NHD: Hva nå?

[ulva]

Enkelt og greit: Jeg orker ikke mer. Vil heller dø enn å gli mer inn i psykose, og tåler ikke anti-psykotika. Tre år med AD, uten å ha noen særlig god effekt - og reagerer heller ikke særlig på terapien. Det holder meg flytende, mellom intoks og innleggelser.

Jeg ser ingen vei ut av dette. Psykiateren min gjorde meg omsider oppmerksom på at vi nok ikke deler helt den samme virkeligheten, og nå står jeg på sett og vis og kikker ut for siste gang. Det trekker meg inn, fortærer meg og reduserer meg til kaos og ingenting. Ikke er det schizofreni, ikke er det Borderline, ikke er det noen vanlig personlighetsforstyrrelse. Diagnose - etter tre års vurdering - ingen! Medisinering: Ingen effekt! Jeg er så utslitt, jeg har bare lyst til å få hvile og sovne inn. Har alltid visst at jeg er annerledes enn andre, at jeg tenker og føler annerledes - at jeg ser og hører ting de ikke gjør - og har lært meg å holde alt skjult og godt gjemt. Så synes det ikke - alle "forstyrrelsene" - jeg fungerer som en robot. Men nå orker jeg ikke mer. Det sprekker opp for meg, jeg har ikke krefter til å kjempe mot alt det vonde, alle stemmene, alle følelsene, alle hendene som griper etter meg.

Dette ble ikke særlig strukturert, eller formulert som et spørsmål. Jeg antar at det jeg vil frem til er at jeg vil slippe mer, for enhver pris. Vi har tidligere blitt enige om å forsøke andre løsninger enn selvmord, men hva gjør man når ingenting fører frem? Leste innlegget ditt om symptomer og konflikter. Kognitive teknikker krever mye energi - og jeg har brukt det lenge for å holde hodet over vann - men nå har jeg ikke mer krefter igjen. Det er virkelig slutt. Jeg vil ikke ha mer medisiner, jeg vil ikke snakke mer om alt det vonde, jeg vil ikke prøve mer anti-psykotika, jeg vil ikke gjennomgå flere tester! Jeg er så lei av å bli undersøkt i alle bauer og kanter for at alle skal konkludere med at "...dette skjønner jeg ingenting av!" Så lei av alle som synes synd på meg. OK - så er jeg bare ikke ment for å klare å leve i denne verden - så la meg i det minste få slippe mer! La meg få slippe mer lidelse!

Er bare fortvilet og desperat. Har holdt min del av avtalen. Prøvd det meste, tatt alle pillene uten å mukke, godtatt innleggelser uten protest. Tenkt på sønnen min og holdt ut noen dager til. Tre år med alvorlig depresjon - det er ikke engang svingninger i det. Hvor mye kan man kreve av et menneske? Hvor mye kan man kreve at noen skal utstå? Er dette virkelig humant? Jeg har tre selvmordsforsøk bak meg, og har aldri angret et minutt på at jeg prøvde - så dette med at det kommer en dag man er glad...osv. funker åpenbart ikke.

Beklager. Spyr ut min fortvilelse uten mål og mening. Ingen mening, akkurat som verden, som alt rundt meg og alle i den. En klassisk depresjon - eller bare resultatet av livserfaringer...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hva med å forsøke ect?