Stor aldersforskjell

[Gjest Maria]

Tenker tilbake på de eldre mennene jeg var sammen med i min pure ungdom *grøsse*

Men en og annen lærte meg da noe jeg har hatt nytte av. For til slutt klarte jeg å finne en mann som var helt på nivå med meg selv, i øyenhøyde.

Så nå er jeg lykkelig gift i et ekte likeverdig og respektfullt forhold (og trenger derfor ikke sørge så dypt over at du sikkert også er) ;-)) Men det tok virkelig sin tid, erfaring, og en masse vekst til.

*klemmer tilbake*

Hvor mye eldre enn deg var de mennene du var sammen med i din pure ungdom?

[avil]

Hvor mye eldre enn deg var de mennene du var sammen med i din pure ungdom?

Litt forskjellig. Først var det en som var 10 år eldre (jeg var 15, han var 25). Så en som var 5 år eldre (jeg var 16, han var 21). Så var det en som var 7 år eldre (jeg var 18, han var 25). Ja, og så varte jo disse forholdene en stund da, men aldersforskjellen var jo den samme underveis *s*

Etter jeg ble 20 har aldersforskjellen ikke vært nevneverdig med noen av partnerne, tror - 4 var det meste (jeg var 28, han var 24). Nå er jeg 32 og gift med en på 29.

Og en ting skal du ha, selvsagt er det ikke alle disse tallene som betyr noe. Det er bare det at når jeg NÅ møter disse som jeg følte meg på nivå med som tenåring, så syns jeg de er jævlig harry. For å si det rett ut. Jeg har vokst, sett, reist, modnet, utviklet meg. Et par av dem (særlig den aller første) ser ikke ut som de er kommet av flekken. Han første renner fremdeles rundt med så unge jenter han kan få. Æsj!

[Bård]

Ok Bård. *interresert i å diskutere* Kan du prate vett til meg da???

Jeg mener jeg understreket at hun -ikke- skulle la seg utnytte. Det er kanskje vanskelig å vite om man blir det men...

Selv om de kan leve to fullstendig forskjellige liv, mener jeg de kan ha det bra sammen med hverandre. Det er jo tross alt ikke kompisene hans hun blir sammen med, så hvorfor skulle det bety noe om hva kompisene hans sier eller mener eller...? En voksen 18-åring og en barnslig 35-åring kan ligne mer på la oss si....ei på litt over 20 og en på 30 kanskje??? Ville det blitt ramaskrik av det eller??

Som sagt mener jeg det med kompiser er et dårlig argument. For det er -ikke- kompisene hans hun blir sammen med. Og hun hører nok på råd, for ellers tror jeg ikke hun ville skrevet inn hit for å høre andres meninger.

Dessuten er jeg stor tilhenger av at man må lære seg ting på egenhånd. Man hører og vurderer hva andre mennesker sier, men -ingen-, ikke engang du, greier å plassere ting og virkelig skjønne hva som menes for du erfarer selv. Andres meninger og råd er for å veilede,ikke for å styre. Styringen -må- hun ta selv. Kanskje hun brenner seg,hvem vet?? Men tilslutt gjør hun det riktige uansett. Om det så er å forstsette å være sammen med han, eller det er å bryte opp. Med erfaringer rikere. *hmm..dette ble litt surrete...best å avslutte tråden før jeg prater meg helt bort. men du skjønner litt hve jeg mener??*

Dessuten synes jeg hun høres ut som å være veldig moden for alderen. Har venner på 17-19 som er sammen med menn som er 10-15 åre eldre..og som faktisk har vært sammen med de i flere år! Et par av de er til og med godt etablert med barn og hus og greier. Eller barn på vei da. Det går!! Jeg synes folk er for...konservative kanskje??

Ok da Bård, så sitter jeg her å venter på at du skal prate litt fornuft i hodet på meg daa.... *vente*

Vennlig Hilsen

Vi er egentlig enige i teorien, Piraye. Er helt enig i det du skrev til meg her.

Det jeg mente å advare mot, var den "trassete" oppførselen som mange av oss tar med oss LANGT forbi den såkalte "trassalderen". Noen ganger vil det å innrømme at man har tatt feil, og at de andre hadde rett, være noe som sitter så langt inne at man PÅ TROSS AV bedre vitende velger å gjøre som man selv hadde bestemt seg for på forhånd. Det jeg mente var bare å understreke at dette er et adferdsmønster som kan forfølge oss langt forbi småbarnstadiet. :-)

[Piraye]

Vi er egentlig enige i teorien, Piraye. Er helt enig i det du skrev til meg her.

