NHD! Når ting føles håpløst....

[Gjest Tussi18]

Nå er det snart slutt på skolen (og heldigvis for det). Skal bli deilig med ferie. Men ennå er det ca. 3 uker igjen....og MYE som skal gjøres. Og det virker som om det bare blir mer og mer.

Ok-det må egentlig gjøres.....men hva om man er så sliten at man ikke klarer det. Ikke slik at man ikke klarer å holde seg voken og sånn....men når man har andre ting å slite med (tanker og sånn), og når man får lysst til å bare forsvinne fordi det blir så mye press. Hva gjør man egentlig da?

Har snakka med det med rådgiver (som jeg også har faste samtaler med hver uke. Hun vet mye om det jeg sliter med, og åssen jeg kan ha det og sånn). Føler det ikke nytter. Hun kan liksom ikke gjøre så mye. Og ok-det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

Men saken er....selv om jeg vet at rådgiver ikke kan gjøre noe (f.eks. få til en ordning/avtale hvor jeg ikke blir pressa så mye av lærere og skolearbeid og sånn), er alt håp/alle muligheter ute da....til å f.eks. kanskje få slippe noen oppgaver liksom? Ikke at jeg er lat, det er IKKE det dette handler om. Ehm....er så innvikla...så jeg gidder egentlig ikke forklare. Dessuten har jeg prøvd å forklare det til folk før, men det virker som om de ikke forstår helt alvoret i det jeg sier. Kanskje er det måten jeg sier det på. Eller kanskje er det at de vet at jeg ikke har klart/turt å tatt livet mitt før (at det jeg (fra min side) kaller et selvmordsforsøk....ikke er noe å engste seg over).

Den siste tiden har dødsønskene og selvmordstankene dukka opp titt og ofte (ufrivillig). Senest idag tenke jeg på det. Men det gikk over etter en stund, heldigvis. (Men det er ikke ofte det går så fort over liksom).

Jeg er redd jeg vil komme til å gjøre det jeg har hatt lysst til lenge (uten å si mer om det), nettopp pga. alt stress og det at jeg føler jeg ikke strekker til.

Egentlig er det min egen feil, for jeg kunne vært MYE flinkere med leksene hjemme (for jeg gjør sjeldent lekser).....jeg innrømmer det. Men det er ulike grunner til det. Noen dager er det kanskje fordi jeg ikke har tid, andre dager kan det være at jeg ikke orker. (Er forskjellige grunner liksom).

Egentlig vil jeg ikke dø.....eller jo...eller nei. Vil jo prøve litt til....vil jo fortsette å leve. Men jeg er redd jeg vil komme til å finne på å gjøre dumt noe (for å si det sånn), nettopp pga. alt sammen.

Har spurt om det var mulig å få gå halv dag på skolen, men det gikk ikke. Hadde ikke noe grunn til det jeg liksom (ifølge rådgiver).Kanskje....kanskje ikke. Men ok-greit nok det. Men jeg kunne iallefall i det minste fått redusert oppgaver. Og jeg vil ikke dette fordi jeg ønsker å være spesiell eller få spesialbehandling.....men fordi jeg trenger det sårt akkurat nå. Men uansett.....hver gang jeg skal si det til rådgiveren min (i håp om at hun kanskje skal forstå hva jeg mener), så nytter det ikke. Hun fostår ikke helt hva jeg mener,tror jeg.

Kanskje ikke så rart, for jeg er ikke så lett å forstå alltid.....

Men NHD, f.eks. dersom jeg hadde vært en pasient hos deg.....hva ville du gjort "med meg" liksom? Ville du gitt meg sykemelding/fri (en kort periode)....eller hva? Hadde du gjort noe i det hele tatt? Jeg mener....når du vet at en person, pga. alt press og stress på skole (+ de andre ting denne personen sliter med og jobber med) ofte har ønsker om å dø. Og da er det ikke bare snakk om det å ønske at ting var sånn og sånn, men det å ha tanker om hvordan en kan få/gjøre en slutt på alt sammen.

Jeg har ideer til hva jeg kan gjøre.....men selv om fristelsen for å gjøre akkurat det...så har jeg klart å "holde meg fast" (i det som er). Men saken er.....jeg faller så fort ned igjen....og jeg får fort dødstanker/selvmordstanker.

