Utbrenthet er snobberi

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.nationen.no/58/54/44/1.html

[Hawkwind]

Istemmer med artikkelens hovedsynspunkter. Utbrenthet har blitt et misbrukt begrep - det vesentlige er vel at man må lære seg å ta hensyn til seg selv; og ta det litt rolig når kropp og sinn er for hardt kjørt. At ledere bruker merkelappen "utbrent" for å bevilge seg selv "ferie" er og blir feil...uansett hvordan man snur og vender på det.

Og i dagens moderne samfunn behøver ikke årsaken å være direkte jobbrelatert heller; det vil vel like ofte være årsaker i privatlivet til at man blir "utbrent", det være seg livskriser eller en såkalt "aktiv fritid"....?

[favn]

Det der har jeg også fundert litt på. Utbrenthet har blitt statuslidelse og tegn på at en ansvarsfull, maktfull og dyktig person virkelig har gitt jernet. 'Nervøst sammenbrudd', 'depresjon' og 'mental knekk' høres ikke like stilig ut...

[Chloe]

*ler*

Å definere seg som en askehaug?! Hørtes da virkelig mer dramatisk ut enn utbrent. )

Ellers er jeg helt enig med favn.

[Solsikke]

Så da har jeg vært snobb da? Synes man burde være forsiktig med å sette slike merkelapper på enkelte lidelser. Jeg har vært utbrent og jeg vet hvor ille det var. Det er klart at en langvarig sykemelding ikke vil hjelpe, men en sykemelding hjelper litt på vei. Jeg kombinerte jobb og syke barn og jeg sov ikke en hel natt på 4 år. Klart kroppen måtte si i fra, nå er det nok. I løpet av de fire årene hadde jeg vel en sykemelding på en uke, skrevet ut av legen fordi jeg var mentalt og fysisisk nedslitt. Men det er klart denne sykemeldingen hjalp meg ikke. Jeg måtte endre livsstil, sa opp jobben og har gradvis bygget meg opp igjen. I dag er jeg ikke helt 100% men jeg er nært nå.

Nei jeg er nok ikke enig med den forskerne om at utbrenthet er snobberi. Anser ikke meg selv som snobb i det hele tatt. Ikke hadde jeg noen stilling høyt på strå heller, jeg var en vanlig butikkansatt med et helt normalt liv.

[Gjest retvizan]

Det der har jeg også fundert litt på. Utbrenthet har blitt statuslidelse og tegn på at en ansvarsfull, maktfull og dyktig person virkelig har gitt jernet. 'Nervøst sammenbrudd', 'depresjon' og 'mental knekk' høres ikke like stilig ut...

"Utbrenthet har blitt statuslidelse og tegn på at en ansvarsfull, maktfull og dyktig person virkelig har gitt jernet."

He, he...

Ansvarsfulle og dyktige my ass. På min arbeidplass er det sutrekoppene som påstår de er utbrente, de som ser på pasientene som et ork, som kaster seg over nærmeste ukeblad, som ikke eier et snev av empati og som klager til alle og enhver over hvor utakknemmelig jobben deres er.

Så piler de avgårde da, til leger, akupunktører, homopater, aromaterapeuter og jaggu meg en og annen healer også. Samma hva det er, bare noen er villige til å høre på sutringa ei stund.

Dæver'n, de blir "utbrent" bare av å være for mye sammen med seg selv.

[Chloe]

Så da har jeg vært snobb da? Synes man burde være forsiktig med å sette slike merkelapper på enkelte lidelser. Jeg har vært utbrent og jeg vet hvor ille det var. Det er klart at en langvarig sykemelding ikke vil hjelpe, men en sykemelding hjelper litt på vei. Jeg kombinerte jobb og syke barn og jeg sov ikke en hel natt på 4 år. Klart kroppen måtte si i fra, nå er det nok. I løpet av de fire årene hadde jeg vel en sykemelding på en uke, skrevet ut av legen fordi jeg var mentalt og fysisisk nedslitt. Men det er klart denne sykemeldingen hjalp meg ikke. Jeg måtte endre livsstil, sa opp jobben og har gradvis bygget meg opp igjen. I dag er jeg ikke helt 100% men jeg er nært nå.

Nei jeg er nok ikke enig med den forskerne om at utbrenthet er snobberi. Anser ikke meg selv som snobb i det hele tatt. Ikke hadde jeg noen stilling høyt på strå heller, jeg var en vanlig butikkansatt med et helt normalt liv.

God morgen.

Hvis du har lest det siste avsnittet, forstår jeg reaksjonen din:

"- Dette er en ren snobbeaffære, sier Holger Ursin.