Det jeg mente å advare mot, var den "trassete" oppførselen som mange av oss tar med oss LANGT forbi den såkalte "trassalderen". Noen ganger vil det å innrømme at man har tatt feil, og at de andre hadde rett, være noe som sitter så langt inne at man PÅ TROSS AV bedre vitende velger å gjøre som man selv hadde bestemt seg for på forhånd. Det jeg mente var bare å understreke at dette er et adferdsmønster som kan forfølge oss langt forbi småbarnstadiet. :-)

Så du er enig.....Hm....

Om du er enig så stusser jeg bare over din formulering; "...PÅ TROSS AV bedre vitende...". Og dermed sitter du å er HELT sikker på at din mening er riktig...? Er det bare JEG som er HELT ute å kjører nå??

Du mener altså hun kan høre på andres meninger...mens du derimot...har den riktige...?

*rister på hodet å må ha misforstått noe*

Jeg føler at Maria kanskje har bestemt seg, men spør for å høre reaksjonene til folk generelt. Jeg synes og det er bra å vite hordan folk reagerer å tenker om det jeg gjør. Dessuten tror jeg folk som kjenner Maria og typen hennes, ville vært mer positivt innstilt til forholdet enn folk her på forumet er, for de kjenner dem..

Men uansett... Har jeg misforstått noe grusomt her eller...? For jeg har kanskje på følelsen av at det er -det- du faktisk mener... Skremmende nok...

[Bård]

Så du er enig.....Hm....

Om du er enig så stusser jeg bare over din formulering; "...PÅ TROSS AV bedre vitende...". Og dermed sitter du å er HELT sikker på at din mening er riktig...? Er det bare JEG som er HELT ute å kjører nå??

Du mener altså hun kan høre på andres meninger...mens du derimot...har den riktige...?

*rister på hodet å må ha misforstått noe*

Jeg føler at Maria kanskje har bestemt seg, men spør for å høre reaksjonene til folk generelt. Jeg synes og det er bra å vite hordan folk reagerer å tenker om det jeg gjør. Dessuten tror jeg folk som kjenner Maria og typen hennes, ville vært mer positivt innstilt til forholdet enn folk her på forumet er, for de kjenner dem..

Men uansett... Har jeg misforstått noe grusomt her eller...? For jeg har kanskje på følelsen av at det er -det- du faktisk mener... Skremmende nok...

Litt oppklaring:

1) Jeg mente det jeg skrev rent GENERELT: At enhver ungdom som opplever motstand og motforestillinger fra voksne bør stille seg selv spørsmålet "Hvorfor vil jeg sette så veldig sterkt? Er det fordi det jeg vil er fornuftig, eller er det fordi det er viktig for meg å gjøre det jeg har bestemt meg for, uten å være så voldsomt opptatt av om det er fornuftig eller ikke?".

2) Nei - jeg mener ikke å vite hva som er det riktige for Maria. Særlig ikke etter at det har kommet frem at Marias bakgrunn kanskje ikke er spesielt gjennomsnittlig/alminnelig.

I dette siste punktet ligger det for så vidt også et poeng som både Maria og vi som svarer på all verdens spørsmål her på Forum kan tenke på: Man kan ikke forvente verken å få eller gi særlig gode/nyttige råd når store deler av en bakenforliggende historie ikke klargjøres. Tenker her f.eks. på Marias opplysninger (i ettertid) om at hun i praksis har vokst opp som mor til yngre søsken(uten far, og med en psykisk syk mor). Det viktige med en slik oppvekst, i relasjon til det å bli sammen med en 35-åring, er etter mitt skjønn ikke at oppveksten har gjort Maria mer moden (modning tar uansett tid). Det viktige er at Maria har vært nødt til å ofre den ansvarsløse ungdomstiden sin og leve med utrygghet og uakseptabelt ansvar. Dette fører til et helt naturlig, men uvanlig, ønske om stabilitet - et ønske som det kanskje nettopp bare er en 35-åring som kan tilby. Samtidig vil hennes historie vekke omsorgsinstinkter hos så å si enhver 35-åring som blir kjent med henne. Kanskje er det slike følelser kjæresten har for henne, mer enn det JEG vil karakterisere som kjærlighet?

Jeg vet ikke om Maria bevisst lot være å nevne dette eller om det skyldes at hun rett og slett ikke har reflektert over hva oppveksten hennes har å si for hva slags mennesker hun trives med og/eller kan tenke seg å ha et forhold til. Det eneste jeg tror jeg vet, er at det er umulig for noen av oss andre å mene noe spesielt om det forholdet Maria er i nå. Jeg tror rett og slett det er litt for spesielt til det.

