hva sier man til barn...

[Gjest ella]

Hei.

Lurer på om noen har erfaring med barn i psykiatrisk behandling?

Jeg har en datter på 9 1/2 år som skal til sin første time hos en psykiater førstkommende mandag. Dette ble bestemt i dag når hennes far og jeg var til samtale på barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Psykiateren sa at vi ikke måtte skremme henne opp på noen måte vedr. denne samtalen som skal finne sted på mandag. Det gjorde meg litt usikker på hvordan jeg skal gå fram når jeg skal fortelle henne at hun skal til samtale.

Barn er jo selvfølgelig forskjellige, så det er kanskje ikke så godt for andre å si hva som er best for mitt barn. Det vet jeg

kanskje best selv. Men jeg hadde håpet på å få høre noen andres erfaringer som kan være nyttige for meg å tenke igjennom før jeg snakker med henne.

Kanskje Nils Håvard Dahl også har noen erfaringer med dette som han vil dele med meg?

Takknemlig for svar.

Vennlig hilsen

[frosken]

Hva med å ta utgangspunkt i noe konkret som hun sliter med, og si at den hun skal snakke med skal forsøke å finne ut hvordan dere kan hjelpe henne med dette problemet? Gjør det konkret og ikke så omfattende, og si at vedkommende må prate med henne slik at de sammen kan forsøke å finne noen løsninger.

En liten gutt jeg kjenner gikk lenge i behandling pga angst i ulike situasjoner. Han sa alltid at han skulle gå og snakke med damen inntil han ikke lenger syntes det var skummelt å sove om natten. (Han trodde imidlertid at voksne som gikk i behandling på samme sted også gikk der for å bli mindre redde om natten - og syntes de brukte litt lang tid på å bli kvitt problemet...*s*)

[Gjest anonym for nå]

Håper hun har en god grunn til å gå til psyk? Da får du vel ta utgangspunkt i problemet hun har, og si de er noen som skal hjelpe henne med det..

Jeg ble iallfall _tvunget_ avgårde til psykolog da jeg var 10 år gammel. Noen grunn til at jeg skulle dit, fikk jeg ikke høre om. Annet enn at rektor på skolen var bekymret,fordi han hadde misforstått en lek jeg og en venninne hadde. Eneste jeg hørte var "DU SKAL!!!!!!!!" og en mor som ble kjempesint da jeg ikke ville. (Merk hele greia var en stor tabbe og jeg hadde ingenting hos en psykolog å gjøre). Så jeg ble rimelig forbanna, raserte huset i sinne, osv, men psykolog skulle jeg til ja. Den måten, altså tvang, anbefales iallfall ikke. I 2 år hadde vi kontakt med psykologen, noe av det siste han gjorde før han kom til vettet og fant seg en annen jobb, var å legge meg inn.

Og feilte det meg noe, nei. Jeg var kommet i puberteten, var alt de kunne si noe om, og det tok de selvfølgelig opp i et møte med ørten voksne folk jeg ikke aner hvem er. Veldig morsomt for en 12-åring.

Psykiateren jeg har NÅ kaller hele den greie der et _overgrep_.