Gå til innhold

Kommentar til "Stor aldersforskjell"


Anbefalte innlegg

Gjest Maria

Jeg vil bare si litt om svarene jeg har fått på innlegget mitt under angående hva folk synes om at jeg (som snart fyller 18) er sammen med en 35-åring.

Det er vennene hans jeg er sammen med. Om jeg kan prate med dem har egentlig ingenting å si (selv om jeg faktisk kan det).

Det at jeg ikke er gammel nok til å komme inne på de fleste utesteder, og ikke er gammel nok til å drikke sprit, er også et særdeles dårlig argument. Alkohol er ikke nødvendig for å kunne leve et liv man er fornøyd med.

Og hvor moden jeg er eller ikke er har ingeting med saken å gjøre.

Jeg spurte om hva folk syntes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring.... (?) Ikke hvor vidt vi passer sammen eller ikke...

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/57481-kommentar-til-stor-aldersforskjell/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Maria

Skal man bare sette karakter på en skala fra 1 til 10, hvor 10 er best?

Det var ikke akkurat det jeg mente...

Jeg gjentar: Jeg spurte om hva folk syntes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring. Ikke om hvorfor vi passet sammen eller ikke, for det vet jeg best selv.

Gjest ellapella

Det var ikke akkurat det jeg mente...

Jeg gjentar: Jeg spurte om hva folk syntes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring. Ikke om hvorfor vi passet sammen eller ikke, for det vet jeg best selv.

det er bare litt snodig å si hva vi mener om det, uten å få grunngi svaret

jeg mener ingenting om det.. verden overrasker meg ikke lenger..

Annonse

Jeg setter ikke spørsmålstegn ved at en 17 åring kan forelske deg i en 35 åring. Men at en 35 åring forelsker seg i en 17 åring, virker noe suspekt på meg. Jeg syns Sør har gitt deg mange fine svar.

Velger å svare på "alt" her jeg (på flere av innleggene i den opprinnelige tråden), siden jeg er en voksen fyr som egentlig ikke har noe på et ungdomsforum å gjøre... :-)

Jeg vil for det første ikke bruke et ord som "suspekt" om dette - jeg har ingen grunn til å mistenke kjæresten til Maria for å ha urent mel i posen/uærlige hensikter.

Det som bekymrer MEG, er egentlig bare at en søken etter den tryggheten, modenheten og stabiliteten som en 35-åring normalt representerer, gjør at man fort kan ende opp med et forhold der den ene parten "mister" den viktige erfaringen det er å snuble rundt i livet på egenhånd og feile, slå seg og måtte reise seg opp og prøve på nytt. Det tror jeg i det lange løp går ut over selvtilliten - kanskje på en slik måte at man vil oppleve en stadig tilbakevendende redsel for at noe skal "gå galt" i forholdet. Kanskje vil man også gjøre mye for å hindre at forholdet sprekker, mye mer enn man BØR gjøre for å holde sammen et forhold.

Etter å ha lest det Maria skriver om oppveksten sin, vil jeg ikke ha problemer med å si at det er høyst forståelig at hun tiltrekkes av en voksen mannsperson. Med så mye ansvar gjennom oppveksten (og egentlig mye av den ansvarsløse ungdomstiden tapt) er det ikke rart verken at hun tar mye mer avstand fra en slik "ansvarsløs" adferd enn den jevne 17-åring gjør, og heller ikke så rart at hun tiltrekkes av den stabiliteten en voksen mann (en som er ferdig med å "rase fra seg på byen") representerer. Til og med utsiktene til å slippe å få barn er forståelige hvis man egentlig har fungert som mor i familien gjennom oppvektsten. Det holder helt sikkert med de "barna" man har ansvar for gjennom jobben. :)

Før eller siden fortjener jo alle å få lov til å oppleve at tingene hjemme er rimelig stabile og forutsigbare, og DET tror jeg sikkert en 35-åring representerer.

Likefullt: Jeg skulle egentlig ønske at Maria heller fikk hjelp til å forstå, og "bli glad i", 17-årige gutter, snarere enn at hun skal gi dem opp bare fordi hun har de erfaringene hun har...

