pi@-m@rtine: litt mer om meg, hvis du orker?

[ulva]

Tro meg: Jeg har alltid vært et "løvetannsbarn" - sterk, selvstendig, vellykket og vakker. Var alltid best i klassen, og da jeg sluttet på vg skole kunne jeg blitt hva som helst. Jeg trente, var aktivt med i flere organisasjoner, hadde mange gode venner og en snill kjæreste. Alle så på meg som vellykket - og dermed var det heller ingen som kunne begripe at jeg skulle ha det vondt eller ha blitt mishandlet.

Men til slutt var jeg tom for krefter, og alt raknet. Fortsatt fikk jeg ingen hjelp. Jeg forsøkte å ta livet av med, og fikk begynne i poliklinisk behandling.

Poenget mitt er: I motsetning til deg (slik jeg forstod deg, da...?), har jeg kjempet og slitt som du gjør nå hele livet, og har oppnådd så mye at alle er dypt imponert over meg - selv om de ikke kjenner til fortiden min. Og nå orker jeg ikke mer. Jeg har svært sterke dissosiative symptomer, som gjør at jeg ikke kan vise følelser - i den grad at psykiateren min tidvis har trodd jeg var autist!

Du har ingen ide om hvor inderlig lei jeg er av at alle fokuserer på mine ressurser og min egostyrke: Ingen har noensinne hjulpet meg eller avlastet meg nettopp fordi jeg tilsynelatende var så sterk. Jeg har aldri fått lov til å være det lille barnet som trenger hjelp, som trenger at andre er sterke for meg, som kan overlate ansvar til andre. Da jeg var innlagt etter selvmordsforsøk, trodde alle de andre at jeg var legestudent!!! DET er sannheten om livet mitt: De skrev meg ut etter det de mente var en moderat depressiv episode, som psykiateren min, som kjenner meg bedre, tilbakeviste som alvorlig, tilbakevendende depresjon og alvorlig psykose. Hvorfor kan ingen se noe?

I motsetning til deg har jeg ingen mor eller far jeg kan reise til, når verden går meg imot. Ingen venner som vet hvordan jeg egentlig har det. Ingen søsken som kan bekrefte det jeg husker, for de var jo også aktive med i overgripene... Og det var ikke bare seksuelt, men mental trakassering, og fysisk mishandling av en mentalt forstyrret far. Jeg har ingen mor som er lei seg fordi jeg forsøkte å ta livet av meg. Jeg har ingen far jeg kan ringe til som kan ordne opp når jeg føler meg liten og svak. Mannen min er det jeg som må støtte opp om, for det har alltid vært jeg som har hjulpet alle andre når de har de vondt. Og sønnen min? Han elsker meg til døde - nesten bokstavelig talt - for uansett hvor glad jeg er i ham, så orker jeg ikke å ha ansvaret for ham. Med dårlig samvittighet må jeg bare innse at jeg ikke kan passe ham en hel dag alene når mannen min skal bort. Da må han til bestemor og bestefar. Som for øvrig synes jeg skal slutte med både medisiner og terapi, for jeg er jo så frisk...

Og jeg tenker at de alle ville hatt det bedre uten meg. Særlig sønnen min. Hvilken fremtid har jeg? Jeg orker ikke mer skole, jeg orker ikke å gå arbeidsledig hjemme, jeg vil ikke uføretrygdes, jeg får ikke hjelp av poliklinikken fordi de mener jeg ikke er dårlig nok (selv om psykiateren min mener jeg kanskje har en begynnende schizofreni). Jeg har en arvelig betinget tilstand som gjør at jeg ikke tåler nevroleptika - som terapeuten min aldri har opplevd i sine 19 års erfaring. Jeg blir rett og slett forgiftet av medisinene som kanskje kunne gitt meg et bedre liv. Og AD hjelper ikke lenger - jeg begynner faktisk å bli "immun".

Så jeg er sjakk-matt. Nå ser jeg bare frem til å få fred og ro. Jeg vil bare se terapeuten min en siste gang, i det minste - som har hatt en ukes ferie - og så får vi se etter det. Men livet koster mer enn smaker - noen av oss klarer det ikke, noen av oss bukker bare under uansett hvor mye de kjemper.