Føler at døden er den eneste utvei, dersom det ikke finnes noen annen måte å løse dette på.

Jeg gjør/sier ikke dette fordi jeg ikke gidder å gjøre noe (pga. av latskap), men rett og slett fordi......jeg er sliten og føler jeg ikke har mer å gi.

Ikke det at jeg ikke klarer å gå og være ute og sånn....(selv om det er sjeldent jeg gjør noe ute), men det er skolen jeg sliter med.

Men siden det er 3 uker igjen.....og egentlig liten tid (men likevel mye å gjøre, mer enn jeg føler jeg makter) så går det vel ikke an å gjøre noe? Da er vel "løpet kjørt"?

Nei huff......forstår du noe av dette. Ble kanskje litt innvikla og mye om igjen det samme. Men det jeg lurer på (og som jeg også spør om lenger oppe): kan man gjøre noe med dette? Finnes det ting jeg kan gjøre, at jeg f.eks. kan få slippe det og det....men likevel få en god karakter (f.eks. fått mindre oppgaver). Vet du er psykiater og ikke lærer eller rådgiver.....men hva tror du om dette? hva ville du gjort i en sånn situasjon dersom jeg hadde gått hos deg???

Håper du kan svare, for jeg trenger et svar ganske fort.

Hilsen

[Gjest skolejentepente]

hva er så viktig med å få god karakter da??gidder du ikke, så gidder du ikke. bare slapp av litt. er ikke verdens undergang om karakteren blir litt dårligere dah.

[Gjest Z@pvir]

Høres nesten ut som du kan ha samme problemet som meg. Jeg har oppdaget at for å få folk (les helsepersonell) til å forstå hva jeg mener, må jeg skrive til dem. Ellers får jeg ikke formidla hvor ille jeg har det av og til. (Slike ting du beskriver her.) Jeg tar meg nemlig automatisk så sammen når jeg er sammen med folk (også helsepersonell) at de rett og slett ikke skjønner hva jeg sier. Den personen som sitter foran dem ser jo så vellykket ut!

Så jeg har funnet ut at etter at de har lest noen av mine 'utblåsninger' (noe likt det du har prestert her) og jeg også i brev h ar forklart denne reaksjonsmåten min, så har jeg faktisk møtt en del mer forståelse.

Jeg greier dårlig å be om hjelp. Har vel et håp om at noen kan se det og hjelpe meg uten at jeg må lage så mye oppstuss - men det har jeg aldri opplevd. Jeg er for utydelig i mine uttalelser muntlig! Bruker ikke kraftig nok ord. Sier at 'jeg har det ikke så bra' når sannheten er at 'jeg har det inni helvetes jævlig akkurat idag'!

Kanskje du også har litt av det problemet der?

[Sorgfull]

Hei tussi18

Mesten skremmende når jeg leste innlegget ditt, det er som å høre meg selv.

Så jeg har følt/føler på samme situasjonen du gjør.

Det er positivt at du ønsker å gjøre skolearbeidet ditt - fortsett med den holdningen og innstillingen.

Men du har også krav på å få litt rom.

Hvis ikke rådgiveren gidder høre på deg, gå til evt fastlegen din å få en sykemelding hvor det står at du trenger litt tid til å slappe av eller noe sånt.

Det har jeg fått tidligere.

Men heldigvis har jeg en rådgiver som hører på meg og fikser ting.

Hvis ikke rådgiveren hører på deg, har du prøvd å prate med klasseforstanderen din eller evt avd leder.

Fortell hvordan situasjon ligger/om kaoset som er inni deg og at du trenger tid for å få satt ting på plass.

ikke spør om å få slippe oppgaver, men uttrykk deg på den måten at du skal gjøre deitt b este og prøver, men at du vet ikke helt om du har ressurser til å fullføre alle akkurat å.

Da virker det for skolen at du ønsker å stå på, men at du for tiden har det litt tøft og trenger litt pause/utsettelse.

Jeg vil ikke tro at alle lærerne dine er følelsesløse mennesker.

de vet sikkert mange hvordan det er å ha en tøff periode å trege litt tid.

Ønsker deg all lykke videre.

Stå på - ikke gi opp.

Og om tankene tar overhånd av og til så tenk på alt positiv som du kan komme på - ting du ønsker å gjøre - oppleve.

Stor klem :-)