Hvordan få kontakt med følelsene igjen?

[Gjest Minoca]

Dette blir et innlegg som er vanskelig for meg å skrive, og jeg vet ikke om det er riktig av meg å gjøre det, eller egentlig hvorfor jeg gjør det... men jeg må bare få det ut på et eller annet vis... og har vanskelig for å snakke om temaet... grunnen til at jeg har tatt mot til meg å skrive dette innlegget akurat i dag, er at jeg har tatt meg en time til å se på gamle bilder.. og det endte med at jeg begynte å gråte... Jeg er ei jente på godt 20 år nå, men da jeg var 11 år mistet jeg faren min i ei arbeidsulykke. Det var et stort sjokk for meg, kanskje større en jeg noen gang egentlig har skjønt... Jeg gråt med en gang jeg fikk vite det, og i mange dager etterpå.. men et par dager før begravelsen kan jeg ikke huske at jeg gråt noe særlig mer, heller ikke i begravelsen. Har heller ikke grått noe særlig i ettertid og fram til nå, det vil si snart 10 år... det merket jeg meg da jeg så på bildene, at jeg svært sjelden gråter eller har grått over tapet på min far, noe som egentlig er ganske sykt, for å si det sånn, da jeg hadde den mest elskelige far en jente kan ha, og jeg synes enda at tapet er fullstendig meningsløst.. jeg har heller aldri pratet om dette i ettertid, min mor har prøvd å snakke med meg, men hun har måttet dra ting ut av meg, og det er heller ikke mye hun har fått ut av meg da heller... heller ikke med venner har jeg klart å snakke med det om... jeg blir helt rar, nesten flau og rødmer når noen nevner det... føler på en måte at jeg har fortrengt det, men jeg har jo heller ikke det... av og til, når jeg først tenker på det, føler jeg at jeg hadde hatt godt av å snakket om det.. .men jeg vet ikke... har hatt en del korte forhold med gutter, og har da hatt vanskelig for å utrykke følelser, noe som da til slutt har ført til brudd etter kort tid, naturligvis... men jeg vet ikke om dette kan ha noen sammenheng med tapet av min far... Det jeg egentlig lurer på, er om dette er et resultat av at jeg som 11 åring kanskje ikke fikk bearbeidet sorgen skikkelig? Jeg forstod temmelig lite av det som skjedde da... Og er det noe som kan gjøres nå, 10 år etter? Og i andre tilfeller, er hender det at en senere i livet utvikler andre evnt. psykiske lidelser? Jeg føler dette er ei side av meg som har bare vært der, og som jeg har lot være å tenke på, for det har vært for fjernt,... klarer ikke helt å forklare... kanskje derfor dette innlegget etterhvert blir litt langt, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, vet bare at det er et eller annet med meg som ikke er med alle andre... håper noen kan gi meg et eller annet slags svar på dette innlegget....

-tom og fortvilet...

[uffamei]

Til Minoca-For all del,prøv å få satt ord på det.Prøv å ta kontakt med din mor;_hun_ mistet sin ektefelle den gang,og du din far.

Dere har/hadde noe felles,han som ble borte og etterhvert også en sorg og bearbeide.Men barn og voksne reagere helt ulikt;den enes sorgreaksjon er ikke riktigere enn den andres.Ved tap har vi alle typer reaksjoner;noen klarer ikke å få dem ut,også fordi følelsene kan være sterke og vanskelige og forstå;dermed kan de kapsles inn og komme tilbake mange år senere:UNDERBEVISSTHETEN har nemlig ikke glemt...

Mitt råd er da:har du god kontakt med din mor,velg henne først,evt, annen person som står deg nær,som du stoler på og kan akseptere at du må gå tilbake i tid.Tror ikke du skal forvente ar venner vil forstå sånn med engang;men for din egen del er det viktig å få komme igjennom dette,slik at du får "fred" med deg selv,og kan gå videre.

"Jobben" kan være hard,men jeg vil råde deg til å ta sjansen;har pers. erfaring,så jeg vet hva jeg snakker om....

Ting tar tid,også denne prosessen,selv om den er "gammel"(den er ikke det...)

Lykke til "på reisen"...

mvh

[Gjest Minoca]

Til Minoca-For all del,prøv å få satt ord på det.Prøv å ta kontakt med din mor;_hun_ mistet sin ektefelle den gang,og du din far.

Dere har/hadde noe felles,han som ble borte og etterhvert også en sorg og bearbeide.Men barn og voksne reagere helt ulikt;den enes sorgreaksjon er ikke riktigere enn den andres.Ved tap har vi alle typer reaksjoner;noen klarer ikke å få dem ut,også fordi følelsene kan være sterke og vanskelige og forstå;dermed kan de kapsles inn og komme tilbake mange år senere:UNDERBEVISSTHETEN har nemlig ikke glemt...

Mitt råd er da:har du god kontakt med din mor,velg henne først,evt, annen person som står deg nær,som du stoler på og kan akseptere at du må gå tilbake i tid.Tror ikke du skal forvente ar venner vil forstå sånn med engang;men for din egen del er det viktig å få komme igjennom dette,slik at du får "fred" med deg selv,og kan gå videre.

"Jobben" kan være hard,men jeg vil råde deg til å ta sjansen;har pers. erfaring,så jeg vet hva jeg snakker om....

Ting tar tid,også denne prosessen,selv om den er "gammel"(den er ikke det...)

Lykke til "på reisen"...

mvh

Takk for svar... men det er nettopp dette jeg ikke greier... vet ikke hvordan jeg skal gripe det an, har mer lyst til å la være enn å snakke om d, selv om jeg vet at jeg må... temmelig håpløst... ;/

[uffamei]

Takk for svar... men det er nettopp dette jeg ikke greier... vet ikke hvordan jeg skal gripe det an, har mer lyst til å la være enn å snakke om d, selv om jeg vet at jeg må... temmelig håpløst... ;/

Hei igjen;skjønner at du føler "du må";men du kan ikke påskynne prosessen,er min erfaring.Kanhende er det lettere å snakke med fastlegen din;er du heldig og har en av "rette slaget",kan vedkommende kanskje få hjulpet deg forsiktig i gang.Ta gjerne med utskrift av det du selv har skrevet;kanhende vil legen anbefale en kortidsterapi hos psykolog.La for all del ikke problemet vokse seg større en det nå føles for deg;da kan det bli verre.Det er helt naturlig å gå gjennom en sorgprosess nå,selv om det er lenge siden faren din døde.Jeg ville gjort et forsøk hos fastlegen først,så fkk dere sammen vurdere sit. videre..

Igjen lykke til,og fatt mot.....

obs!du må tørre det,og ville det;husk:TING TAR TID!!

mvh