Det er mulig jeg er helt på jordet her, Maria, eller det kan hende jeg er inne på noe. Det er ikke så farlig for min del. jeg ønsker deg uansett lykke til med de valgene du tar!

Vennlig hilsen Bård

PS: Dette med modenhetsforskjeller mellom jenter og gutter: Saken er langt i fra så enkel som du fremstiller den som, Maria. Det som er uomtvistelig sant, er at jenter er biologisk tidligere utviklet. De viser kanskje også på et tidligere tidspunkt i livet enn guttene både en adferd som er preget av å (detalj)planlegge barn og familie og å være mer opptatt av langsiktighet og stabilitet i parforhold enn hva tilfellet er for gutter.

Det som er "fellen" her, er imidlertid at jenter bare er "mer modne" enn guttene hvis den typen adferd virkelig er DEN ene typen adferd som kan karakteriseres som "moden" adferd.

"Moden" er et utydelig begrep som f.eks. kan oversettes med "utviklet". Så kan man spørre seg: Er jenter virkelig generelt (på alle områder) mer utviklet enn gutter? Selvsagt er de ikke det. Jeg vil påstå at 17-årige gutter både er mer oppfinnsomme og mulighetsorienterte enn jenter, mer konkurranseorienterte, mer bevisste på at et trygt og godt liv for en familie er avhengig av en god JOBB (og ikke bare av at man er snille og trofaste mot hverandre) og mye annet "guttete". Alt dette vil jeg si er en del av et menneskes UTVIKLING, og jeg synes det er "dårlig gjort" egentlig at samfunnet ser ut til å ha kjøpt den forenklede påstanden om at "jenter er mer modne enn sine jevnaldrende gutter i tenårene".

Gutter og jenter er FORSKJELLIGE, men det behøver ikke bety at den ene gruppen i større grad enn den andre fortjener honnørbetegnelsen "mer moden".

Gjest Maria

Velger å svare på "alt" her jeg (på flere av innleggene i den opprinnelige tråden), siden jeg er en voksen fyr som egentlig ikke har noe på et ungdomsforum å gjøre... :-)

Jeg vil for det første ikke bruke et ord som "suspekt" om dette - jeg har ingen grunn til å mistenke kjæresten til Maria for å ha urent mel i posen/uærlige hensikter.

Det som bekymrer MEG, er egentlig bare at en søken etter den tryggheten, modenheten og stabiliteten som en 35-åring normalt representerer, gjør at man fort kan ende opp med et forhold der den ene parten "mister" den viktige erfaringen det er å snuble rundt i livet på egenhånd og feile, slå seg og måtte reise seg opp og prøve på nytt. Det tror jeg i det lange løp går ut over selvtilliten - kanskje på en slik måte at man vil oppleve en stadig tilbakevendende redsel for at noe skal "gå galt" i forholdet. Kanskje vil man også gjøre mye for å hindre at forholdet sprekker, mye mer enn man BØR gjøre for å holde sammen et forhold.

Etter å ha lest det Maria skriver om oppveksten sin, vil jeg ikke ha problemer med å si at det er høyst forståelig at hun tiltrekkes av en voksen mannsperson. Med så mye ansvar gjennom oppveksten (og egentlig mye av den ansvarsløse ungdomstiden tapt) er det ikke rart verken at hun tar mye mer avstand fra en slik "ansvarsløs" adferd enn den jevne 17-åring gjør, og heller ikke så rart at hun tiltrekkes av den stabiliteten en voksen mann (en som er ferdig med å "rase fra seg på byen") representerer. Til og med utsiktene til å slippe å få barn er forståelige hvis man egentlig har fungert som mor i familien gjennom oppvektsten. Det holder helt sikkert med de "barna" man har ansvar for gjennom jobben. :)

Før eller siden fortjener jo alle å få lov til å oppleve at tingene hjemme er rimelig stabile og forutsigbare, og DET tror jeg sikkert en 35-åring representerer.

Likefullt: Jeg skulle egentlig ønske at Maria heller fikk hjelp til å forstå, og "bli glad i", 17-årige gutter, snarere enn at hun skal gi dem opp bare fordi hun har de erfaringene hun har...

