Stor aldersforskjell

[Gjest Maria]

Hei Maria,

Synes ikke du leser hvar Leila skriver (slik jeg tolker henne)...

Problemet er vel ikke at du er "umoden", men at du blir sammen med en person som tydeligvis er det.

Og hvis han er på nivå med en 17 åring nå, så er sannsynligheten at om 5 år, (så er du 22 år), mens han fremdeles er på nivå med en 17 åring. Og jeg kan ikke tenke meg at du (som kanskje er moden for alderen) vil være sammen med en person som sitter fast på 17 års stadiet.

Du har MASSE du skal oppdage i livet. Erfaringer som du må oppleve SELV, og ikke få "servert" ferdigtygget av en 35 åring.

Men som sagt, "problemet" er ikke deg, men ham (og det at han forelsker seg i 17 åringer når han er 35). Bemerk at det er intet gale med 17 åringer! Men det er kanskje "noe" med 35 åringer som forblir 17 åringer "for alltid".....???

Med vennlig hilsen

Jeg har aldri sagt at kjæresten min oppfører seg som en 17-åring. Jeg har sagt at han ikke oppfører seg som om han er 35 (dvs. ikke som en overbeskyttende forelder e.l.). Heller som om han er i 20-årene, og det er det han ser ut som om han er også.

Jeg kunne aldri vært sammen med en 17-åring. De er for barnslige. (og ja, jeg kjenner mange 17-åringer, selvfølgelig) Det er en regel uten unntak. De eneste 17-årige guttene jeg kjenner som er på mitt stadie av modenhet er sammen med jenter som er noen år eldre enn seg. Det er forresten en kjent sak at tenåringsjenter ligger noen år foran tenåringsgutter i utvikling. Dette er et medisinsk faktum.

[Sør]

Jeg har aldri sagt at kjæresten min oppfører seg som en 17-åring. Jeg har sagt at han ikke oppfører seg som om han er 35 (dvs. ikke som en overbeskyttende forelder e.l.). Heller som om han er i 20-årene, og det er det han ser ut som om han er også.

Jeg kunne aldri vært sammen med en 17-åring. De er for barnslige. (og ja, jeg kjenner mange 17-åringer, selvfølgelig) Det er en regel uten unntak. De eneste 17-årige guttene jeg kjenner som er på mitt stadie av modenhet er sammen med jenter som er noen år eldre enn seg. Det er forresten en kjent sak at tenåringsjenter ligger noen år foran tenåringsgutter i utvikling. Dette er et medisinsk faktum.

Hei Maria,

Ja, det er vanlig at 17 årige jenter er sammen med gutter/menn som er noen år eldre. Det er forresten heller ikke uvanlig at gutter på den alderen er sammen med damer som er eldre enn dem. (Min første seriøse kjæreste var eldre enn meg; det har faktisk alle vært).

Poenget er at en person på 35 ikke vil "vokse" så mye mer. Hvis han er barnslig for en 35 åring nå, så vil han (i all sannsynlighet) fortsette å være det - selv når du ønsker en mann som er mentalt eldre enn det du er.

Men du vil også gå glipp av "reisen" - altså å være sammen med noen på "ditt eget nivå", og å oppdage ting sammen. For selv om du er moden, og selv om han er barnslig - så har han tross alt levd dobbelt så lenge som deg.

Det er et paradoks, Maria, at du kan ikke få erfaring "ferdig på pakke" - den må selvoppleves. Og ved å bli sammen med en på 35 (og komme rett til bestemmelsesstedet) så går du glip av reisen! Og reisen er noe av det fineste!

Med vennlig hilsen

[Gjest Maria]

Hei Maria,

Ja, det er vanlig at 17 årige jenter er sammen med gutter/menn som er noen år eldre. Det er forresten heller ikke uvanlig at gutter på den alderen er sammen med damer som er eldre enn dem. (Min første seriøse kjæreste var eldre enn meg; det har faktisk alle vært).

Poenget er at en person på 35 ikke vil "vokse" så mye mer. Hvis han er barnslig for en 35 åring nå, så vil han (i all sannsynlighet) fortsette å være det - selv når du ønsker en mann som er mentalt eldre enn det du er.

Men du vil også gå glipp av "reisen" - altså å være sammen med noen på "ditt eget nivå", og å oppdage ting sammen. For selv om du er moden, og selv om han er barnslig - så har han tross alt levd dobbelt så lenge som deg.

Det er et paradoks, Maria, at du kan ikke få erfaring "ferdig på pakke" - den må selvoppleves. Og ved å bli sammen med en på 35 (og komme rett til bestemmelsesstedet) så går du glip av reisen! Og reisen er noe av det fineste!

Med vennlig hilsen

Det er mulig det, men jeg har prøvd å være sammen med gutter på min egen alder, og det går bare ikke. Når jeg sier at 17-årige gutter er barnslige mener jeg at de fortsatt synes det er morsomt å løpe etter hverandre, ha snøballkrig og skrive ting om hverandre på doveggen. Utrolig tåpelig!!!De er rett og slett umulige å prate med.