[Gjest Z@pvir]

Jeg er ikke pi@-m@rtine da, men jeg leste det allikevel.

Vondt å lese at du hadde det så vondt nå.

Jeg selv titter litt ut av den verste håpløsheten idag!

Godt fordi jeg aldri har sett at noen andre har satt så bra ord på hvordan jeg opplever det. Dette med å være for sterk til å være svak!

Jeg er også så vellykket UTAD, veltalende, hyggelig, høflig, blid, bra utseende (ihvertfall når ikke deppefaktoren er for høy), intelligent og vittig. Greier alltid å ta meg sammen når jeg er sammen med folk (tom psyker'n). Går helt automatisk. Stolthet går jeg ut fra. De dagene jeg ikke greier ta meg sammen, ER jeg ikke sammen med folk. Derfor er det ingen som SKJØNNER hvor dårlig det egentlig står til med meg.

Jeg får også høre til det kjedsosmmelige at jeg har så god selvinnsikt, er så ressurssterk og flink og oppegående. Underforstått, virker det som, du trenger vel ikke hjelp. De tror vel jeg juger da! Drittlei det! Jeg får derfor heller ikke omsorg. Har bestandig gitt omsorg. Men nå har jeg ikke ork til det mer heller. Kjenner igjen det med gutten din. Mine er så store at de greier seg selv stort sett. Det er godt, for jeg orker ikke ansvar for noen mer. Ikke før noen ser at jeg trenger litt hjelp, omsorg og støtte slik at jeg får fyllt opp 'omsorgskrukka'.

Men det har jeg mista trua på. Tror jeg.

[ulva]

Jeg er ikke pi@-m@rtine da, men jeg leste det allikevel.

Vondt å lese at du hadde det så vondt nå.

Jeg selv titter litt ut av den verste håpløsheten idag!

Godt fordi jeg aldri har sett at noen andre har satt så bra ord på hvordan jeg opplever det. Dette med å være for sterk til å være svak!

Jeg er også så vellykket UTAD, veltalende, hyggelig, høflig, blid, bra utseende (ihvertfall når ikke deppefaktoren er for høy), intelligent og vittig. Greier alltid å ta meg sammen når jeg er sammen med folk (tom psyker'n). Går helt automatisk. Stolthet går jeg ut fra. De dagene jeg ikke greier ta meg sammen, ER jeg ikke sammen med folk. Derfor er det ingen som SKJØNNER hvor dårlig det egentlig står til med meg.

Jeg får også høre til det kjedsosmmelige at jeg har så god selvinnsikt, er så ressurssterk og flink og oppegående. Underforstått, virker det som, du trenger vel ikke hjelp. De tror vel jeg juger da! Drittlei det! Jeg får derfor heller ikke omsorg. Har bestandig gitt omsorg. Men nå har jeg ikke ork til det mer heller. Kjenner igjen det med gutten din. Mine er så store at de greier seg selv stort sett. Det er godt, for jeg orker ikke ansvar for noen mer. Ikke før noen ser at jeg trenger litt hjelp, omsorg og støtte slik at jeg får fyllt opp 'omsorgskrukka'.

Men det har jeg mista trua på. Tror jeg.

Ja, man kan bli ganske forbanna! Og det verste er jo at psykiateren ikke kan fokusere på alt det positive - at jeg virkelig ER svært intelligent, sterk osv., osv., for da føler jeg straks at han ikke ser hvordan jeg sliter og lider. Ikke sant?

Akkurat som deg makter også jeg å ta meg sammen, og er hjemme de dagene jeg ikke gjør det. Derfor er jeg nå et nervevrak, fordi jeg MÅTTE ut selv om jeg ikke orket det. Har en hektisk eksamensperiode, og vet jeg er stressa p.g.a. det. Da blusser de psykotiske symptomene opp, og denne gangen pipler det ut som en merkelig redsel for å være lesbisk (søstra mi var på besøk forrige uke, og dermed kom alle minnene tilbake...) og for å bli misbrukt igjen. Så jeg har for sterk angst til å gå ut, men må - og psykiateren min er på ferie. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve til han kommer tilbake. Er stadig oppe i skapet og teller piller igjen, og sammenligner med dager til han er tilbake. Og likevel vet jeg at jeg kommer til å sitte der og smile neste time... (aaargh!!!)