Det er mulig jeg er helt på jordet her, Maria, eller det kan hende jeg er inne på noe. Det er ikke så farlig for min del. jeg ønsker deg uansett lykke til med de valgene du tar!

Vennlig hilsen Bård

PS: Dette med modenhetsforskjeller mellom jenter og gutter: Saken er langt i fra så enkel som du fremstiller den som, Maria. Det som er uomtvistelig sant, er at jenter er biologisk tidligere utviklet. De viser kanskje også på et tidligere tidspunkt i livet enn guttene både en adferd som er preget av å (detalj)planlegge barn og familie og å være mer opptatt av langsiktighet og stabilitet i parforhold enn hva tilfellet er for gutter.

Det som er "fellen" her, er imidlertid at jenter bare er "mer modne" enn guttene hvis den typen adferd virkelig er DEN ene typen adferd som kan karakteriseres som "moden" adferd.

"Moden" er et utydelig begrep som f.eks. kan oversettes med "utviklet". Så kan man spørre seg: Er jenter virkelig generelt (på alle områder) mer utviklet enn gutter? Selvsagt er de ikke det. Jeg vil påstå at 17-årige gutter både er mer oppfinnsomme og mulighetsorienterte enn jenter, mer konkurranseorienterte, mer bevisste på at et trygt og godt liv for en familie er avhengig av en god JOBB (og ikke bare av at man er snille og trofaste mot hverandre) og mye annet "guttete". Alt dette vil jeg si er en del av et menneskes UTVIKLING, og jeg synes det er "dårlig gjort" egentlig at samfunnet ser ut til å ha kjøpt den forenklede påstanden om at "jenter er mer modne enn sine jevnaldrende gutter i tenårene".

Gutter og jenter er FORSKJELLIGE, men det behøver ikke bety at den ene gruppen i større grad enn den andre fortjener honnørbetegnelsen "mer moden".

Bare en liten ting..... Det stemmer ikke at kjæresten min er ferdig med å rase fra seg på byen... Jeg ville ikke blitt forelsket i en fyr som oppførte seg som faren min...

Det er nok ikke ansvaret og tryggheten han represtenterer som gjorde at jeg ble tiltrukket av ham... mer at han gav meg muligheten til ha mindre ansvar...

Hei Maria.

Du spør om meninger på "stor aldersforsel"...hvorfor gjør du det egentlig, når du ikke vil høre på svarene. Uansett hva slags svar du får så er du jo like kverulerende! Vet ikke om jeg vil kunne kalle det så veldig voksent!

Du kunne jo like godt latt være å spørre om andres meninger, når du uansett ser på dine egne meninger som rett!

Dessuten: det er faktisk meget sjelden at en 35 åring inngår et seriøst forhold til en 17-18 åring. Sansynligvis kommer det ikke til å bli dere to (og det vet kanskje kjæresten din allerede i dag), etter min mening. Når du får vokst opp litt forstår du hvorfor!

Jeg merket meg også at du er 17 år og ferdig med 3 år videregående...meget imponerende - har du hoppet over/opp et klassetrinn????

I få fall bør du være smart nok til ikke å la en 35 åring utnytte deg. Men det er noe som heter at kjærlighet gjør blind!

Gjest Maria

Hei Maria.

Du spør om meninger på "stor aldersforsel"...hvorfor gjør du det egentlig, når du ikke vil høre på svarene. Uansett hva slags svar du får så er du jo like kverulerende! Vet ikke om jeg vil kunne kalle det så veldig voksent!

Du kunne jo like godt latt være å spørre om andres meninger, når du uansett ser på dine egne meninger som rett!

Dessuten: det er faktisk meget sjelden at en 35 åring inngår et seriøst forhold til en 17-18 åring. Sansynligvis kommer det ikke til å bli dere to (og det vet kanskje kjæresten din allerede i dag), etter min mening. Når du får vokst opp litt forstår du hvorfor!

Jeg merket meg også at du er 17 år og ferdig med 3 år videregående...meget imponerende - har du hoppet over/opp et klassetrinn????

I få fall bør du være smart nok til ikke å la en 35 åring utnytte deg. Men det er noe som heter at kjærlighet gjør blind!