Dessuten må det være følelser med i bildet også. Jeg har vært forelsket før,men aldri har det vært som dette. En av grunnene til at jeg forelsket meg i kjæresten min er at han forstår og respekterer meg. Vi har de samme interessene, og ønsker de samme tingene her i livet. En av grunnene til at vi ikke ble sammen før vi gjorde er at mente det ikke var lurt pga. hva alle ville si.

Jeg tror ikke en reise kan være fin med en man ikke kjenner noe for.

Og jeg sier ikke at min kjæreste er barnslig selv om han ikke oppfører seg som en 35-åring. Jeg sier bare at han stadig blir tatt for å være mye yngre. Jeg kunne aldri vært sammen med en som hadde oppført seg som faren min eller som hadde hatt barn, vært gift e.l.

[Sør]

Det er mulig det, men jeg har prøvd å være sammen med gutter på min egen alder, og det går bare ikke. Når jeg sier at 17-årige gutter er barnslige mener jeg at de fortsatt synes det er morsomt å løpe etter hverandre, ha snøballkrig og skrive ting om hverandre på doveggen. Utrolig tåpelig!!!De er rett og slett umulige å prate med.

Dessuten må det være følelser med i bildet også. Jeg har vært forelsket før,men aldri har det vært som dette. En av grunnene til at jeg forelsket meg i kjæresten min er at han forstår og respekterer meg. Vi har de samme interessene, og ønsker de samme tingene her i livet. En av grunnene til at vi ikke ble sammen før vi gjorde er at mente det ikke var lurt pga. hva alle ville si.

Jeg tror ikke en reise kan være fin med en man ikke kjenner noe for.

Og jeg sier ikke at min kjæreste er barnslig selv om han ikke oppfører seg som en 35-åring. Jeg sier bare at han stadig blir tatt for å være mye yngre. Jeg kunne aldri vært sammen med en som hadde oppført seg som faren min eller som hadde hatt barn, vært gift e.l.

Hei Maria,

Jeg forstår utmerket at du synes dine jevnaldrede er barnslige, men det finnes jo en "mellomting" mellom 17 og 35, ikke sant?

Du er sikkert moden for alderen, men han på 35 er tydligvis IKKE "moden" (fordi da ville han jo ikke vært sammen med en jente på 17 (selv om hun var moden)).

Og så må du spørre deg selv - vil du (som moden) virkelig være sammen med en mann som IKKE er moden? Det er jo tross alt en GRUNN til at han har forelsket seg i en jente som er langt yngre enn ham selv.

For du må huske på at du kommer (i de neste årene) til å vokse og forandre deg, og bli **LANGT*** mer moden enn det du er nå. Han, derimot, vil sikkert alltid være en som forelsker seg i "unge jenter"...

Jeg mener du fortjener bedre, og at du bør finne en som (etter all sannsynlighet) kommer til å utvikle seg SAMMEN med deg!

Med vennlig hilsen

[Gjest Maria]

Hei Maria,

Jeg forstår utmerket at du synes dine jevnaldrede er barnslige, men det finnes jo en "mellomting" mellom 17 og 35, ikke sant?

Du er sikkert moden for alderen, men han på 35 er tydligvis IKKE "moden" (fordi da ville han jo ikke vært sammen med en jente på 17 (selv om hun var moden)).

Og så må du spørre deg selv - vil du (som moden) virkelig være sammen med en mann som IKKE er moden? Det er jo tross alt en GRUNN til at han har forelsket seg i en jente som er langt yngre enn ham selv.

For du må huske på at du kommer (i de neste årene) til å vokse og forandre deg, og bli **LANGT*** mer moden enn det du er nå. Han, derimot, vil sikkert alltid være en som forelsker seg i "unge jenter"...

Jeg mener du fortjener bedre, og at du bør finne en som (etter all sannsynlighet) kommer til å utvikle seg SAMMEN med deg!

Med vennlig hilsen

Selvfølgelig finnes det en mellomting.

Men hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at jeg forelsket meg i kjæresten min fordi han er den han er og ikke fordi han er så gammel som han er, og at han forelsket seg i meg fordi jeg er den jeg er, og ikke fordi jeg er så ung?

Som sagt så kan jeg ikke bli sammen med noen uten at det er følelser til stede, følelser som er sterkere enn vennskap. Hvem jeg får slike følelser for kan jeg desverre ikke bestemme selv.

Jeg vet ikke om kjæresten min er en sånn som bare forelsker seg i unger jenter. Men jeg vet at han er glad i meg, og at han ventet i nesten ett helt år før det skjedde noe mellom oss.

Nok en gang: Jeg sier ikke at han er umoden. Man bør ikke være umoden fordi om man ikke har etablert seg når man er 35 år. Man skal tross alt finne seg en å etablere seg med også. Jeg kjenner en 50-åring som er etablert med mange barn, men han synes fortsatt det er like morsomt å gå på byen i helgene. Men han har ansvar for seg selv og sitt likevel.

[Sør]

Selvfølgelig finnes det en mellomting.

Men hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at jeg forelsket meg i kjæresten min fordi han er den han er og ikke fordi han er så gammel som han er, og at han forelsket seg i meg fordi jeg er den jeg er, og ikke fordi jeg er så ung?