Forskerne i Bergen sammenligner utbrenthet med diagnosen nevrasteni. Rundt 1900 ble hundretusener sendt til kurbad med denne diagnosen. Symptomene var de samme som for dagens utbrente, og forklaringene var også de samme: Det moderne livet var for hektisk. Tempoet var for høyt. Da Freud senere knyttet disse plagene til hysteri og psykiske lidelser, ble verden vitne til en massehelbredelse. Plutselig var det nesten ingen nevrasteni-tilfeller igjen."

Var det så rart? Jeg kjenner ikke ett menneske som ønsker å fremstå som hysterisk! At man ikke snakker om plagene sine betyr ikke at de ikke er der. Freud?! Pøh!

At du har/hadde problemer er det vel ikke noen som tviler på. At de kaller det utbrent, vel... Jeg er enig med artikkelen i èn ting; jeg har aldri hørt en bonde si han er utbrent. Det betyr ikke at ikke du er det, men har kanskje større sammenheng med livsstil. Jeg tror en bonde har mindre stressfaktorer enn en kassadame, funksjonær, firmasjef, osv.

Jeg tror det er seg selv man sloss mot, av og til. Egne forventninger som man ikke lever opp til, f. eks. Og misnøye med tilværelsen. Du har sikkert mer enn èn gang følt presset om å være perfekt mor, yrkeskvinne og partner. Ofte er vi flinke til å legge egne forventniger som en tungsekk rundt skuldrene. Vi må tørre å innse at vi ikke kan fikse alt. Vi må tørre å si "Nei".

Å være dønn sliten er et tegn på at livet ikke burde være så krevende. At vi selv får senke kravene en smule.

Mvh

[Altman]

Det der har jeg også begynt å tenke litt på. Jeg har ikke talt opp, men jeg er sikker på at jeg kjenner minst 10 personer som, i følge dem selv, har vært utbrente. Alle har til felles at de er rundt de 30. Tilfeldig? Neppe. I generasjonen over meg kjenner jeg knapt et menneske som har vært utbrent.

[Singularity]

Så da har jeg vært snobb da? Synes man burde være forsiktig med å sette slike merkelapper på enkelte lidelser. Jeg har vært utbrent og jeg vet hvor ille det var. Det er klart at en langvarig sykemelding ikke vil hjelpe, men en sykemelding hjelper litt på vei. Jeg kombinerte jobb og syke barn og jeg sov ikke en hel natt på 4 år. Klart kroppen måtte si i fra, nå er det nok. I løpet av de fire årene hadde jeg vel en sykemelding på en uke, skrevet ut av legen fordi jeg var mentalt og fysisisk nedslitt. Men det er klart denne sykemeldingen hjalp meg ikke. Jeg måtte endre livsstil, sa opp jobben og har gradvis bygget meg opp igjen. I dag er jeg ikke helt 100% men jeg er nært nå.

Nei jeg er nok ikke enig med den forskerne om at utbrenthet er snobberi. Anser ikke meg selv som snobb i det hele tatt. Ikke hadde jeg noen stilling høyt på strå heller, jeg var en vanlig butikkansatt med et helt normalt liv.

Jeg tror ikke han mente at det er snobberi å ha de problemene.

Det som er "snobberi" er vel mer å sette den merkelappen på det for å unngå psykiatriske betegnelser som depresjon o.l.

Det som feilaktig plasseres i den diagnosen er vel en eller flere (i kombinasjon) psykiatriske diagnoser.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvor vil du NHD? Ønsker du å fordømme oss psyk pasienter når du stadig kommer med artikler om at det er galt å reagere på sorg, at utbrenthet bare er hysteri, samt skriver om at de som truer med selvmord bare er oppmerksomhetskrevende og skjelden tar livet av seg. Jeg synes du i mange tilfeller har en svært fordømmende holdning til personer med ulike typer psykiske problemer. Jeg tror mange av oss har nok selvfordømmelse og dårlig samvittighet fra før. Vi trenger ikke mere av det. Vi trenger støtte og oppmuntring, men det er vel helt galt å ha slike behov regner jeg med. Som rådgiver og fagperson på dette forumet synes jeg du bør tenke litt mer over hva du skriver. Jeg oppfatter mye av det som arroganse. Regner med en storm av protester når jeg tillater meg å komme med kritikk av den STORE og "hellige" NHD.