Jeg spurte om hva folk syntes om det, og jeg fikk svar. Noen av svarene var jeg sterkt uenige i, og jeg argumenterte imot. Det betyr ikke at jeg ikke var interesesrt i å høre disse meningene, bare at jeg var uenig.

Jeg har siden jeg skrev det første innlegget fyllt 18 år, og ja, jeg er ferdig med videregående et år før de jeg gikk på grunnskolen sammen med. Grunnen til dette er at jeg delvis har tatt videregående som privatist (alle fagene i 3. klasse) og gått opp til eksamen i en del fag, slik at jeg har blitt ferdig et år før.

Jeg skjønner ikke hvorfor han skulle utnytte meg mer enn en på min egen alder ville gjort. Hva har han å utnytte? Hvis du mener at det er fordi jeg har en del penger pga. en stor arv (som han nok kunne hatt bruk for), så er det utenkelig. Han vet ikke om disse pengene! Det er det ingen andre enn jeg moren min som vet.

Jeg kan selvsagt ikke svare på om det kommer til å bli meg og han for resten av livet. Men jeg vet om en som var gift TRE ganger (med folk på sin egen alder) før han giftet seg for fjerde gang med en som var 18 år yngre. Han er i dag 49 år, og har vært lykkelig gift i mange år med sin mye yngre kone. Det var dessuten en regel før i tiden at mannen var eldre enn kona, og det var langt færre skillsmisser den gangen.... ikke sant?!?!

Gjest Maria

Hei Maria.

Du spør om meninger på "stor aldersforsel"...hvorfor gjør du det egentlig, når du ikke vil høre på svarene. Uansett hva slags svar du får så er du jo like kverulerende! Vet ikke om jeg vil kunne kalle det så veldig voksent!

Du kunne jo like godt latt være å spørre om andres meninger, når du uansett ser på dine egne meninger som rett!

Dessuten: det er faktisk meget sjelden at en 35 åring inngår et seriøst forhold til en 17-18 åring. Sansynligvis kommer det ikke til å bli dere to (og det vet kanskje kjæresten din allerede i dag), etter min mening. Når du får vokst opp litt forstår du hvorfor!

Jeg merket meg også at du er 17 år og ferdig med 3 år videregående...meget imponerende - har du hoppet over/opp et klassetrinn????

I få fall bør du være smart nok til ikke å la en 35 åring utnytte deg. Men det er noe som heter at kjærlighet gjør blind!

Jeg spurte om hva folk syntes om det, og jeg fikk svar. Noen av svarene var jeg sterkt uenige i, og jeg argumenterte imot. Det betyr ikke at jeg ikke var interesesrt i å høre disse meningene, bare at jeg var uenig. Jeg sprute heller ikke hvorvidt (og hvorfor) jeg burde gå fra ham eller ikke...

Jeg har siden jeg skrev det første innlegget fyllt 18 år, og ja, jeg er ferdig med videregående et år før de jeg gikk på grunnskolen sammen med. Grunnen til dette er at jeg delvis har tatt videregående som privatist (alle fagene i 3. klasse) og gått opp til eksamen i en del fag, slik at jeg har blitt ferdig et år før.

Jeg skjønner ikke hvorfor han skulle utnytte meg mer enn en på min egen alder ville gjort. Hva har han å utnytte? Hvis du mener at det er fordi jeg har en del penger pga. en stor arv (som han nok kunne hatt bruk for), så er det utenkelig. Han vet ikke om disse pengene! Det er det ingen andre enn jeg moren min som vet.

Jeg kan selvsagt ikke svare på om det kommer til å bli meg og han for resten av livet. Men jeg vet om en som var gift TRE ganger (med folk på sin egen alder) før han giftet seg for fjerde gang med en som var 18 år yngre. Han er i dag 49 år, og har vært lykkelig gift i mange år med sin mye yngre kone. Det var dessuten en regel før i tiden at mannen var eldre enn kona, og det var langt færre skillsmisser den gangen.... ikke sant?!?!