Som sagt så kan jeg ikke bli sammen med noen uten at det er følelser til stede, følelser som er sterkere enn vennskap. Hvem jeg får slike følelser for kan jeg desverre ikke bestemme selv.

Jeg vet ikke om kjæresten min er en sånn som bare forelsker seg i unger jenter. Men jeg vet at han er glad i meg, og at han ventet i nesten ett helt år før det skjedde noe mellom oss.

Nok en gang: Jeg sier ikke at han er umoden. Man bør ikke være umoden fordi om man ikke har etablert seg når man er 35 år. Man skal tross alt finne seg en å etablere seg med også. Jeg kjenner en 50-åring som er etablert med mange barn, men han synes fortsatt det er like morsomt å gå på byen i helgene. Men han har ansvar for seg selv og sitt likevel.

Hei Maria,

Du må huske hva du skrev i det første innlegget i denne tråden. Du får jo svar på det. Selvsagt har du all "rett" til å ha et forhold med en 35 åring, men det er ikke derved sagt at folk synes det er "klokt".

Jeg benekter selvsagt ikke (hvordan kunne jeg det?) at dere elsker hverandre, men det er jo ikke det som vi diskuterer. Emnet er jo hvor godt en 17 åring og en 35 åring passer sammen...

Jeg kjenner en 41 årig kvinne som er sammen med en mann som er 17 år eldre. Jeg kan love deg at det er ikke lett for henne eller ham (selv om de elsker hverandre). Og husk at aldersforskjellen mellom dem er LANGT mindre enn for en mann som er dobbel så gammel som deg.

Slike forhold fungerer greit når man er stormende forelsket, men vanligvis ikke i hverdagen.

Jeg mener ikke å være så "negativ" ovenfor deg, men forsøker å svare på det du spør om. Det er STORE vanskeligheter, og dessverre er det slik at du blir den tapende part (fordi du ikke har livserfaringen).

Med vennlig hilsen

[Bård]

Hvorfor i all verden spør du oss om dette? Er det interessant hva andre mener om valgene du tar?

Jeg har ikke møtt deg eller denne typen, men jeg er BOMBESIKKER på at du ikke er verdens eneste 17-åring som er like moden som en normal 35-åring (alle andre 17-åringer jeg har kjent i hele mitt liv har vært MILEVIS unna den modenheten jeg selv har NÅ - når jeg er 37 år).

Tro oss på det vi sier: Du høres ut som en 100% alminnelig 17-åring. Du er først og fremst så selvsikker at det egentlig bare er vondt å høre på deg. :-/

Siden DU ikke er så moden som en normal 35-åring, og dere likevel går godt sammen, må forklaringen være at HAN er umoden (på nivå med en 17-åring). Alternativt så er han rett og slett bare litt grådig.

Hvis dere går godt sammen, og dere også går godt sammen med vennene deres, er det vel bare å fortsette et lykkelig liv blant folk på deres eget modenhetsnivå?

Er vennene hans mer normale, vil de synes at det hele bare er pinlig og flaut. Hvis de er alminnelige venner, vil de imidlertid ikke si dette til dere. Det er problemet ditt/deres. BAre VIRKELIG gode venner av ham eller deg vil si noe negativt om dette forholdet. Så gode venner er det dessverre sjeldent at man har.

Men som sagt: Dette behøver jo ikke bli et problem for dere: Hvis dere begge er umodne, og dere har gode venner som ikke bryr seg om at det finnes et umodent par i flokken, vil dere sikkert leve et lykkelig liv sammen.

Men som jeg spurte innledningsvis: Hvorfor i all verden er du interessert i å høre VÅR mening om dette?

[Bård]

Det -er- jo stor forskjell da... Men om han er barnslig lissom og du er voksen... for alderen. Men om det er skikkelige følelser og sånn.....

Så lenge du føler deg på høyde i forholdet, og ikke føler deg/blir utnyttet..

Drit i hva andre sier og gjør det -du- vil. Da først får du det bra med degselv. Og om det skulle gå galt... Så har du en erfaring mer og sikkert lært ett eller annet nytt... Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man aldri gjorde... Da har du hvertfall prøvd... Men husk: -DU- skal ha det bra,være på høyde og IKKE bli utnyttet!!!

Serru???

Piraye er inne på noe: Ikke hør på hva andre sier. Gjør som du selv mener er riktig.

Men: Dette må man ALDRI misforstå slik at man tror at man aldri skal høre på RÅD fra andre. Hvis andres råd er entydige i en retning, og logikken bak rådene høres riktig ut, ja da BØR man gjøre slik disse rådene tilsier. Man må ikke være så egosentrert at man lar være å gjøre det, bare fordi man liksom skal "stole på seg selv".

Det er mye her i livet som IKKE er helt ufarlig - også blant de tingene som handler om helt andre ting enn skytevåpen, gift, trafikk og annet vi vet er farlig.

[Bård]

Det er mulig det, men jeg har prøvd å være sammen med gutter på min egen alder, og det går bare ikke. Når jeg sier at 17-årige gutter er barnslige mener jeg at de fortsatt synes det er morsomt å løpe etter hverandre, ha snøballkrig og skrive ting om hverandre på doveggen. Utrolig tåpelig!!!De er rett og slett umulige å prate med.