[Gjest Maria]

Litt oppklaring:

1) Jeg mente det jeg skrev rent GENERELT: At enhver ungdom som opplever motstand og motforestillinger fra voksne bør stille seg selv spørsmålet "Hvorfor vil jeg sette så veldig sterkt? Er det fordi det jeg vil er fornuftig, eller er det fordi det er viktig for meg å gjøre det jeg har bestemt meg for, uten å være så voldsomt opptatt av om det er fornuftig eller ikke?".

2) Nei - jeg mener ikke å vite hva som er det riktige for Maria. Særlig ikke etter at det har kommet frem at Marias bakgrunn kanskje ikke er spesielt gjennomsnittlig/alminnelig.

I dette siste punktet ligger det for så vidt også et poeng som både Maria og vi som svarer på all verdens spørsmål her på Forum kan tenke på: Man kan ikke forvente verken å få eller gi særlig gode/nyttige råd når store deler av en bakenforliggende historie ikke klargjøres. Tenker her f.eks. på Marias opplysninger (i ettertid) om at hun i praksis har vokst opp som mor til yngre søsken(uten far, og med en psykisk syk mor). Det viktige med en slik oppvekst, i relasjon til det å bli sammen med en 35-åring, er etter mitt skjønn ikke at oppveksten har gjort Maria mer moden (modning tar uansett tid). Det viktige er at Maria har vært nødt til å ofre den ansvarsløse ungdomstiden sin og leve med utrygghet og uakseptabelt ansvar. Dette fører til et helt naturlig, men uvanlig, ønske om stabilitet - et ønske som det kanskje nettopp bare er en 35-åring som kan tilby. Samtidig vil hennes historie vekke omsorgsinstinkter hos så å si enhver 35-åring som blir kjent med henne. Kanskje er det slike følelser kjæresten har for henne, mer enn det JEG vil karakterisere som kjærlighet?

Jeg vet ikke om Maria bevisst lot være å nevne dette eller om det skyldes at hun rett og slett ikke har reflektert over hva oppveksten hennes har å si for hva slags mennesker hun trives med og/eller kan tenke seg å ha et forhold til. Det eneste jeg tror jeg vet, er at det er umulig for noen av oss andre å mene noe spesielt om det forholdet Maria er i nå. Jeg tror rett og slett det er litt for spesielt til det.

Jeg tenkte ikke på å nevne noe om oppveksten min fordi jeg ikke hadde regnet med at det skulle bli diskusjon om hvor moden jeg er eller ikke er.....

Jeg tviler også på at det er "omsorgsfølelser" typen min har for meg... Vi hadde vært sammen en god stund før jeg i det hele tatt nevnte noe om oppveksten/familien min.... (det eneste han visste var at jeg ikke var interessert i å få barn...)

[Piraye]

Litt oppklaring:

1) Jeg mente det jeg skrev rent GENERELT: At enhver ungdom som opplever motstand og motforestillinger fra voksne bør stille seg selv spørsmålet "Hvorfor vil jeg sette så veldig sterkt? Er det fordi det jeg vil er fornuftig, eller er det fordi det er viktig for meg å gjøre det jeg har bestemt meg for, uten å være så voldsomt opptatt av om det er fornuftig eller ikke?".

2) Nei - jeg mener ikke å vite hva som er det riktige for Maria. Særlig ikke etter at det har kommet frem at Marias bakgrunn kanskje ikke er spesielt gjennomsnittlig/alminnelig.

I dette siste punktet ligger det for så vidt også et poeng som både Maria og vi som svarer på all verdens spørsmål her på Forum kan tenke på: Man kan ikke forvente verken å få eller gi særlig gode/nyttige råd når store deler av en bakenforliggende historie ikke klargjøres. Tenker her f.eks. på Marias opplysninger (i ettertid) om at hun i praksis har vokst opp som mor til yngre søsken(uten far, og med en psykisk syk mor). Det viktige med en slik oppvekst, i relasjon til det å bli sammen med en 35-åring, er etter mitt skjønn ikke at oppveksten har gjort Maria mer moden (modning tar uansett tid). Det viktige er at Maria har vært nødt til å ofre den ansvarsløse ungdomstiden sin og leve med utrygghet og uakseptabelt ansvar. Dette fører til et helt naturlig, men uvanlig, ønske om stabilitet - et ønske som det kanskje nettopp bare er en 35-åring som kan tilby. Samtidig vil hennes historie vekke omsorgsinstinkter hos så å si enhver 35-åring som blir kjent med henne. Kanskje er det slike følelser kjæresten har for henne, mer enn det JEG vil karakterisere som kjærlighet?