[Singularity]

Hvor vil du NHD? Ønsker du å fordømme oss psyk pasienter når du stadig kommer med artikler om at det er galt å reagere på sorg, at utbrenthet bare er hysteri, samt skriver om at de som truer med selvmord bare er oppmerksomhetskrevende og skjelden tar livet av seg. Jeg synes du i mange tilfeller har en svært fordømmende holdning til personer med ulike typer psykiske problemer. Jeg tror mange av oss har nok selvfordømmelse og dårlig samvittighet fra før. Vi trenger ikke mere av det. Vi trenger støtte og oppmuntring, men det er vel helt galt å ha slike behov regner jeg med. Som rådgiver og fagperson på dette forumet synes jeg du bør tenke litt mer over hva du skriver. Jeg oppfatter mye av det som arroganse. Regner med en storm av protester når jeg tillater meg å komme med kritikk av den STORE og "hellige" NHD.

Hvis du leser artikkelen litt nærmere, så ser du at den kritiserer at man differensierer mellom "utbrenthet" og psykiske problemer, ikke at den kritiserer de faktiske problemene man har når man opplever noe slikt.

[Bassisten]

Det der har jeg også begynt å tenke litt på. Jeg har ikke talt opp, men jeg er sikker på at jeg kjenner minst 10 personer som, i følge dem selv, har vært utbrente. Alle har til felles at de er rundt de 30. Tilfeldig? Neppe. I generasjonen over meg kjenner jeg knapt et menneske som har vært utbrent.

Frå juni 98 til juni 2000 arbeidde eg minimum 10-12 timar kvar dag inkludert minst ein av dagane i helga. Eg kjenner fleire som har vore eller er der.

Eg veit ikkje om NOKON i generasjonen over min som nokonsinne har arbeidd så mykje.

Eg vart ikkje utbrent, men eg møtte veggen og hadde valet om å ta tre veker ferie og deretter kutte ned på jobbinga, eller å sjukmelda meg. Eg har full forståelse for at andre har gått lenger enn det eg gjorde og har blitt utbrent. Det kunne vore meg.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvis du leser artikkelen litt nærmere, så ser du at den kritiserer at man differensierer mellom "utbrenthet" og psykiske problemer, ikke at den kritiserer de faktiske problemene man har når man opplever noe slikt.

Nå var det ikke bare dette siste innlegget jeg omtalte, men den generelle tendensen om at de som har psykiske problemer bare tuller og er ute etter oppmerksomhet.

[Gjest rrrish]

Nå var det ikke bare dette siste innlegget jeg omtalte, men den generelle tendensen om at de som har psykiske problemer bare tuller og er ute etter oppmerksomhet.

hei jeg har ikke oppfattet nhd slik, "ikke undertegnet". jeg oppfattet det som at han sa ikke at de er ute etter oppmerksomhet, han sa vel at de krever oppmerksomhet. det er ikke det samme som å si at de "hei jeg krever oppmerksomhet fra deg" men deres sykdom er dramatisk slik at de _får/ofres_ oppmerksomhet. i motsetning til en med innadvendt depresjon som stirrer i veggen hjemme og har vonde tanker men ikke buser ut med dem. så vil han differensiere mellom det at man ikke trenger skrive "suicidal" i deres henvisning, fordi de er impulsive og tenkte det _der og da_, men det vil ikke si at de er suicidal og deprimert og sliter med kroniske selvmordstanker. og siden de da impulsive har fått skrevet "suicidal" i sin henvisning, er man så vant til at det alltid står "suicidal" i henvisningen, at det er vanskelig å skille mellom dem og de som faktisk lider av en depresjon, heller enn en personlighetsforstyrrelse. så da tror man ikke at de langsiktig er suicidale, fordi de får inn så mange det står suicidal i henvisningen på, men som kanskje har det helt toppers etterpå fordi de svinger så fort! derfor er det vanskelig å skille mellom dem, og derfor kan ta det så lang tid å få psykolog-hjelp.

Men BEGGE gruppene trenger selvfølgelig hjelp. Og de impulsive trenger slett ikke "være ute etter oppmerksomhet", men deres væremåte gjør at de FÅR oppmerksomhet, framfor de som er deprimerte.

dette er litt knotete forklart fra meg men håper noen forstår hva jeg vil fram til?

[Altman]

Frå juni 98 til juni 2000 arbeidde eg minimum 10-12 timar kvar dag inkludert minst ein av dagane i helga. Eg kjenner fleire som har vore eller er der.

Eg veit ikkje om NOKON i generasjonen over min som nokonsinne har arbeidd så mykje.