Dessuten må det være følelser med i bildet også. Jeg har vært forelsket før,men aldri har det vært som dette. En av grunnene til at jeg forelsket meg i kjæresten min er at han forstår og respekterer meg. Vi har de samme interessene, og ønsker de samme tingene her i livet. En av grunnene til at vi ikke ble sammen før vi gjorde er at mente det ikke var lurt pga. hva alle ville si.

Jeg tror ikke en reise kan være fin med en man ikke kjenner noe for.

Og jeg sier ikke at min kjæreste er barnslig selv om han ikke oppfører seg som en 35-åring. Jeg sier bare at han stadig blir tatt for å være mye yngre. Jeg kunne aldri vært sammen med en som hadde oppført seg som faren min eller som hadde hatt barn, vært gift e.l.

Maria:

Fortell oss litt mer om deg selv og kjæresten din, så kan dette bli mer konstruktivt.

Som 17-åring er det jo åpenbart at DU ikke har mye utdannelse. Jeg antar du kanskje planlegger et liv sammen med ham der du er ufaglæret og står i butikk, eller kanskje driver hjemmebarnehage parallellt med å være husmor? Eller?

Og hva slags utdannelse har HAN? Hva driver han med? Hva slags venner har dere? Hva driver DE med?

Og litt mer aggressivt fra min side (klarer du ikke å takle dette kan du bare pakke sammen):

Det du skriver om at gutter på din egen alder ikke respekterer deg.... Nei - de respekterer deg antakelig ikke slik du ØNSKER å bli respektert: Som en voksen, selvstendig kvinne. Og vet du hvorfor? Jo, det er fordi du ikke ER en slik kvinne. Du er - enten du vil eller ikke - bare en umoden 17-åring som så gjerne VIL være voksen. Dette synes de andre guttene at bare virker fjollete, og dermed mister de respekten for deg.

Etter mitt syn er det guttene på din egen alder som har beina på jorda, og slett ikke du. Du fortjener faktisk ikke respekt som voksen kvinne når du er 17. Med den holdningen du viser er du nok egentlig bare RESPEKTLØS overfor de VIRKELIG voksne kvinnene (de som er 25-30 eller mer). Ville ikke DU også synes at en 12-åring som påstod at hun var like moden som en 17-åring bare ville være en kombinasjon av dum, umoden og respektløs overfor 17-åringer?

[Line]

Piraye er inne på noe: Ikke hør på hva andre sier. Gjør som du selv mener er riktig.

Men: Dette må man ALDRI misforstå slik at man tror at man aldri skal høre på RÅD fra andre. Hvis andres råd er entydige i en retning, og logikken bak rådene høres riktig ut, ja da BØR man gjøre slik disse rådene tilsier. Man må ikke være så egosentrert at man lar være å gjøre det, bare fordi man liksom skal "stole på seg selv".

Det er mye her i livet som IKKE er helt ufarlig - også blant de tingene som handler om helt andre ting enn skytevåpen, gift, trafikk og annet vi vet er farlig.

Tror du at du kan sende meg en mail? Trenger å spørre deg om noe som du sikkert er den eneste som kan svare på...

[email protected]

Hilsen

[avil]

Hei Maria,

Du må huske hva du skrev i det første innlegget i denne tråden. Du får jo svar på det. Selvsagt har du all "rett" til å ha et forhold med en 35 åring, men det er ikke derved sagt at folk synes det er "klokt".

Jeg benekter selvsagt ikke (hvordan kunne jeg det?) at dere elsker hverandre, men det er jo ikke det som vi diskuterer. Emnet er jo hvor godt en 17 åring og en 35 åring passer sammen...

Jeg kjenner en 41 årig kvinne som er sammen med en mann som er 17 år eldre. Jeg kan love deg at det er ikke lett for henne eller ham (selv om de elsker hverandre). Og husk at aldersforskjellen mellom dem er LANGT mindre enn for en mann som er dobbel så gammel som deg.

Slike forhold fungerer greit når man er stormende forelsket, men vanligvis ikke i hverdagen.

Jeg mener ikke å være så "negativ" ovenfor deg, men forsøker å svare på det du spør om. Det er STORE vanskeligheter, og dessverre er det slik at du blir den tapende part (fordi du ikke har livserfaringen).

Med vennlig hilsen

Du er så mild i røysta her, Sør. Mye omsorg i deg!

Men jeg tror alle gode forsett og råd og refleksjoner, så kommer Maria til å gjøre akkurat som det passer henne. Og disse regnestykkene om hvor gammel hun og han kommer til å være om 20 år (som andre her er inne på) = ikke aktualt. Da har hun gått fra ham og gått videre for laaaang tid siden. Tror jeg.

[Sør]

Du er så mild i røysta her, Sør. Mye omsorg i deg!

Men jeg tror alle gode forsett og råd og refleksjoner, så kommer Maria til å gjøre akkurat som det passer henne. Og disse regnestykkene om hvor gammel hun og han kommer til å være om 20 år (som andre her er inne på) = ikke aktualt. Da har hun gått fra ham og gått videre for laaaang tid siden. Tror jeg.

