Alt har falt sammen

[Gjest Harrig]

Hallo.

Jeg har en laang liste her. Må begynne med det første.

Jeg møtte min mann for 8 år siden og vi hadde det kjempefint. Vi reiste mye og koste oss.

Nå er situasjonen blitt snudd på hodet. For 2 år siden fikk vi vårt andre barn og et halvt år senere ble min mann syk. Han fikk alvorlige epileptiske anfall og ble send på sykehus 1 gang i måneden. Dette har pågå¨tt i 2 år nå. Så i fjor ble jeg på nytt gravid. I november fikk jeg influensa og ble totalt nedslått. Jeg stengte meg inne på soverommet og klarte ikke se min mann og min 2 barn. 1 måned satt jeg der. Lege ble koblet inn og jeg ble truet med tvangsinnleggelse flere ganger. Jeg kom meg opp og jula ble fin. Men i mellomjula ble min mann på nytt sendt inn med anfall og denne gangen ganske alvorlig. Jeg hadde 2 barn å ta vare på og var i siste fase av svangerskapet. Pga av behandlingen jeg fikk av ambulansepersonell (jeg skylder ikke på noen for hvordan jeg har det) greide jeg ikke tanken på å dra til sykehus for å føde. Dermed ble det hjemmefødsel. Samtidlig som jeg lå å fødte ble min mann sendt med luftambulanse til sykehus. Etterpå har det gått bare nedover. Jeg fikk barnevernet på nakken og ble truet med å bli fratatt de to største barna. Dagen gikk med tuing og mas av barnevern og helseperonell. Jeg klarte ikke å komme inn i stua når det var andre tilstede. Tilslutt ble min mann oppfordret til et miljøskifte. Han tok da de to største barna med seg og flyttet ut. Jeg kom meg etterhvert på føttene og for hver dag tok jeg et nytt skritt, var ute mye og gjorde en god del ut av dagen. Jeg fikk på nytt barnevernet på nakken. Denne gangen var det at jeg måtte ut å treffe folk, komme meg på butikk osv. Jeg føler nå at de bryter meg ned. De kommer på hjemmebesøk hver uke og jeg kjenner meg utbrendt. Har vært i kontakt med psykiater men han avsluttet saken min da jeg ikke klarte komme meg til kontoret hans. Jeg har problemer med å kjøre bil og komme meg ut på kontor og butikk. Nå har jeg fått en reaksjon som gjør at jeg blir svimmel og ør i hodet når en situasjon kommer. Dette er vanskelig, også fordi at jeg nå etter å ha kommet meg så lang føler at jeg holder på å miste bakkekontakten igjen. Hva skal jeg gjøre? Jeg er ikke for hverken medisiner eller innleggelse. Men jeg trenger hjelp til å få slutt på dette marerittet.

Dette ble langt men jeg håper noen tar seg tid til å lese og gi meg noen råd.

Takk.

[Gjest pi@-m@rtine]

Ja, du har jammen hatt noen strevsomme år! Skjønner godt at du er fortvila.......

For det første, hvordan syns du selv du fungerer som omsorgsperson for barna dine? Føler du deg i stand til å se deres behov? Det er krevende å være småbarnsmamma, det vet alle som har prøvd. Har du noen du kan snakke med, en helsesøster feks. som kunne komme hjem til deg? Er det noen i barnevernet du kunne snakket med?

Var denne angsten (?) noe som plutselig kom da du var gravid, eller er dette noe du har slitt med før?

Du sier du ikke ønsker medisiner eller innleggelse - hva er så ille med det? Hva er det værste som kunne skje - at du må møte deg selv, er det skammen/folkesnakket? Hva er du så redd for?

Jeg skjønner ikke helt sammenhengen mellom den influensaen din, og det faktum at du ikke ville se mann og barn på 1 mnd, men antar at du følte deg utslitt av alles krav? Hvordan tar du vare på deg selv nå?

Ønsker deg og de små alt godt, håper dere snart finner en løsning!

[Gjest bipoline]

Jeg forstår godt at du føler deg nedkjørt , og det høres ut somom du er inne i en depresjon også.

De tankene jeg gjør meg er at det nok er lurt å samarbeide med barnevernet i den situasjonen du er i - ikke se på dem som overvåkere, de kan være en hjelp også. Det er iallefall min erfaring.

Jeg tror det vil være lurt å prøve ut medisiner - de har ofte god effekt på depresjoner og det må jo være et godt alternativ til å fortsette livet slik du har det nå? Prisen for å holde seg "pillefri" kan bli for høy. Medisinene kan også få deg såpass opp på bena at du er lettere tilgjengelig for terapi, og du kan kanskje klare å møte opp. Dette kan bli de første skrittene på en ny vei, og ikke bare at du drar deg selv opp etter håret og holder deg oppreist til neste runde hvor du blir helt satt ut igjen.

Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest en venn]

Hei :-)

Jeg blir helt matt av å lese innlegget ditt.