Gjest Vinja

Da jeg var 20 år ble jeg sammen med en mann på 34. I dag er jeg 28, mannen min er 42... I åtte år har vi vært sammen, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Tenk hvis jeg hadde hørt på alle som dømte oss nedenom og hjem... Jeg tror det finnes en stor kjærlighet for alle. Og min store kjærlighet fant jeg i denne mannen... Selv om han er 14 år eldre...

at du vil ha en type som erså mye eldre er i utgangpunktet kun din og han sin sak. At jeg ALDRI ville funner på det samme, er en annen historie. Og det virker som du har bestemt deg for hva du vil, og da er det vel egentlig litt uinteressant hva vi mener, og hvor mange solskinnshistorier om aldersforskjeller vi kan fortelle??

Ha en fin dag.

Annonse

Da jeg var 20 år ble jeg sammen med en mann på 34. I dag er jeg 28, mannen min er 42... I åtte år har vi vært sammen, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Tenk hvis jeg hadde hørt på alle som dømte oss nedenom og hjem... Jeg tror det finnes en stor kjærlighet for alle. Og min store kjærlighet fant jeg i denne mannen... Selv om han er 14 år eldre...

Joa, men du var 20 også da...stor forskjell på 17 og 20 faktisk....

Det var ikke akkurat det jeg mente...

Jeg gjentar: Jeg spurte om hva folk syntes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring. Ikke om hvorfor vi passet sammen eller ikke, for det vet jeg best selv.

Det virker for meg som et svært underlig spørsmål. Hva slags svar venter du deg? Spør du om dette for å få nye impulser som kanskje kan gjøre at du ser forholdet i et nytt lys? Eller spør du fordi du lurer på hvordan folk vil reagere dersom du sier at du er sammen med en på 35?

De aller fleste her vil gå ut i fra at du lurer på det førstnevnte, så dersom du utelukkende vil vite sistnevnte bør du presisere det. Og det er vel åpenbart at det er umulig å si noe om et forhold mellom to personer uten å vite noe om de to personene?

Det virker som om det er viktig for deg å redusere spørsmålet til å være hvorvidt enkeltmomenter stemmer eller ikke. Først snakker du mye om hvor moden du selv er, så sier du at modenheten ikke har betydning. Du snakker ett sted mye om utesteder, hvor du oppholder deg og drikkegrenser, men så sier du at dette også er uten betydning. Hvorfor svarer du engang på kommentarer som du anser for å være uten betydning? Isåfall betyr vel det at du prøver å overbevise andre? Men hvorfor i alle dager prøver du å overbevise noen på et diskusjonsforum; mennesker du aldri snakker med, aldri kommer til å møte, og som har et ufullstendig bilde av din hverdag? Det mest naturlige ville vel heller være at du først skriver spørsmålet så detaljert som du føler en balanse mellom tid og nødvendighet tilsier, og så heller vurderer svarene innad, veid etter skribentens forutsetninger?

Oppfatter du den allmenne negative holdning til forhold mellom dem på 17 og dem på 35 som en barriere du kan overkomme ved hjelp av konkrete argumenter, slik som om fysisk modning og barnestatistikk?

Det virker som du har tatt farvel til den flytende og uformelige retningssans, og i stedet prøver å presse hverdagen inn i definerbare og forutsigbare former. Det er vel i utgangspunktet bedre enn ingenting, men gjør deg desto mer sårbar overfor tilfeller der ting ikke går som planlagt. Personlig hadde jeg vel vært mest bekymret for at et forhold til en 35-åring ville lagt grunnlaget for enda mer ensporethet, berøvet deg erfaringer, og dermed gjort deg mindre fleksibel i forhold til å takle skiftende situasjoner. De fleste andre mennesker har nemlig et erfaringsgrunnlag delvis bygd opp av erfaringer fra ungdomstiden, og dersom du er uten disse erfaringene, hvor rare og pinlige du enn anser dem for å være, vil du i fremtiden kunne oppleve at du har en tilnærmingsmåte som ikke alle du møter er komfortable med. Den "retningen" du har staket deg ut nå som 17åring føles kanskje som den naturligste av alle retninger, men den følelsen er forsåvidt vanlig blant ungdom. Som Avil skriver lenger nede på siden her vil mange av de som føler seg "sikre" i ungdommen endre tilnærmingsmåte til livet etterhvert, og dette vil ofte være en svært positiv ting, men det er ganske vanskelig å endre seg selv dersom ens kjæreste forblir den samme. Fra her hvor jeg sitter ser det ut som om du akkurat nå har et stort behov for å virke "ufeilbarlig" i verdens øyne, og dersom du blir sammen med han karen, kan det være at du blir i forholdet lenger enn hva som er sunt, fordi å bryte ut vil kan synes som å innrømme et nederlag, noe som må unngåes. Dette er naturligvis ikke noe "argument" som du kanskje leter etter, snarere en slags abstrakt tanketråd, som må veies og vurderes slik som mange andre, og trekker i mange retninger på en gang, både nå og senere. Hau hau. Men lykke til ivaffal. =P