Hei Avil,

Lenge siden sist! :-)

Ettersom de tilsynelatende allerede ER sammen, så er det ikke opp til meg å forsøke og "spitte dem".

Det jeg derimot kan gjøre er å påpeke og fortelle Maria om "hva som er galt" i slike forhold, slik at hun kan takle det, og selv finne løsninger.

For henne er nok dette veldig seriøst. Hvis han er veldig umoden kan det være "veldig seriøst" fra hans side også (men hva hjelper det, når han er og blir umoden)? Alternativt, så tar han ikke forholdet særlig seriøst.

Uansett er det henne som blir den skadelidende, men det er (ironisk nok) slik man lærer.

Det er jo nettopp det paradoksale med livet - man lærer fra de feilene man begår, hvilket betyr at man faktisk MÅ begå feil for å lære noe!

Alt vel, Avil!

*klem*

[Piraye]

Piraye er inne på noe: Ikke hør på hva andre sier. Gjør som du selv mener er riktig.

Men: Dette må man ALDRI misforstå slik at man tror at man aldri skal høre på RÅD fra andre. Hvis andres råd er entydige i en retning, og logikken bak rådene høres riktig ut, ja da BØR man gjøre slik disse rådene tilsier. Man må ikke være så egosentrert at man lar være å gjøre det, bare fordi man liksom skal "stole på seg selv".

Det er mye her i livet som IKKE er helt ufarlig - også blant de tingene som handler om helt andre ting enn skytevåpen, gift, trafikk og annet vi vet er farlig.

Ok Bård. *interresert i å diskutere* Kan du prate vett til meg da???

Jeg mener jeg understreket at hun -ikke- skulle la seg utnytte. Det er kanskje vanskelig å vite om man blir det men...

Selv om de kan leve to fullstendig forskjellige liv, mener jeg de kan ha det bra sammen med hverandre. Det er jo tross alt ikke kompisene hans hun blir sammen med, så hvorfor skulle det bety noe om hva kompisene hans sier eller mener eller...? En voksen 18-åring og en barnslig 35-åring kan ligne mer på la oss si....ei på litt over 20 og en på 30 kanskje??? Ville det blitt ramaskrik av det eller??

Som sagt mener jeg det med kompiser er et dårlig argument. For det er -ikke- kompisene hans hun blir sammen med. Og hun hører nok på råd, for ellers tror jeg ikke hun ville skrevet inn hit for å høre andres meninger.

Dessuten er jeg stor tilhenger av at man må lære seg ting på egenhånd. Man hører og vurderer hva andre mennesker sier, men -ingen-, ikke engang du, greier å plassere ting og virkelig skjønne hva som menes for du erfarer selv. Andres meninger og råd er for å veilede,ikke for å styre. Styringen -må- hun ta selv. Kanskje hun brenner seg,hvem vet?? Men tilslutt gjør hun det riktige uansett. Om det så er å forstsette å være sammen med han, eller det er å bryte opp. Med erfaringer rikere. *hmm..dette ble litt surrete...best å avslutte tråden før jeg prater meg helt bort. men du skjønner litt hve jeg mener??*

Dessuten synes jeg hun høres ut som å være veldig moden for alderen. Har venner på 17-19 som er sammen med menn som er 10-15 åre eldre..og som faktisk har vært sammen med de i flere år! Et par av de er til og med godt etablert med barn og hus og greier. Eller barn på vei da. Det går!! Jeg synes folk er for...konservative kanskje??

Ok da Bård, så sitter jeg her å venter på at du skal prate litt fornuft i hodet på meg daa.... *vente*

Vennlig Hilsen

[Hawkwind]

Etter å ha lest tråden nedover her, blir jeg egentlig litt trist til sinns.

Det ligger helt klart mellom linjene at du så langt i livet har erfart rimelig mye som en vanlig 17-åring ikke får erfare - det aner meg at ditt liv ikke alltid har vært lett og lykkelig.

Du fremstår med en viss modenhet ja, men tenåringens stahet og mentaliteten om at andre ikke skjønner deg ligger også relativt tykt utenpå deg. Så du vil trolig være som de fleste andre med en del lærdom fra livets harde skole; veldig moden på noen områder, ganske umoden på en del andre.

Jeg deler de andres bekymring for kjæresten din her. At han har såpass mye felles med en som er under halvparten så gammel som han, tilsier at han har stoppet å utvikle seg på et veldig tidlig stadium.

Jeg har hatt en nær venninne som har vært i akkurat tilsvarende situasjon som du er i nå. Det forholdet varte i 5 år. Da hadde hun begynt å studere, fått venner i studiemiljøet - og hennes kjæreste taklet ikke det. Sjalusien rådde, han ble usikker og redd - og prøvde å få henne til å mentalt forbli på samme måten som hun var da hun var 17. Samtidig følte hun at kjæresten ble til en større og større belastning, dels grunnet oppførsel, dels fordi det sto klarere og klarere frem for henne hvor umoden han var på en del områder. Hun prøvde å få ham med seg i sin utvikling, noe han ikke var i stand til. Slutten på forholdet ble smertefull - for å si det på en enkel måte.