Jeg vet ikke om Maria bevisst lot være å nevne dette eller om det skyldes at hun rett og slett ikke har reflektert over hva oppveksten hennes har å si for hva slags mennesker hun trives med og/eller kan tenke seg å ha et forhold til. Det eneste jeg tror jeg vet, er at det er umulig for noen av oss andre å mene noe spesielt om det forholdet Maria er i nå. Jeg tror rett og slett det er litt for spesielt til det.

Så det du heller gjør..er å generalisere at all ungdom har en motstand mot å generelt høre på hva voksne sier? For jeg tror ungdom hører på folk som kommer med gjennomtenkte råd med en god forklaring bak... Mye av det som har kommet fram her føler jeg er mest er redsel for dette temaet og for at hun skal gjøre noe som går mot hva som er "vanlig".

Dessuten er ikke trass mot å "snu" når man har bestemt seg langt fra et fenomen som "bare" finnes blandt ungdom. Det er tvert imot en egenskap som finnes i alle mennesker i sterkere eller mindre grad.

Joda, modning tar tid. MEN det er ikke tiden som modner et menneske, det er hendelsene I tiden som gjør det. Det er ikke tiden i seg selv som forandrer et menneskes tenkemåte, men erfaringer og tanker knyttet opp mot erfaringer etter hendelser i personens liv. Jeg har ingen problemer med å karakterisere en 18-åring som har opplevd mye(både positivt, negativt og tatt mye ansvar) som mye modnere enn en 18-åring som IKKE har opplevd like mye. Hendelser tvinger mennesker til å reflektere mer, tenke annerledes og det gir erfarniger og modnere tenkemåte. At en 18-åring ikke er like moden som en på 35-sier selv, men jeg tror vi skal ta veldig hensyn til at Maria sannsynligvis er veldig moden..

Jeg tror jeg med stor sannsynlighet vil kunne si at det er få 35-åringer som ville ha tatt en så stor "sjanse" overfor samfunnet som det er å bli sammen med en så yngre jente om det bare hadde vært pga "omsorgsfølelsen". Og når de i tillegg ble sammen -før- han ble fortalt detaljert om hennes bakgrunn...så tror jeg hvertfall ikke det kan være et stort tema.

[Bård]

Så det du heller gjør..er å generalisere at all ungdom har en motstand mot å generelt høre på hva voksne sier? For jeg tror ungdom hører på folk som kommer med gjennomtenkte råd med en god forklaring bak... Mye av det som har kommet fram her føler jeg er mest er redsel for dette temaet og for at hun skal gjøre noe som går mot hva som er "vanlig".

Dessuten er ikke trass mot å "snu" når man har bestemt seg langt fra et fenomen som "bare" finnes blandt ungdom. Det er tvert imot en egenskap som finnes i alle mennesker i sterkere eller mindre grad.

Joda, modning tar tid. MEN det er ikke tiden som modner et menneske, det er hendelsene I tiden som gjør det. Det er ikke tiden i seg selv som forandrer et menneskes tenkemåte, men erfaringer og tanker knyttet opp mot erfaringer etter hendelser i personens liv. Jeg har ingen problemer med å karakterisere en 18-åring som har opplevd mye(både positivt, negativt og tatt mye ansvar) som mye modnere enn en 18-åring som IKKE har opplevd like mye. Hendelser tvinger mennesker til å reflektere mer, tenke annerledes og det gir erfarniger og modnere tenkemåte. At en 18-åring ikke er like moden som en på 35-sier selv, men jeg tror vi skal ta veldig hensyn til at Maria sannsynligvis er veldig moden..

Jeg tror jeg med stor sannsynlighet vil kunne si at det er få 35-åringer som ville ha tatt en så stor "sjanse" overfor samfunnet som det er å bli sammen med en så yngre jente om det bare hadde vært pga "omsorgsfølelsen". Og når de i tillegg ble sammen -før- han ble fortalt detaljert om hennes bakgrunn...så tror jeg hvertfall ikke det kan være et stort tema.

Piraye spør: "Så det du heller gjør..er å generalisere at all ungdom har en motstand mot å generelt høre på hva voksne sier?"

Nei, det er ikke det jeg gjør. Jeg skriver at DE SOM OPPLEVER en sterk konflikt bør tenke seg om i det konkrete tilfellet. Det betyr BÅDE at jeg ikke snakker om alle (bare om de som opplever en sterk konflikt), og det betyr dessuten at jeg bare snakker om de tilfellene der man opplever den sterke konflikten (mao. antyder jeg ikke at ungdom lever i en konsant konflikt med sine omgivelser).

