mikropsykose..?

[Gjest Rabla]

Hva feilte meg da jeg skrev dette på dataen min:

"jeg er ikke noe menneske lenger

jeg har ingen kontroll over følelser,handlinger,ord,tanker

alt bare forsvinner eller trykker til

jeg er et skuespill.......................................

jeg har bare gjort grusomme ting

ingenting er MEG

ingenting av andres ord og følelser når inn til meg

alle kan gjennomskue meg

burde ikke snakke..........................................

må bære en maske

helst ikke vise meg ute"

Mens det sto på hadde jeg store planer om å reise vekk og gjemme meg på hotell.

Jeg hadde en så gjennomtrengende følelese av at jeg aldri hadde vært noe ekte meg, at jeg knapt kunne røre meg. Jeg gravde meg ned i sofaen i forvridd stilling. Det var den absolutte sannhet at jeg aldri hadde vært noe menneske, jeg hadde bare trodd jeg var meg.

Var jeg gal, eller hadde jeg bare nådd en viktig forståelse og modning??

Var det farlig, eller var det bare veldig følelsesmessing vondt, var det derfor jeg ble så rar??

I tiden før jeg nådde den store sannheten hadde jeg masse rare tanker som suste i hodet. Jeg var fullstendig klar over at det ikke var slikt,men hadde likevel tankekjør når jeg prøvde å sove at jeg var overvåka og apparater var "planta" forskjellige steder på kroppen. Ble ikke kvitt dem. Kjente det tydelig på kroppen, eller så var alle muskelspenninger jeg kjente tegn på at apprater var planta for å overvåke meg eller gjøre meg gal. Var det tvangstanker??

Så hadde jeg ganger jeg spaserte rundt i gata og var redd jeg var blitt gal eller senil.. ting var uvirkelig eller rart, alt var så sterkt og overvelmende at jeg ikke fikk tak i det på en måte. Kunne sitte dritlenge på en benk på et kjøpesenter og knapt klarte røre meg.

Dette var etter at jeg hadde kommet hjem fra en ferietur og blitt veldig såret av et søskenbarn som kalt meg "drittunge" og var ekkel, når jeg fra før hadde følelsesmessige problemer på den tiden og hadde før hatt søvnproblemer. Så det var så hardt og sjokk, så det var sikkert derfor jeg gikk i den tilstanden da jeg kom hjem. Jeg fikk så masse rare tanker jeg visste ikke stemte, men så bare ventet jeg på at de skulle bli sannheten, men det ble de ikke.

Hva feilte meg, var det normalt etter følelsesmessig påkjenning?? Min psykiater vil ikke si hva det var han. Han sa bare det var viktig jeg fortalte han det så han kunne hjelpe meg. Men nå er jeg helt normal igjen av meg selv, vel og merke. Den perioden virker bare veldig fjern. Jeg fikk f.eks angstanfall av å se meg selv i speilet. Og ble i korte episoder helt euforisk glad fordi jeg fikk så mye ut av å stirre i veggen for den var så interessant. Jeg var helt merkelig. Og det forandret seg hele tiden, da jeg hadde sovet etter å ha vært så glad av å se i veggen, følte jeg at tankene natta før var helt fjerne, og fattet ikke at jeg kunne tenkt sånn...

Hva feilet meg?