snart 4 år & psykose?

[Gjest TotallyLost]

En tidligere venninne av meg har diagnosen manisk/depressiv. Hun ruser seg angivelig på div. stoff/medikamenter og har/har hatt (operert) for hyperthyreose + at vi mistenker henne for spisevegring. På mindre enn 6 mndr har hun gått ned fra 70 kg til max 50, antagelig veier hun mindre! Hun er 1.70 høy.

Datteren har til tider en "psykiatrisk oppførsel". Er innesluttet og "rar". I den senere tid har datteren blitt litt gladere og forteller om en hytte hun har i fjellet. Denne "bor" hun i, og den er full av mennesker hun har laget seg og som er svært snille med henne + en katt. En snill heks passer katten når hun selv ikke kan være i hytta. Hun kan også forvandle seg til "fugledamen" og fly avgårde. På spørsmål om dette er en leke-hytte svarer hun at nei, den er på ordentlig.

Nå lurer vi litt på om dette er noe å bekymre seg over? Eller er dette en "Albert Åberg" -greie? Jenta har ikke hatt det godt det siste året - moren har ikke vært helt snill og barnevern er koplet inn. Men likevel - hva kan dette være?

[Gjest tin]

Har moren psykiske problemer kan det selvsagt gå utover barnet. Men akkurat det at barnet fantaserer og har liksomvenner er helt normalt for alderen.

[Gjest Simfa]

Hmm,syns det høres rart ut,men kan sikkert forekomme hvis hun lever under sterkt press og dårlige forhold. Er det noe som tyder på at moren IKKE kan ta seg av den daglige omsorgen av barnet, tross hennes sykdom?

Alle barn har en fantasi i større eller mindre grad.

[Gjest TotallyLost]

Hmm,syns det høres rart ut,men kan sikkert forekomme hvis hun lever under sterkt press og dårlige forhold. Er det noe som tyder på at moren IKKE kan ta seg av den daglige omsorgen av barnet, tross hennes sykdom?

Alle barn har en fantasi i større eller mindre grad.

Moren har valgt å klare seg uten medisiner. Hun har lenge vært oppfarende med mye agresjon. Flere ganger lar hun barna (snart 4 og 5,5 år) være ute å leke alene ved en sterkt traffikert riksveg mens hun selv ligger inne og sover. Ingen passer på dem. Barna har krysset denne veien ved noen anledninger (alene) og kommet på besøk til oss for å leke. Dette bekymrer meg, og det virker ikke friskt. Når barna ikke lystrer henne stenger hun dem inne på rommet sitt og låser døren. Hun slår dem også på rompa hvis de ikke lystrer henne. I mitt hode syns jeg dette høres skummelt ut, og jeg er 31. Tenker da på hvordan det kan være for en 3-åring........Når hun i tillegg forteller 3-åringen at hun skal hoppe på havet å drukne seg, syns jeg at 3-åringens historier kan minne om en psykose-verden - en verden der det er fint og trygt å være i. Men jeg er jo ikke sikker.

Jeg har også 2 barn på ca samme alder og er stort sett alene med dem, men jeg har aldri gjort noe av det som hun har gjort med sine barn. Jeg ville f.eks. aldri latt barna være ute alene ved en riksveg mens jeg sov, heller ikke stengt dem inne på rommet sitt og jeg ville aldri klapset dem i baken. Noen gjør kanskje dette. Kanskje er det normalt, men jeg velger å tro at det ikke er det.

[Gjest Simfa]

Moren har valgt å klare seg uten medisiner. Hun har lenge vært oppfarende med mye agresjon. Flere ganger lar hun barna (snart 4 og 5,5 år) være ute å leke alene ved en sterkt traffikert riksveg mens hun selv ligger inne og sover. Ingen passer på dem. Barna har krysset denne veien ved noen anledninger (alene) og kommet på besøk til oss for å leke. Dette bekymrer meg, og det virker ikke friskt. Når barna ikke lystrer henne stenger hun dem inne på rommet sitt og låser døren. Hun slår dem også på rompa hvis de ikke lystrer henne. I mitt hode syns jeg dette høres skummelt ut, og jeg er 31. Tenker da på hvordan det kan være for en 3-åring........Når hun i tillegg forteller 3-åringen at hun skal hoppe på havet å drukne seg, syns jeg at 3-åringens historier kan minne om en psykose-verden - en verden der det er fint og trygt å være i. Men jeg er jo ikke sikker.

Jeg har også 2 barn på ca samme alder og er stort sett alene med dem, men jeg har aldri gjort noe av det som hun har gjort med sine barn. Jeg ville f.eks. aldri latt barna være ute alene ved en riksveg mens jeg sov, heller ikke stengt dem inne på rommet sitt og jeg ville aldri klapset dem i baken. Noen gjør kanskje dette. Kanskje er det normalt, men jeg velger å tro at det ikke er det.

Er det ingen du kan du kan snakke anonymt med om dette? Kanskje ta en forespørsel til en lege/helsestasjon/psykolog eller lignende. Barna hennes er vel de som man må tenke mest på hvis de lever under slike forhold du skriver.