Det er en gjennomgående kjensgjerning at alle andre forhold jeg har hørt om som har startet på en tilsvarende måte som ditt, har utviklet seg i den retning jeg skisserer over. I løpet av 3-7 år har alle tatt slutt; og kun et fåtall av forholdene har sluttet uten mye dramatikk.

Som en konklusjon vil jeg vel si følgende: Nyt de årene hvor dere er mentalt likeverdige - det kan bli fine opplevelser for dere begge. Men innstill deg på at dette forholdet kun er en forbigående fase i ditt liv. Du vil utvikle deg videre - antageligvis rimelig eksplosivt - i løpet av få år. Han vil ikke være i stand til å ta del i den utviklingen.

[Gjest Maria]

Maria:

Fortell oss litt mer om deg selv og kjæresten din, så kan dette bli mer konstruktivt.

Som 17-åring er det jo åpenbart at DU ikke har mye utdannelse. Jeg antar du kanskje planlegger et liv sammen med ham der du er ufaglæret og står i butikk, eller kanskje driver hjemmebarnehage parallellt med å være husmor? Eller?

Og hva slags utdannelse har HAN? Hva driver han med? Hva slags venner har dere? Hva driver DE med?

Og litt mer aggressivt fra min side (klarer du ikke å takle dette kan du bare pakke sammen):

Det du skriver om at gutter på din egen alder ikke respekterer deg.... Nei - de respekterer deg antakelig ikke slik du ØNSKER å bli respektert: Som en voksen, selvstendig kvinne. Og vet du hvorfor? Jo, det er fordi du ikke ER en slik kvinne. Du er - enten du vil eller ikke - bare en umoden 17-åring som så gjerne VIL være voksen. Dette synes de andre guttene at bare virker fjollete, og dermed mister de respekten for deg.

Etter mitt syn er det guttene på din egen alder som har beina på jorda, og slett ikke du. Du fortjener faktisk ikke respekt som voksen kvinne når du er 17. Med den holdningen du viser er du nok egentlig bare RESPEKTLØS overfor de VIRKELIG voksne kvinnene (de som er 25-30 eller mer). Ville ikke DU også synes at en 12-åring som påstod at hun var like moden som en 17-åring bare ville være en kombinasjon av dum, umoden og respektløs overfor 17-åringer?

"Som 17-åring er det jo åpenbart at DU ikke har mye utdannelse. Jeg antar du kanskje planlegger et liv sammen med ham der du er ufaglæret og står i butikk, eller kanskje driver hjemmebarnehage parallellt med å være husmor? Eller? "

Nei, jeg planlegger definitivt ikke en karriere som ufaglært i butikk eller å drive hjemmebarnehage. Husmorrollen er heller ikke noe for meg. Jeg har sett nok av folk (særlig kvinner) som har hatt det fantastisk liv, men som har valgt et liv som hjemmeværende med mann og barn (standard A4-liv), og dermed blitt utslitte og lei av det meste.

Hvorfor kan man ikke ta utdannelse når man har en kjæreste i jobb? Jeg er ferdig med videregående skole (allmenn), og har planene klare for de neste årene. Jeg har kommet inn der jeg vil, og er garantert sikret en god jobb med høy lønn som jeg vet jeg vil trives i ettersom jeg allerede jobber som det (som ufaglært). Dette er ingen jobb som lar seg kombinere med et vanlig familieliv, men det passer meg utmerket, for jeg ikke interessert i å få barn, jeg har mer enn nok med de "barna mine" jeg allerede har.

"Og hva slags utdannelse har HAN? Hva driver han med? Hva slags venner har dere? Hva driver DE med?"

Han hadde i mange år en kjedelig kontorjobb, men fant etter hvert ut at han ville reutdanne seg. For tiden er han ute i praksis, men vil etter hvert utdanne seg til samme yrke som meg.

Hva slags venner? Alle slags venner. Mange driver med det samme som oss, og de er i alle aldre, ikke noe problem, for vi har kjempemasse felles. Men alle vennene våre er jo ikke venner av oss begge. HAN MÅ ikke være med hver gang jeg skal ut, og jeg MÅ ikke være med hver gang han skal treffe sine venner.

Og det som du kaller litt mer aggressivt fra din side:

Hvis du leser det ene innelegget mitt om igjen, ser du at jeg skriver at det faktisk er vitenskapelig bevist at gutter er mindre utviklet enn jenter. Frem til de har passert tenåringsstadiet ligger de alltid 2-3 år bak jentene på samme alder i utvikling og modenhet. Hvorfor vet jeg ikke, men dette tar de igjen senere. Og jeg har vært borti få jenter på min egen alder som IKKE er enig med meg (og ALLE som jobber med barn og ungdom er enige i dette, det stod til og med i naturfagboken min på ungdomsskolen). Og jeg trenger ikke mer enn se på søsknene mine for å få det bekreftet. Min søster er tre år yngre enn min ene bror, men hun virker minst like gammel.