Uten å være ekspert på området, så høres det ut som du har fått skikkelig angst. Det er ganske vanlig å få når man har kjørt seg selv slik i senk som du har gjort. Det er forbausende å høre at ikke du har fått noe hjelp fra lege angående dette problemet da dette er ganske vanlig. Du trenger virkelig hjelp!!

Det første du må gjøre er å ta kontakt med fastlegen din og få en grundig gjennomgang av din situasjon. Vær helt ærlig og fortell hvordan du har det.

Jeg fikk det på samme måten da jeg fikk mitt tredje barn selv om jeg nå ser at i forhold til deg så fikk jeg en light utgave. Forskjellige hendelser samt alt for mye på mine skuldre gjorde at jeg fikk meg en kraftid psykisk knekk.

Jeg gikk og forklarte saken for legen min. Bare å komme seg inn til legen var en prøvelse. Det krevde utrolig mye. Men så fant jeg ut at det værste som kunne skje var at jeg begynte å spy, besvimte eller fikk et sammenbrudd der inne. Jeg bestemte meg for at den sjangsen måtte jeg bare ta. Det hører med til historien at jeg kom levende fra hele legebesøket.

Jeg bestemte meg tidlig for at dette ikke skulle knekke meg. Jeg skal vinne over angsten var min eneste tanke.

Jeg satte meg ned med meg selv og tenkte gjennom min situasjon. Jeg så og på hvor lang tid jeg hadde brukt på å komme meg helt ned på bunn. Det tatt i betraktning gjorde at jeg satte meg mål om hva jeg skulle klare og hvordan jeg skulle klare å gjennomføre det.

Første mål var å gå ned bakken og hente posten. Det tok sin tid, men jeg klarte det.,

Siden kom andre mål som å gå inn på nærbutikken og være der mer enn 3 min. Økte tiden for hver gang. Så om senteret, senere kinoen, banken og bussen. Litt etter litt har jeg klart å komme meg opp. Men det har kostet mange mange krefter.

Litt banalt kanskje, men det har virket. Jeg har tatt litt etter litt. Det har gått seint. Men med tanke på hvor lang tid jeg har brukt på å komme meg ned, så måtte jeg bare ta tiden til å komme meg opp igjen.

Den dag i dag kan jeg si at jeg har vunnet!!!!! Det har som sagt tatt tid, det har kostet masse masse krefter men JEG VANT!!!!

Jeg hadde ikke behov for medisiner i behandlingen. Men legen nevnte det for meg slik at jeg visste at det var mulig. Men han var enig med meg i at jeg burde vente litt og se hvordan det gikk. Så hvordan dette funker har jeg ingen erfaring med.

Jeg har så utrolig vondt av deg. Jeg håper du har en familie som kan hjelpe deg litt. Hvis ikke, så ring en venn. Be om hjelp. Det er mye bedre det enn at de tar ungene fra deg. Innrøm at du ikke klarer alt aleine. Du vil sannsynligvis møte mer støtte enn du kanskje regner med om du bare er åpen om problemet. Husk at nå er du helt nede i kjelleren. Gradvis skal du komme deg opp i stuen. Til slutt, etter mye tid, så kommer du deg nok helt opp på loftet du og slik som jeg greide. Du klarer det!! Bare be om hjelp vær så snill!! Man kan ikke klare alt aleine.

Husk at da du fikk din siste knekk så var du i en ekstremt følsom periode av livet ditt. Selv om du har vært nedfor før kan dette har ført til at du har fått deg en skikkelig fødselsdepresjon. Det er ikke noe bare de i ukebladene får. Det kan hende alle. Absolutt alle!!

Så vær så snill. Be om hjelp!! Du må klare dette!! Det går an!!

Lykke lykke til.

Vennlig hilsen

[nattfugl]

Jeg forstår at du har det veldig vanskelig, og at du er dypt fortvilet.

Det er ikke så lett å se løsninger i en sånn situasjon, og man kan lett føle at "alle" er i mot en.

Jeg vil for det første anbefale deg å samarbeide med barnevernet. De er ikke farlige, vil heller forebygge enn å ta fra deg barna. Men de må gjøre det som er best for barna. Alt blir bedre for dere alle om du tar imot råd og veiledning fra dem. Kanskje kan du også få noe avlastning? Der virker som du kan ha behov for det en periode. Det er ikke noe nederlag å ha behov for - og ta imot hjelp. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe deg også?

Du må sørge for å komme deg på beina igjen! For å klare det trenger du sannsynligvis behandling! Jeg tror du trenger medisiner sånn som du har det nå. Da blir du også mer tilgjengelig for annen hjelp og behandling. Jeg mener ikke at man skal bruke medisiner for enhver pris, men sånn som du beskriver din situasjon mener jeg det er livsviktig for deg en periode. Det er ikke farlig, og det behøver ikke være for alltid. Sånn du har det nå er det mye farligere å ikke bruke medisiner. Du vil vel bli friskere og bedrefungerende?

Jeg ønsker deg lykke til, og ber deg ta imot all den hjelpen du kan få !