Fordomsfull psykiater

[Gjest (ikke undertegnet)]

Må først nevne at jeg har veldig sensibel for folks skjulte følelser/meninger. Føler meg nesten overvølsom på det området. Har ofte opplevd at disse følelsene stemmer også.

Så til psyker'n min. Det plager meg at jeg merker at han har en fordømmende holdning til bl.a. homofile, nær-døden-opplevelser, alternativ medisin (tom soneterapi), UFO-problematikken og lignende ting. Jeg TROR selv ikke fullt og fast på alle 'rare' ting, men jeg er åpen for at menneskene fortsatt er lavt nede intelligentmessig sett, og regner med at vi har mange oppdagelser i vente. Før trodde 'fornuftige' folk at jorda var flat. Vi er hele tiden i utvikling! Tror ikke folk dermed lyver hvis de forteller usannsynlige ting. Synes det er litt spennende.

Det som plager meg mest er at det virker som han mener homifili er ensbetydende med utagerende sexliv og at hanmener soneterapi er noe tull. Har en lett overbærende tone når han prater om det.

Bør ikke en psykiater holde seg for god til å la slike personlige følelser komme fram? Jeg kommer til å si det til han. Og han kommer garantert til å bli fornærmet. Men i terapisituasjonen er det vel mer han som skal respektere pasienten enn omvendt. Han kan mene hva han vil, men ikke la meg føle at mine tanker blir latterliggjort!

Kommentarer, vær så snill!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykiateren skal ikke latterliggjøre deg, dine tanker eller meninger.

Men han skal absolutt ikke være meningsløs.

[ulva]

Jeg synes faktisk det er deilig at psykiateren min har en mening om ting - og at han ikke er redd for å fremstå som et menneske med meninger, følelser og erfaringer. Av og til er vi uenige, og kan diskutere ganske høylydt, men vi kommer alltid godt utav det likevel, ettersom vi respekterer hverandre. Jeg ble fryktelig provosert da han en gang spurte meg om jeg ville teste ut min seksuelle legning, for å finne ut om jeg var lesbisk - noe som jeg syntes var ille, ettersom jeg faktisk er i et fast forhold med en mann, og sliter med sterke overgrepsminner. Men han mente bare å være fordomsfri - og konfrontert med min reaksjon, var han enig i at det ville være utroskap - uansett om det gjaldt en kvinne eller en mann (men at enkelte menn faktisk aksepterer dette).

Så det er en vanskelig balansegang - jeg misunner ikke ham, som må finne den: Mellom å være for fordomsfri, og for dømmende, mellom å si for mye eller for lite.

[nøffelinøff]

nei, du har helt rett- han får ikke betalt for å sitte der å bable om sine meninger-og en psykolokg skal aldri gjøre noe som kan være negativt for pasienten.

det kan du jo underrette ham om, og eventuelt skifte terapeut.

MEN, hvis det er du som spør om dise tingene burde du kanskje la være hvis du reagerer på svar du ikke ønsker.