[Gjest tragica]

Ja, man kan bli ganske forbanna! Og det verste er jo at psykiateren ikke kan fokusere på alt det positive - at jeg virkelig ER svært intelligent, sterk osv., osv., for da føler jeg straks at han ikke ser hvordan jeg sliter og lider. Ikke sant?

Akkurat som deg makter også jeg å ta meg sammen, og er hjemme de dagene jeg ikke gjør det. Derfor er jeg nå et nervevrak, fordi jeg MÅTTE ut selv om jeg ikke orket det. Har en hektisk eksamensperiode, og vet jeg er stressa p.g.a. det. Da blusser de psykotiske symptomene opp, og denne gangen pipler det ut som en merkelig redsel for å være lesbisk (søstra mi var på besøk forrige uke, og dermed kom alle minnene tilbake...) og for å bli misbrukt igjen. Så jeg har for sterk angst til å gå ut, men må - og psykiateren min er på ferie. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å overleve til han kommer tilbake. Er stadig oppe i skapet og teller piller igjen, og sammenligner med dager til han er tilbake. Og likevel vet jeg at jeg kommer til å sitte der og smile neste time... (aaargh!!!)

Man trenger ikke være dum, svak og stygg for å ha det vondt. Det tror jeg nok de fleste skjønner. Men noen har et smil i sitt ansikt selv om de har det grusomt. På andre, uansett om de er stygge,pene,dumme,intelligente,svake eller sterke, så vises det utenpå når de har det vondt. De stirrer hardt ut i luften med tomme øyne, fullstendig anspent i kroppen for å ikke bryte ut i gråt. Så selv om man sier man har det bra, og egentlig føler man har det bra også fordi man er så vant til å ha det jææævlig, at bare man slipper de verste indre smertehelvetene, så tror man at man har det helt greit-så blir man gjennomskuet av psykiateren. Jeg er en av dem, så psykiateren vet ofte når jeg har det ok og når jeg har det helt jævlig. Dere er ikke lagd på den måten. Neivel. Men please please please prøv å si med ord hvor helvete alt er da, ikke ta livet av dere. Etter å ha lest innleggene deres syns jeg nesten det er en fordel at jeg er laget sånn at når jeg ikke orker mer, så gjør jeg ikke det heller, så da blir jeg hjemme. Enten det er eksamen eller ikke. For det er ikke så veldig farlig om jeg bruker litt lenger tid på utdannelsen nemlig... Men jeg er ikke så kravstor heller...

[Gjest pi@-m@rtine]

Vet du Ulva, dette er nesten som å lese om meg selv, bortsett fra det med en støttende familie. Der er jeg kjempeheldig, det er sant!

Jeg skjønner at du er sliten og oppgitt! Det er lov, Ulva, og anerkjenne den intense smerten! Ja, jeg vet det er lett å gi gode råd, og beklager hvis jeg har vært for "brutal".

Jeg lurer på om du noen gang har prøvd å visualisere? Hvor mye krefter bruker du på å tenke på det som er vondt, i forhold til det som kjennes ok i livet ditt?

Overgrep er noe som virkelig kan ødelegge mye for et menneske, det vet jeg av egen erfaring. Jeg kan godt huske hvordan jeg følte meg etter den siste voldtekten: Helt ødelagt, som om hjernen ikke lenger var beskyttet av hodeskalllen, at kroppen var et skall, og at de to delene ikke hørte sammen. Det tok meg mange år, før jeg holdt opp med å føle at alle kunne se alle mine tanker, at jeg var ...........meg, og ikke en annen.

Så, ja, jeg har ingen vanskeligheter med å forstå at man føler seg ødelagt. Men det gode med mennesket, er at vi kan lege våre sår, bla. ved å snakke, snakke om det som har skjedd, og få plassert følelsene våre. Og sammen med fornuften kan vi lage oss et nytt "bilde" av det som har hendt. Se at det barnet jeg var, var en uskyldig jentunge, som ikke ville det som hendte, men som ikke kunne forhindre den voksne i å gjøre som hun ville.

Det er det jeg tenker på, når jeg sier det ikke lenger er min skam. Børa er ikke lenger så tung, selv om jeg av og til, tillater meg selv å se bakover, og kjenne på den smerten som engang dominerte livet mitt så fullstendig.