Hmmm... Jeg tror kanskje du leser ting "mellom linjene" mine. Jeg mener ikke mer enn jeg skriver.

Piraye sier vider: "...trass mot å "snu" når man har bestemt seg [...] er tvert imot en egenskap som finnes i alle mennesker i sterkere eller mindre grad. "

Jeg har heller ikke sagt eler antydet at dette er noe som bare finnes blant ungdom. Men fordi dette er Ungdomsforum så skrev jeg om denne situasjonen når det er UNGDOM som opplever den. I grunnen bare for å gjøre dette så konkret for leserne som mulig (jeg unders imidlertid plutselig om ikke det kan være at det er flere voksne enn ungdommer som leser dette forumet...).

[Gjest Mina]

Piraye spør: "Så det du heller gjør..er å generalisere at all ungdom har en motstand mot å generelt høre på hva voksne sier?"

Nei, det er ikke det jeg gjør. Jeg skriver at DE SOM OPPLEVER en sterk konflikt bør tenke seg om i det konkrete tilfellet. Det betyr BÅDE at jeg ikke snakker om alle (bare om de som opplever en sterk konflikt), og det betyr dessuten at jeg bare snakker om de tilfellene der man opplever den sterke konflikten (mao. antyder jeg ikke at ungdom lever i en konsant konflikt med sine omgivelser).

Hmmm... Jeg tror kanskje du leser ting "mellom linjene" mine. Jeg mener ikke mer enn jeg skriver.

Piraye sier vider: "...trass mot å "snu" når man har bestemt seg [...] er tvert imot en egenskap som finnes i alle mennesker i sterkere eller mindre grad. "

Jeg har heller ikke sagt eler antydet at dette er noe som bare finnes blant ungdom. Men fordi dette er Ungdomsforum så skrev jeg om denne situasjonen når det er UNGDOM som opplever den. I grunnen bare for å gjøre dette så konkret for leserne som mulig (jeg unders imidlertid plutselig om ikke det kan være at det er flere voksne enn ungdommer som leser dette forumet...).

Hvor går egentlig grensen mellom ungdom og voksen? Når man går fra å være 19 til å bli 20 (ikke mer tenåring)?

[Bård]

Hvor går egentlig grensen mellom ungdom og voksen? Når man går fra å være 19 til å bli 20 (ikke mer tenåring)?

Når man er 37 (som jeg) er man i hvert fall voksen. :-)

[Gjest Mina]

Når man er 37 (som jeg) er man i hvert fall voksen. :-)

Jaja, og det bør du også være.....

Men hvis du har lest tråden her ser du at kjæresten til Maria som er to år yngre enn deg har blitt beskyldt for å være alt annet enn voksen....

[Piraye]

Piraye spør: "Så det du heller gjør..er å generalisere at all ungdom har en motstand mot å generelt høre på hva voksne sier?"

Nei, det er ikke det jeg gjør. Jeg skriver at DE SOM OPPLEVER en sterk konflikt bør tenke seg om i det konkrete tilfellet. Det betyr BÅDE at jeg ikke snakker om alle (bare om de som opplever en sterk konflikt), og det betyr dessuten at jeg bare snakker om de tilfellene der man opplever den sterke konflikten (mao. antyder jeg ikke at ungdom lever i en konsant konflikt med sine omgivelser).

Hmmm... Jeg tror kanskje du leser ting "mellom linjene" mine. Jeg mener ikke mer enn jeg skriver.

Piraye sier vider: "...trass mot å "snu" når man har bestemt seg [...] er tvert imot en egenskap som finnes i alle mennesker i sterkere eller mindre grad. "

Jeg har heller ikke sagt eler antydet at dette er noe som bare finnes blant ungdom. Men fordi dette er Ungdomsforum så skrev jeg om denne situasjonen når det er UNGDOM som opplever den. I grunnen bare for å gjøre dette så konkret for leserne som mulig (jeg unders imidlertid plutselig om ikke det kan være at det er flere voksne enn ungdommer som leser dette forumet...).

Jo, kanskje jeg leser litt -ekstra- mellom linjene. Er vel fordi jeg vil bli helt sikker på hva du mener og unngå misforståelser.

Hehe. Jo,kanskje det muligens er mest voksen her. Men da må jeg virkelig få undersktreke at jeg -ikke- er voksen om det var meg du siktet til. :-)