NHD: Behovet for grenser!

[ulva]

Sliter med depresjoner p.g.a. psykoseproblematikk (ifølge min psykiater) - etter omfattende misbruk i barndommen. Jeg har nå en snill og tålmodig mann, og en nydelig sønn på 19 mnd.

I det siste har jeg slitt med tvangstanker og sterk angst for at jeg skal være lesbisk, eller for at fremmede kvinner skal misbruke meg og at jeg i all hemmelighet skal være tiltrukket av dem. Dette dukket opp etter at søsteren min, som misbrukte med seksuelt da jeg var liten, var på besøk. Jeg forstår ikke dette, for jeg har aldri følt meg tiltrukket av kvinner, men slitt med klarhet om egen kjønnsidentitet og mislikt å være kvinne (men ønsker heller ikke å være mann). Faren min foraktet kvinner.

Vet at mennesker med psykoseproblematikk kan ha problemer med å holde grenser - alle grenser - og jeg lurer på om det kan være det som skjer: Jeg er livredd for dette først og fremst fordi det ville bety at jeg mistet mannen jeg elsker og måtte bryte opp et godt forhold. Jeg er livredd for at han skulle ønske det (som jeg trodde en gang), og at jeg måtte gjennomgå noe som minnet om misbruket for å beholde ham. Har lagt merke til at tvangstankene bare er plagsomme og dukker opp i perioder da jeg ikke føler meg særlig elsket av ham, og savner hans omsorg og omtanke. Jeg har også mange ganger lurt på om jeg egentlig har så store problemer med å ha sex med ham fordi jeg ikke ble misbrukt allikevel, men er lesbisk. Men det vet jeg ikke er sant: Jeg ble misbrukt, og jeg husker bl.a. at jeg ble voldtatt av faren min og også av en annen, voksen kvinne. Så jeg sliter alene, siden psykiateren min er på ferie, og har lest alt jeg har funnet om forvirring og seksualitet. Også om pseudohomoseksualitet: Jeg har flere venninner som har fulgt nettopp det mønsteret, og som ble misbrukt av faren sin som barn. De falt alle til slutt til ro, og fikk seg kjærester av motsatt kjønn.

Nå føler jeg at jeg "må" prøve dette ut for å vite om jeg egentlig er lesbisk og det gjør meg rett og slett psykotisk! Jeg har et sterkt behov for trygge grenser, og stabile forhold - og har ikke annen grunn for å prøve det ut enn at det later til at alle mener man burde det for å få en endelig avklaring. Er det virkelig nødvendig? Aller best kan jeg beskrive det jeg føler som at samfunnet og alle rundt meg tvinger meg til å gjennomgå misbruket på nytt: Jeg vil faktisk ikke ha sex med en annen kvinne, og jeg føler meg ikke tiltrukket av dem men snarere tvert imot. Søsteren min kvelte meg nesten med sin altoppslukende seksualitet, og tanken på å skulle være nær andre kvinner gjør meg ganske dårlig. Jeg har likevel noen gode venninner, og har aldri slike tanker og følelser om dem. Jeg er rett og slett redd for å bli tvunget til det, slik jeg ble da jeg var liten, av faren min.

Vi har snakket om dette i terapien, og psykiateren min mener jeg er heteroseksuell - og det gjør mannen min også (naturligvis). Jeg har nemlig ingen hemmelige fantasier om kvinner, og var aldri i tvil om min legning før jeg flyttet sammen med kjæresten min og opplevde hans seksualitet som svært truende. Jeg vet at man i perioder kan være forvirret i forhold til sine seksuelle preferanser p.g.a. tidligere opplevelser, og jeg antar at det er det jeg er - men er det virkelig nødvendig å kaste seg ut i destruktive forhold for å finne ut av hvem man er? Jeg er så redd for å måtte det, at angsten i seg selv har blitt et problem og en liten gåte i seg selv. Kan du hjelpe meg med denne forvirringen - og si noen ord om dine erfaringer fra terapi med barn utsatt for incest, og da særlig de som har blitt utsatt for misbruk av noen av samme kjønn!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter å ha lest innlegget ditt er jeg overbevist, på samme måte som du selv, om at du er heteroseksuell.

Du trenger ikke prøve det ut for å finne ut av det.

Dette er tvangstanker du har som følge av overgrepene. Du bør prøve så godt du kan å legge dem til side som nettopp det de er: tvangstanker.

Som følge av overgrepene har du naturlig nok innimellom problemer med ditt seksualliv. Det forekommer til tider også hos personer som ikke har opplevd overgrep.

I slike tider må du tenke på at problemene skyldes overgrepene og ikke din seksuelle legning. Du kan jo innimellom også tenke på at du kunne hatt noen problemer til tider også om du ikke hadde opplevd overgrep. Du har sikkert lest om også andre par som har fått noe dårligere seksualliv i de første par årene etter barnefødsel.

Dessuten må jeg minne om at psykiske problemer generellt kan ha dårlig effekt på seksuallivet.