Når det gjelder hvor moden eller umoden jeg er, skal ikke jeg uttale meg om det fordi jeg ikke kan se meg selv i forhold til andre. Men jeg har mer ansvar og har opplevd mye mer her i livet enn mange av de som er både fem og ti år eldre enn meg. Som eldst i en stor søskenflokk har jeg tatt meg av fire yngre søsken så lenge jeg kan huske pga. en fullstendig fraværende far og en lite interessert og psykisk syk mor. Jeg har fått høre at hvis ikke det var for meg hadde barnevernet blitt koblet inn for lengst. Forøvrig hadde heller ikke min tante overlatt sin ett år gamle datter til meg heller enn sin mor eller svigermor en hel uke hvis hun ikke hadde visst at jeg klarte det. Jeg har vært til sjøs (noe jeg tror alle ville hatt godt av), og der fikk jeg virkelig oppleve det harde og brutale livet. En som jeg jobbet sammen med ombord (han er over 40), sa rett før jeg dro hjem at jeg hadde blitt et helt nytt menneske på de månedene han hadde kjent meg.

Jeg har ALDRI PÅSTÅTT at jeg er like moden som en 25-30-åring, eller at jeg er mer moden enn andre JENTER på min alder. Det tror jeg heller ikke at jeg er. Å sammenligne forskjellen mellom en 12-åring og en 17-åring med forskjellen mellom en 18-åring og en 23-åring går ikke. En på 12 er bare et uutviklet barn som neppe hadde klart seg hvis hun hadde måttet bo for seg selv. Mens både en 18- og en 23-åring (de fleste i alle fall) klarer seg helt fint på egenhånd.

[Gjest Geir]

"Som 17-åring er det jo åpenbart at DU ikke har mye utdannelse. Jeg antar du kanskje planlegger et liv sammen med ham der du er ufaglæret og står i butikk, eller kanskje driver hjemmebarnehage parallellt med å være husmor? Eller? "

Nei, jeg planlegger definitivt ikke en karriere som ufaglært i butikk eller å drive hjemmebarnehage. Husmorrollen er heller ikke noe for meg. Jeg har sett nok av folk (særlig kvinner) som har hatt det fantastisk liv, men som har valgt et liv som hjemmeværende med mann og barn (standard A4-liv), og dermed blitt utslitte og lei av det meste.

Hvorfor kan man ikke ta utdannelse når man har en kjæreste i jobb? Jeg er ferdig med videregående skole (allmenn), og har planene klare for de neste årene. Jeg har kommet inn der jeg vil, og er garantert sikret en god jobb med høy lønn som jeg vet jeg vil trives i ettersom jeg allerede jobber som det (som ufaglært). Dette er ingen jobb som lar seg kombinere med et vanlig familieliv, men det passer meg utmerket, for jeg ikke interessert i å få barn, jeg har mer enn nok med de "barna mine" jeg allerede har.

"Og hva slags utdannelse har HAN? Hva driver han med? Hva slags venner har dere? Hva driver DE med?"

Han hadde i mange år en kjedelig kontorjobb, men fant etter hvert ut at han ville reutdanne seg. For tiden er han ute i praksis, men vil etter hvert utdanne seg til samme yrke som meg.

Hva slags venner? Alle slags venner. Mange driver med det samme som oss, og de er i alle aldre, ikke noe problem, for vi har kjempemasse felles. Men alle vennene våre er jo ikke venner av oss begge. HAN MÅ ikke være med hver gang jeg skal ut, og jeg MÅ ikke være med hver gang han skal treffe sine venner.

Og det som du kaller litt mer aggressivt fra din side:

Hvis du leser det ene innelegget mitt om igjen, ser du at jeg skriver at det faktisk er vitenskapelig bevist at gutter er mindre utviklet enn jenter. Frem til de har passert tenåringsstadiet ligger de alltid 2-3 år bak jentene på samme alder i utvikling og modenhet. Hvorfor vet jeg ikke, men dette tar de igjen senere. Og jeg har vært borti få jenter på min egen alder som IKKE er enig med meg (og ALLE som jobber med barn og ungdom er enige i dette, det stod til og med i naturfagboken min på ungdomsskolen). Og jeg trenger ikke mer enn se på søsknene mine for å få det bekreftet. Min søster er tre år yngre enn min ene bror, men hun virker minst like gammel.

Når det gjelder hvor moden eller umoden jeg er, skal ikke jeg uttale meg om det fordi jeg ikke kan se meg selv i forhold til andre. Men jeg har mer ansvar og har opplevd mye mer her i livet enn mange av de som er både fem og ti år eldre enn meg. Som eldst i en stor søskenflokk har jeg tatt meg av fire yngre søsken så lenge jeg kan huske pga. en fullstendig fraværende far og en lite interessert og psykisk syk mor. Jeg har fått høre at hvis ikke det var for meg hadde barnevernet blitt koblet inn for lengst. Forøvrig hadde heller ikke min tante overlatt sin ett år gamle datter til meg heller enn sin mor eller svigermor en hel uke hvis hun ikke hadde visst at jeg klarte det. Jeg har vært til sjøs (noe jeg tror alle ville hatt godt av), og der fikk jeg virkelig oppleve det harde og brutale livet. En som jeg jobbet sammen med ombord (han er over 40), sa rett før jeg dro hjem at jeg hadde blitt et helt nytt menneske på de månedene han hadde kjent meg.

