Når man ikke lenger ser noen framtid

[Gjest Istappen]

Jeg er langt nede, så langt nede som jeg aldri har vært. Det er så tomt og stille her hos meg.

De siste dagene har jeg bare eksistert. Jeg sitter bare og venter på noe. At jeg skal få energi og mot nok til å gjøre ende på elendigheta, eller at noen skal si eller gjøre noe som får meg til å ønske å leve. Jeg vet ikke hvilket jeg egentlig vil.

Jeg har ikke lenger noen drømmer. Har ikke lyst til å leve mer enkelt og greit. Jeg har hatt kriser før men da har jeg alltid hatt en liten stemme som hvisker meg at alt blir bra hvis jeg bare holder ut litt til. Den sier ingenting nå. Den er taus. Jeg tror ikke lenger at alt blir bra. Jeg har sluttet å tro at jeg kan finne noen som vil elske meg som jeg er. Jeg tror ikke lenger at jeg kan bli til noe. Jeg er det mest mislykkede mennesket jeg vet om. Jeg er voksen. Jeg er ferdig utviklet. This is it.

Jeg har hatt noen maniske dager nå. Jeg har ryddet og ordnet opp i papirer og alt. Jeg har kastet alt som jeg ikke vil at familen min skal finne hvis jeg dør. Brev, dagbøker og alt som jeg ikke vil at noen skal se, eller som vil gjøre dem vondt. Så nå sitter jeg bare her. Har sittet i stolen min i to dager. Jeg husker ikke sist jeg spiste. Jeg er ikke sulten.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror vel ikke egentlig at noen av dere kan si noe som får meg til å få tilbake framtidstroen. Jeg vet ikke om noen kan det.

Jeg har prøvd å snakke med venner og familie. Jeg har til og med sagt at jeg tenker på å ta livet av meg. De trøster og sier at alt blir så bra, og at jeg bare må ringe hvis det er noe. Men dagen etter er telefonen like stille, og jeg orker ikke å trnege meg på dem. Det er så stille at jeg holder det ikke ut. Jeg er vant til å være ensom, men nå er det tungt. Øredøvende stillhet høres feil ut, men det er sånn det er.

Jeg har ikke søkt profesjonell hjelp. Jeg orker ikke tanken på å måtte forklare alt dette som jeg nesten ikke kan sette ord på for meg selv engang.

Hva gjør man når man ikke lenger ser noen vits med noe? Er det noen hjelp å få? Jeg setter pris på det hvis noen gidder å svare meg, men sjeg skjønner at det ikke er lett å vite hva man skal si. Det blir vel kanskje sletta og.

[Gjest Zone]

Kjære kjære deg.

Sitter her på en annen kant og føler meg akkurat like ensom/hjelpesløst som deg. Har ikke mye fremtid jeg heller, ihvertfall ikke når det gjelder kjærlighet, men man kan jo ikke bare gi opp den sjansen til livet man har fått heller?, skal ihvertfall prøve å holde ut lengst mulig å prøve ut de mulighetene som er, synes derfor du ihvertfall skal forsøke terapi hos psykolog/psykiater før du gir opp helt. Det er verd et forsøk ihvertfall!!

klemmer

[flisa]

Ring hverandre!

dere vet begge hvordan det er, kanskje dere kan få et godt vennskap med galgenhumor etc. etc.

Prøv - intet å tape, alt å vinne, -begynn med at en av dere gir den andre deres mailadresser, så tlf.nr, og så har dere en dere kan ringe som føler seg AKKURAT like uønsket og uvelkommen.

Bare det at dere sitter her og formulerer dere så godt som dere gjør, sier meg at det ikke er helt åpløst.

Så, kom igjen nå - opprett nye vennskapsbånd! PÅ tvers av alder, kjønn, geografi, hva vet jeg! KOM IGJEN!!!!

*klemmer*

[Gjest calestia]

Synes virkelig ikke at du skal gi opp. Framtida kommer, om du bare holder ut.

Det som er viktig nå, er at du søker hjelp.

Du må selv være med på å skape en mulig fremtid. du kan ikke bare gi opp, for etterhvert blir alt bedre. Tunge dager vil komme, men også de gode.

du må ihvertfall forsøke, og å ringe fastlegen din er det første skrittet.

Det må du.

Jeg kjenner mørket, jeg kjenner også de gode dagene. I perioder blir det altfor mye. I perioder, lange perioder, er livet mitt tapt. men noen få dager, slik som de siste, da har jeg det ok. Da tør jeg håpe, og jeg tør å kjempe.

Men jeg hadde aldri klart meg så lenge, hadde det ikke vært for en engel av en lege, og psyken min. Og en innleggelse på lukket noen dager.

Mørket er på vei mot meg nå, jeg visste det ikke holdt denne gangen heller, men jeg har i det minste kjent på noe godt.

Og da vet jeg hva jeg har å kjempe for, selv om jeg har mistet alt, forlovede, leiligheten, sparepenger.. selvtillt..

jeg må bare tilbake til livet, for det kan være herlig. Og det har vært herlig nå, selv om alt fortsatt er kaos, selv om jeg har mange bekymringer, og selv om jeg ikke har vært manisk..

Dagene har ikke vært overveldende gode, som de kan være. men jeg har kjent på meg selv. det holder for nå.

Det tar tid før jeg blir frisk, eller... friskere..

men det er verdt det, jeg vet det, selv om jeg ikke alltid ser det selv.

da er det godt å ha de her på forumet, som vet hva det handler om, det er godt å ha en psykolog som kan gjøre meg ops på endringen ved meg, det er godt å ha en lege som tar meg alvorlig.

see?

ønsker deg god bedring

[Gjest Xsyk]

hei

Jeg ville bare si til deg at det går an å

komme fra de tankene om at det ikke er noen fremtid.

Jeg har overlevd de selv, da jeg var helt nede på selvmordsranden.

Kjenner igjen tankene...ventetankene...man venter på at ting skal snu seg og bli bedre. '

Jeg sier bare at det er returmuligheter på den stien du farer på nå..

Selv om man kommer langt nok ut så kan man komme tilbake. Bare man ikke tar livet sitt.

Jeg trodde selv at hvis jeg tenkte sånn og sånn..hvis jeg ble SÅ dårlig så var det ingen vei tilbake. Men det var det..

Nå er jeg ganske frisk. Og hver dag er ikke lenger en kamp.

Det er medisinene som gjør det at jeg kan fungere i denne verden.