Men jeg har altså er fin familie, som har støttet meg, på en slik måte at jeg alltid har blitt møtt med respekt. De har samtidig stilt store krav til meg, at jeg skulle opptre i forhold til det ansvar jeg faktisk har som et voksent menneske. Mange ganger følte jeg kravene var altfor store, fordi de alltid har sett på meg som en som klarer "alt". Jeg var flink på skolen, jeg tok utdanning, jeg var i full jobb,som avd. leder, samtidig som jeg hadde småbarn...........listen er lang. Jo, jeg har mang en gang følt at mine ressurser er blitt brukt mot meg! Jeg er blitt bedømt ut etter hva jeg har prestert, og ikke ut etter hvem jeg er som menneske. Det har vært frustrerende!

Samtidig ser jeg at alle mine ressurser er det som har berget meg gjennom det helvete som jeg havnet i! Min evne til å utholde, hvor kommer den fra? Når jeg har kommet ut av psykosen, og ikke villet leve, hvordan har jeg klart meg gjennom alle de intenst smertefulle dagene, da hver celle i kroppen tagg om å få dø? Jeg vet ikke. Er bare så glad for at jeg ikke endte livet mitt, at jeg ikke havnet som lik blant flere hundre på kirkegården.

Jeg har ingen fasitsvar til deg, eller noen. Jeg vet bare hva jeg har opplevd i livet mitt. Ingen unik, spesiell historie, mange andre har opplevd noe av det jeg gjorde. Jeg vet at psykdommen har jeg mest sannsynlig hele livet, med oppturer og depresjoner, og psykoser når virkeligheten blir for vanskelig. derfor prøver jeg å leve i dag, jeg ser ikke inn i fremtiden for mye/ofte. Setter meg mål for dagen i dag, og prøver å glede meg over den.

[Gjest Janad]

Jeg vet at det ikke er noe trøst, men jeg vil bare si at jeg har så inmari vond av dere.

Jeg vet jo hvordan dere har det (tror jeg), fordi min sønn går gjennom det samme.

Hvis noen få ord kan hjelpe så bare skriv.

Det var bare dette jeg vil si.

[Gjest Z@pvir]

Man trenger ikke være dum, svak og stygg for å ha det vondt. Det tror jeg nok de fleste skjønner. Men noen har et smil i sitt ansikt selv om de har det grusomt. På andre, uansett om de er stygge,pene,dumme,intelligente,svake eller sterke, så vises det utenpå når de har det vondt. De stirrer hardt ut i luften med tomme øyne, fullstendig anspent i kroppen for å ikke bryte ut i gråt. Så selv om man sier man har det bra, og egentlig føler man har det bra også fordi man er så vant til å ha det jææævlig, at bare man slipper de verste indre smertehelvetene, så tror man at man har det helt greit-så blir man gjennomskuet av psykiateren. Jeg er en av dem, så psykiateren vet ofte når jeg har det ok og når jeg har det helt jævlig. Dere er ikke lagd på den måten. Neivel. Men please please please prøv å si med ord hvor helvete alt er da, ikke ta livet av dere. Etter å ha lest innleggene deres syns jeg nesten det er en fordel at jeg er laget sånn at når jeg ikke orker mer, så gjør jeg ikke det heller, så da blir jeg hjemme. Enten det er eksamen eller ikke. For det er ikke så veldig farlig om jeg bruker litt lenger tid på utdannelsen nemlig... Men jeg er ikke så kravstor heller...

...at du ER heldig som er slik lagd at det synes utenpå deg. Skulle ønske det var slik for meg også. For da hadde jeg fått hjelp. Men det er en svakhet jeg har at jeg ikke orker vise folk at jeg har det jævlig. Den svakheten må jeg ha hjelp til å gjøre noe med. Og den hjelpen får jeg ikke før behandlerne forstår at jeg trenger den. Og det GREIER jeg ikke formidle tydeligvis. Av en eller annen grunn.

[Gjest tragica]

...at du ER heldig som er slik lagd at det synes utenpå deg. Skulle ønske det var slik for meg også. For da hadde jeg fått hjelp. Men det er en svakhet jeg har at jeg ikke orker vise folk at jeg har det jævlig. Den svakheten må jeg ha hjelp til å gjøre noe med. Og den hjelpen får jeg ikke før behandlerne forstår at jeg trenger den. Og det GREIER jeg ikke formidle tydeligvis. Av en eller annen grunn.