Eg vart ikkje utbrent, men eg møtte veggen og hadde valet om å ta tre veker ferie og deretter kutte ned på jobbinga, eller å sjukmelda meg. Eg har full forståelse for at andre har gått lenger enn det eg gjorde og har blitt utbrent. Det kunne vore meg.

"Eg vart ikkje utbrent, men eg møtte veggen og hadde valet om å ta tre veker ferie og deretter kutte ned på jobbinga, eller å sjukmelda meg. Eg har full forståelse for at andre har gått lenger enn det eg gjorde og har blitt utbrent. Det kunne vore meg."

Jeg tviler overhdet ikke på at du var utslitt. At du hadde behov for ferie, for deretter å kutte ned på jobbinga er ikke det minste rart. Du var vel sliten. Men derfra til utbrent tror jeg er meget langt. Med utbrenthet tenker jeg på en person som er nedbrutt, både psykisk og fysisk - ikke en som har jobbet mye over lengre tid. Slik jeg tenker på utbrenthet, så trenger utbrente personer profesjonell hjelp, eller i det minste veldig lang rekonvalesens.

Nå er det blitt veldig lettvint å kalle seg utbrent. Jeg tror mange setter likhetstrekk mellom det å være utbrent og det å være veldig sliten. Jeg tror det er to forskjellige ting.

[Altman]

"Eg vart ikkje utbrent, men eg møtte veggen og hadde valet om å ta tre veker ferie og deretter kutte ned på jobbinga, eller å sjukmelda meg. Eg har full forståelse for at andre har gått lenger enn det eg gjorde og har blitt utbrent. Det kunne vore meg."

Jeg tviler overhdet ikke på at du var utslitt. At du hadde behov for ferie, for deretter å kutte ned på jobbinga er ikke det minste rart. Du var vel sliten. Men derfra til utbrent tror jeg er meget langt. Med utbrenthet tenker jeg på en person som er nedbrutt, både psykisk og fysisk - ikke en som har jobbet mye over lengre tid. Slik jeg tenker på utbrenthet, så trenger utbrente personer profesjonell hjelp, eller i det minste veldig lang rekonvalesens.

Nå er det blitt veldig lettvint å kalle seg utbrent. Jeg tror mange setter likhetstrekk mellom det å være utbrent og det å være veldig sliten. Jeg tror det er to forskjellige ting.

Det innlegget var _elendig_ fomulert

[Bassisten]

Det innlegget var _elendig_ fomulert

Har sett verre...

Men ja. Eg er samd med deg. Det er vel gått inflasjon i ordet "utbrenthet" - og det er det artikkelen i grunnen går til åtak på.

[naiv]

Er ikke utbrenthet og "en Bondevik" det samme?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor vil du NHD? Ønsker du å fordømme oss psyk pasienter når du stadig kommer med artikler om at det er galt å reagere på sorg, at utbrenthet bare er hysteri, samt skriver om at de som truer med selvmord bare er oppmerksomhetskrevende og skjelden tar livet av seg. Jeg synes du i mange tilfeller har en svært fordømmende holdning til personer med ulike typer psykiske problemer. Jeg tror mange av oss har nok selvfordømmelse og dårlig samvittighet fra før. Vi trenger ikke mere av det. Vi trenger støtte og oppmuntring, men det er vel helt galt å ha slike behov regner jeg med. Som rådgiver og fagperson på dette forumet synes jeg du bør tenke litt mer over hva du skriver. Jeg oppfatter mye av det som arroganse. Regner med en storm av protester når jeg tillater meg å komme med kritikk av den STORE og "hellige" NHD.

Du spør hvor jeg vil hen.

Innen alle fag, og kanskje spesielt innen psykiatrien, finnes det en del "sannheter" som det er vel verdt å stille et spørsmålstegn ved.

Blant disse tema er "krisepsykiatri", "sorgarbeid og sorggrupper", bruk av benzodiazepiner ved kriser, "utbrenthet" og det kritikkløse knefall for suicidaltrussler.

Jeg stiller disse spørsmål dels fordi jeg ønsker å skape litt debatt på dette forum, dels fordi jeg ønsker å åpne folks øyne, men mest fordi jeg ønsker å rokke ved en del forestillinger som er til skade for pasientene.

Jeg setter pris på dine kritisk innspill på samme måte som jeg vil sette pris på at du bruker et nick.

[nattfugl]

Er ikke utbrenthet og "en Bondevik" det samme?

Jeg trodde både "en bondevik", "møtt veggen" og "utbrent" var forskjellige betegnelser på depresjon. Jeg kan ikke skjønne at det har så stor betydning hva man kaller det. Hvordan man har det og hvilken hjelp man får må da være langt viktigere.