Jeg har ALDRI PÅSTÅTT at jeg er like moden som en 25-30-åring, eller at jeg er mer moden enn andre JENTER på min alder. Det tror jeg heller ikke at jeg er. Å sammenligne forskjellen mellom en 12-åring og en 17-åring med forskjellen mellom en 18-åring og en 23-åring går ikke. En på 12 er bare et uutviklet barn som neppe hadde klart seg hvis hun hadde måttet bo for seg selv. Mens både en 18- og en 23-åring (de fleste i alle fall) klarer seg helt fint på egenhånd.

Hei Maria !

Har ikkje fulgt med i tråden din, men oppfatter utifra ditt innlegg her att du har fått litt "snerpete" kritikk.

Utifra ditt innlegg så vil eg bare si att du virker både ansvarsfull, moden, reflektert og inntelligent ! :-)

Mvh

[Gjest Maria]

Hei Maria !

Har ikkje fulgt med i tråden din, men oppfatter utifra ditt innlegg her att du har fått litt "snerpete" kritikk.

Utifra ditt innlegg så vil eg bare si att du virker både ansvarsfull, moden, reflektert og inntelligent ! :-)

Mvh

Takk! :-)

Jeg vil som sagt ikke påstå eller uttale meg om jeg er mer moden enn andre jenter på min alder, men jeg er ingen liten, naiv drittunge som ikke vet eller har opplevd noen ting.

[Gjest johnny-be-good]

Jeg tror jeg hadde tenkt på hva som kunne vært gale med fyren, som gjør at han ikke får seg en dame på egen alder...Kanskje han er så barnslig at han ikke kommer overens med de? Isåfall vil han aldri bli voksen, hvis ikke han er det når han er 35! Og tenk deg å være med vennene hans? Kameratene har begynt å gråne i håret, venne-parene har barn i skolealder, kanskje t.o.m. i tenårene. De snakker om ting som, dessverre, går litt over hodet på en 17-åring. Ikke fordi du er dummere enn dem, men fordi de har levd lengre og gjort mer. De kan snakke om barn, ekteskap, kjøpe bolig, bil, arbeid osv som du ikke har opplevd, og dermed ikke kan si noe om.

Og tenk alle kommentarene fra folk rundt deg. Dine foreldre f.eks. Og dersom det blir dere to, vil han være 40 når du er 22. Han kunne strengt tatt ha vært faren din. Andre folk kan misforstå når dere er på restauranter o.l., de kan spørre "hva vil din datter ha å drikke?" osv. Ikke så gøy.

Men alt dette til tross, min største bekymring er: HVA får ham til å falle for en 17-åring??? Dersom det er han som er barnslig - dump ham! Barnslige menn på 35 er patetiske og kommer aldri til å utrette noe her i livet!

Dersom det derimot er du som er "voksen" nok, så er ikke nødvendigvis vennene dine det. Og som et par må jo dere nødvendigvis omgås dine venner også. Hva hadde han syntes om det, dersom de var ganske barnslig?

Generellt sett: Dårlig idè.

Det er kraften, tryggheten og modenheten en ung jente faller for hos modne menn, ikke deres barnslighet.

[Gjest Maria]

Det er kraften, tryggheten og modenheten en ung jente faller for hos modne menn, ikke deres barnslighet.

Mulig det... selv om jeg ikke kan få mye trygghet i kjæresten min (i alle fall ikke økonomisk). Det er jeg som er den av oss som har penger (grunnet en stor arv).

Det JEG falt for var at vi kunne prate sammen om alvorlige ting, at han er morsom, sympatisk og hyggelig, og også (som sagt før) fordi han ikke er en barnslig liten drittunge (og det er ikke jeg heller, selv om jeg har blitt beskyldt for det her inne).

[avil]

Hei Avil,

Lenge siden sist! :-)

Ettersom de tilsynelatende allerede ER sammen, så er det ikke opp til meg å forsøke og "spitte dem".

Det jeg derimot kan gjøre er å påpeke og fortelle Maria om "hva som er galt" i slike forhold, slik at hun kan takle det, og selv finne løsninger.

For henne er nok dette veldig seriøst. Hvis han er veldig umoden kan det være "veldig seriøst" fra hans side også (men hva hjelper det, når han er og blir umoden)? Alternativt, så tar han ikke forholdet særlig seriøst.

Uansett er det henne som blir den skadelidende, men det er (ironisk nok) slik man lærer.

Det er jo nettopp det paradoksale med livet - man lærer fra de feilene man begår, hvilket betyr at man faktisk MÅ begå feil for å lære noe!

Alt vel, Avil!

*klem*

Tenker tilbake på de eldre mennene jeg var sammen med i min pure ungdom *grøsse*

Men en og annen lærte meg da noe jeg har hatt nytte av. For til slutt klarte jeg å finne en mann som var helt på nivå med meg selv, i øyenhøyde.

Så nå er jeg lykkelig gift i et ekte likeverdig og respektfullt forhold (og trenger derfor ikke sørge så dypt over at du sikkert også er) ;-)) Men det tok virkelig sin tid, erfaring, og en masse vekst til.

*klemmer tilbake*