Du får da hjelp? Du sier jo selv du har behandlere,medisiner og innleggelser.

Det er mer enn meg. Smerte må vi alle tåle, enten det synes eller ikke.

[Gjest Z@pvir]

Du får da hjelp? Du sier jo selv du har behandlere,medisiner og innleggelser.

Det er mer enn meg. Smerte må vi alle tåle, enten det synes eller ikke.

For ordens skyld, så blander du nok meg med noen andre. Jeg har aldri vært innlagt. Får håpe jeg slipper. Har terapi et par ganger i måneden. Har tatt medisiner tidligere.

DET er jo mitt største problem, at jeg ER vanskelig å hjelpe. ET tilbud får jeg bestandig - medisiner. Men jeg vet for mye selv til å bare ta imot helt ukritisk. Veier for og imot siden det er MIN kropp. Psyker'n merker jo ikke bivirkningene.

Skulle ønske jeg kunne stole blindt på hjelpeapparatet, men jeg MÅ ha noe å si om egen situasjon. Så egentlig er det vel slik at jeg KAN få hjelp, men ikke den hjelpen JEG mener jeg trenger. Og jeg har jo erfart at de fleste fagpersoner selvfølgelig ikke makter å følge med i utviklinga på alle områder.

Nei, jeg er nok et håpløst tilfelle i så måte. Stoler ikke på noen. Dessverre. Men det bunner i dårlige erfaringer tidligere. TØR ikke annet enn å følge med. Det er jo min psykdom på en måte. Og det er slitsomt, skjønner at hjelpeapparatet blir frustrert og irritert, men jeg KAN ikke la være å tenke selv.

[uffamei]

For ordens skyld, så blander du nok meg med noen andre. Jeg har aldri vært innlagt. Får håpe jeg slipper. Har terapi et par ganger i måneden. Har tatt medisiner tidligere.

DET er jo mitt største problem, at jeg ER vanskelig å hjelpe. ET tilbud får jeg bestandig - medisiner. Men jeg vet for mye selv til å bare ta imot helt ukritisk. Veier for og imot siden det er MIN kropp. Psyker'n merker jo ikke bivirkningene.

Skulle ønske jeg kunne stole blindt på hjelpeapparatet, men jeg MÅ ha noe å si om egen situasjon. Så egentlig er det vel slik at jeg KAN få hjelp, men ikke den hjelpen JEG mener jeg trenger. Og jeg har jo erfart at de fleste fagpersoner selvfølgelig ikke makter å følge med i utviklinga på alle områder.

Nei, jeg er nok et håpløst tilfelle i så måte. Stoler ikke på noen. Dessverre. Men det bunner i dårlige erfaringer tidligere. TØR ikke annet enn å følge med. Det er jo min psykdom på en måte. Og det er slitsomt, skjønner at hjelpeapparatet blir frustrert og irritert, men jeg KAN ikke la være å tenke selv.

hei-har sittet og lest innleggene her;og vil si -en- ting:VÅG å stå ansikt til ansikt med følelsene/"problemet"/frykten;i terapisit.Du er selv ansvarlig for hva som skal sies,og da må du ta sjansen på å lette på sløret i fht det som gjør vondt.Tror at hjelperne våre SER/SKJØNNER mer enn vi brukere aner:men de vil at vi SIER fra først...DET er min erfaring gjennom flere terapi-år.

Har også vært gjennom seks.-misbruk og

flere tøffe traumatiske opplevelser.

Først nå,etter flere år siden alt dette skjedde

og også jeg fått psyk.sykd. og vansker i arbeidslivet(delvis i ekteskapet)-orket ikke kroppen mer,sa tydelig fra om at nok er nok;

smerten,sorgen,fortvilelsen mm,måtte bare bli tatt på alvor.Jeg må gjøre jobbenalene,men min gode psykolog følger hvert skritt jeg tar;jeg har bare han og meg å stole på.På sikt håper jeg at det er verd det;

at livet vil bli bedre og mørke mindre.....

Lykke til alle sammen;stå på!!!!

mvh