ute...igjen...søsteren til ilse.....

[Gjest silja1]

Heisann! ja, jeg er altså denne søsteren da...den gærne, som ingen vil hjelpe...

Jeg stiller meg uteforstående til det som skjedde, men at jeg ble utskrevet mener jeg. Den ene dagen fikk jeg ikke utgang alene, den andre dagen blir jeg utskrevet.

Jeg tryglet om å få bli, men grunnet pågang med pasienter gikk ikke det. Stikk i strid med alt som var blitt sagt før.

Jeg vet familien er bekymret og det føles som en ekstra belastning.

JEg vet også at jeg ikke er tilregnelig nå, da jeg stadig planlegger hvordan jeg skal få tak i en gunner....og det haster, for sønnen min er nå 5 år, og jeg vil at det skal skje før han blir så stor at han husker meg klart....nå er det et vist håp om at han kan glemme....og kanskje tilgi...håper jeg.

Det som skremmer meg er at jeg vet dette er innenfor rekkevidde, og imellomtiden later jeg som alt er bra så jeg slipper noe mer pes....fra noen.....

[Gjest (ikke undertegnet)]

Sønnen din er så stor at han kommer til å huske det. Tro bare ikke noe annet.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Sønnen din er så stor at han kommer til å huske det. Tro bare ikke noe annet.

Helt sikkert at han husker allerede! Jeg flyttet første gangen før jeg fyllte seks år. Og jeg har mange gode minner om lekekameratene og omgivelsene, bursdagsselskaper og lek i naturen fra dette stedet. Så du må fortsette å søke hjelp for sønnen dins skyld - han har best av å ha deg i live.

JEG føler også at ungene ville hatt det bedre uten meg når dep'en er på det verste, så jeg kjenner følelsen. Men det er IKKE sant. Alt blir verre for dem hvis vi gir opp!