forsøker å holde tak i alt det gode. Men kreftene innvendig overmanner meg fullstendig. Jeg er bare ikke sterk nok. Enkelte av oss er bare ikke sterke nok. Det er derfor jeg ikke har kunnet huske eller vite noe før nå - i terapi som tvinger det frem. Jeg håper vi begge klarer det - for de små englenes skyld - men det ser ikke alltid lyst ut...

[Gjest Magna]

Takk for svar - ja, jeg vet at jeg har mye å leve for. Men dette er bare for sterkt for meg. Det fortærer meg innenfra, selv om jeg gang på gang gjennomarbeider opplevelsen. Problemet er at jeg ikke klarer å slippe UT alle de vonde følelsene. Selv psykiateren min måtte til slutt innrømme at han også ville ha tatt livet av seg, dersom han hadde opplevd det samme som meg. Det er bare for grusomt til å leve med. Som jeg savner en god mor! En mor som kan være mot meg som jeg er mot min sønn, som jeg elsker og lever for - akkurat som deg. Og en far - det er jo en liten trøst at jeg har psykiateren min, for jeg er snar til å "adoptere" eldre menn som pseudo-fedre, og det hjelper litt. Men tross alt - jeg har ingen foreldre. Bare to monstre som har ødelagt med fysisk og psykisk og utslettet meg som menneske. Selvsagt vet jeg at jeg har alt å leve for - og forsøker å holde tak i alt det gode. Men kreftene innvendig overmanner meg fullstendig. Jeg er bare ikke sterk nok. Enkelte av oss er bare ikke sterke nok. Det er derfor jeg ikke har kunnet huske eller vite noe før nå - i terapi som tvinger det frem. Jeg håper vi begge klarer det - for de små englenes skyld - men det ser ikke alltid lyst ut...

Jeg må svare igjen. Det ser ikke lyst ut hver dag, men det gjør det ikke for noen mennesker.

Forskjellen er bare at vi samtidig lar vår fortvilelse gå helt til bunns, og maner ikke fram noe lyspunkt. Det klarer vi ikke, men det tar litt tid med behandling og hjelp så klarer vi det.

Du må gå i en prosess for å komme videre, ulva. Vi gjør det for ungene våre, for at de ikke skal oppleve det samme som oss. Da er det verd det.

Det er også godt å lese at du klarer å gi kjærlighet til barnet ditt. Tenk hva du klarer. Det er flott bare det.