Løvetannbarn

[Gjest pi@-m@rtine]

Har akkurat lest en bok skrevet av en mann som ble utsatt for grov mishandling som barn. Boka heter "Hvorfor gjorde du det mor?" av Dave Pelzer.

Kjenner en veldig respekt for denne mannen - og for de barna som opplever så mye vondt, men som likevel klarer å bygge seg et liv -løvetannbarna.

Da mine foreldre ble skilt i begynnelsen av 70-tallet, var holdningen vi skilsmissebarna ofte møtte, den at oss var det synd på, at vi ikke hadde en sjans til et godt liv.

Mye av den samme holdningen møter jeg som et psykt menneske - det er ikke vits at du prøver å strekke deg etter målene dine, du har ikke en reell sjanse til å skape deg et lykkelig liv. Har man i tillegg vært utsatt for seksuelle overgrep - ja, da kan du bare gå og legge deg - du har tapt , før det i det hele tatt har begynt!!

Min erfaring er at disse holdningene fins også i det psykiatriske hjelpeapparatet - "du trenger ikke anstrenge deg , vi skal ta vare på deg!" Hadde jeg godtatt det, ja, da hadde jeg blitt værende hjelpeløs, pleietrengende, oppgitt..........jeg er glad jeg til slutt traff en lege som utfordret meg, så mine ressurser, satte krav til meg.

Jeg er ikke frisk, aner at jeg kommer til å måtte leve med denne psykdommen min lenge. Flere innleggelser blir det kanskje også...........men jeg har et liv jeg liker, jeg liker fremfor alt meg selv. Min fortid er ikke noe jeg skammer meg over lenger. Jeg står for den jeg er!

[Gjest Magna]

Det var et godt innlegg, pi@. Du har kommet langt.

Jeg vil også ha de samme tankene og holdningene som deg. Jeg vil også se fremtiden lyst i møte.

Det er opp til oss selv. Jeg tror på deg og jeg tror på meg selv. Jeg vil finne de positive ordene og gå veien videre med de varme ordene innvendig.

Stå på pi@, vis dem at du kan.