hvordan takle dominerende foreldre?

[Gjest undertrykt]

Hei!

Trenger innspill på hvordan jeg skal takle mine dominerende foreldre. Jeg er 35 år (altså godt voksen)...problemet er at hver gang jeg prøver å ta en avgjørelse som ikke er etter "deres smak" (feks fritidsinteresser, disponering av penger, ferie ol) så respekteres det ikke at jeg har mitt liv, mine grunner, og rett til å ta mine avgjørelser. (Mine grunner er uansett ikke "gode nok", og jeg tillegges negative motiv nær sagt uansett) Hvis jeg prøver å holde litt avstand fra foreldrene mine for å unngå å miste det jeg har av selvtillit, så er jeg sær, det feiler meg noe ol. Ett passende eksempel (i disse brullupsdager) er deres stadige kretsing om at det er på tide at jeg gifter meg, (helst i kirken), og får barn (snarest mulig). At jeg er single, ateist, og ikke spesielt klar for barn er intet hinder for stadige kommentarer...Jeg er glad i foreldrene mine og ønsker å ha et godt forhold til de, men vil samtidig respekteres for den jeg er. Er det noen som har tanker rundt dette?

[Gjest Z@pvir]

at du er undertrykt, mener jeg.

Det er ikke lett når det er mamma og pappa, jeg vet det, men...

Kan du ikke få fortalt de på en 'normal' måte at nå må de la deg slippe fri, så må du ty til sterker lut. Jeg hadde nok blitt så forbanna til slutt, at jeg hadde sagt mer enn jeg hadde ment. Men hvis du ikke er av den hissige typen, kan du kanskje skrive et brev til dem, eller få noen til å tale din sak.

Ikke finn deg i det!

PS: Er du enebarn?

[xenovas]

du sier at du er 35 og godt voksen, og det sant. men, om du er så voksen, hvorfor la dine foreldre plage din livsstil og livssyn?

om du føler at det du gjør er passende for deg og gir deg følelsene av å være fornøyd så holder vel det?

jeg kan forstå at du synes det er litt at den eneste løsning vil være å distansere seg fra sine foreldre, men husk at som du sier selv, du er 35 og voksen.

det er kanskje ikke så lett å distansere seg fra de som har oppdratt deg siden du var liten, men du er ikke liten lenger, u er voksen, nå er det på tide du tar styringen helt selv.

håper du synes dette var greie råd.

MvH, xenovas.

[Gjest undertrykt]

at du er undertrykt, mener jeg.

Det er ikke lett når det er mamma og pappa, jeg vet det, men...

Kan du ikke få fortalt de på en 'normal' måte at nå må de la deg slippe fri, så må du ty til sterker lut. Jeg hadde nok blitt så forbanna til slutt, at jeg hadde sagt mer enn jeg hadde ment. Men hvis du ikke er av den hissige typen, kan du kanskje skrive et brev til dem, eller få noen til å tale din sak.

Ikke finn deg i det!

PS: Er du enebarn?

Alt dette handler om en slags følelsesmessig undertrykking/manipulasjon...uansett hvor fornøyd jeg er med ting så ødelegger det faktisk litt for meg når min egen mor/far sabler det ned. Den eneste løsningen er vel å la være å fortelle de hva som skjer i livet mitt. Denne løsningen kommer ikke til å oppfattes som et forsøk på å trekke grenser, men som om jeg er urimelig, sær, "ikke helt god" ol. Desverre. Er forøvrig ikke enebarn (har en gift, yngre bror)

[xenovas]

Alt dette handler om en slags følelsesmessig undertrykking/manipulasjon...uansett hvor fornøyd jeg er med ting så ødelegger det faktisk litt for meg når min egen mor/far sabler det ned. Den eneste løsningen er vel å la være å fortelle de hva som skjer i livet mitt. Denne løsningen kommer ikke til å oppfattes som et forsøk på å trekke grenser, men som om jeg er urimelig, sær, "ikke helt god" ol. Desverre. Er forøvrig ikke enebarn (har en gift, yngre bror)

alle har vi rett på et privat liv, så du burde ikke føle at du må fortelle foreldrene dine alt. kanskje prøve å korte trekk å unlate ting for hver gang du snakker med dem. begynne med noe som kanskje ikke er så stort, til slutt bestemmer du selv hva du vil si til dem og ikke si til dem.