Det virker for meg som et svært underlig spørsmål. Hva slags svar venter du deg? Spør du om dette for å få nye impulser som kanskje kan gjøre at du ser forholdet i et nytt lys? Eller spør du fordi du lurer på hvordan folk vil reagere dersom du sier at du er sammen med en på 35?

De aller fleste her vil gå ut i fra at du lurer på det førstnevnte, så dersom du utelukkende vil vite sistnevnte bør du presisere det. Og det er vel åpenbart at det er umulig å si noe om et forhold mellom to personer uten å vite noe om de to personene?

Det virker som om det er viktig for deg å redusere spørsmålet til å være hvorvidt enkeltmomenter stemmer eller ikke. Først snakker du mye om hvor moden du selv er, så sier du at modenheten ikke har betydning. Du snakker ett sted mye om utesteder, hvor du oppholder deg og drikkegrenser, men så sier du at dette også er uten betydning. Hvorfor svarer du engang på kommentarer som du anser for å være uten betydning? Isåfall betyr vel det at du prøver å overbevise andre? Men hvorfor i alle dager prøver du å overbevise noen på et diskusjonsforum; mennesker du aldri snakker med, aldri kommer til å møte, og som har et ufullstendig bilde av din hverdag? Det mest naturlige ville vel heller være at du først skriver spørsmålet så detaljert som du føler en balanse mellom tid og nødvendighet tilsier, og så heller vurderer svarene innad, veid etter skribentens forutsetninger?

Oppfatter du den allmenne negative holdning til forhold mellom dem på 17 og dem på 35 som en barriere du kan overkomme ved hjelp av konkrete argumenter, slik som om fysisk modning og barnestatistikk?

Det virker som du har tatt farvel til den flytende og uformelige retningssans, og i stedet prøver å presse hverdagen inn i definerbare og forutsigbare former. Det er vel i utgangspunktet bedre enn ingenting, men gjør deg desto mer sårbar overfor tilfeller der ting ikke går som planlagt. Personlig hadde jeg vel vært mest bekymret for at et forhold til en 35-åring ville lagt grunnlaget for enda mer ensporethet, berøvet deg erfaringer, og dermed gjort deg mindre fleksibel i forhold til å takle skiftende situasjoner. De fleste andre mennesker har nemlig et erfaringsgrunnlag delvis bygd opp av erfaringer fra ungdomstiden, og dersom du er uten disse erfaringene, hvor rare og pinlige du enn anser dem for å være, vil du i fremtiden kunne oppleve at du har en tilnærmingsmåte som ikke alle du møter er komfortable med. Den "retningen" du har staket deg ut nå som 17åring føles kanskje som den naturligste av alle retninger, men den følelsen er forsåvidt vanlig blant ungdom. Som Avil skriver lenger nede på siden her vil mange av de som føler seg "sikre" i ungdommen endre tilnærmingsmåte til livet etterhvert, og dette vil ofte være en svært positiv ting, men det er ganske vanskelig å endre seg selv dersom ens kjæreste forblir den samme. Fra her hvor jeg sitter ser det ut som om du akkurat nå har et stort behov for å virke "ufeilbarlig" i verdens øyne, og dersom du blir sammen med han karen, kan det være at du blir i forholdet lenger enn hva som er sunt, fordi å bryte ut vil kan synes som å innrømme et nederlag, noe som må unngåes. Dette er naturligvis ikke noe "argument" som du kanskje leter etter, snarere en slags abstrakt tanketråd, som må veies og vurderes slik som mange andre, og trekker i mange retninger på en gang, både nå og senere. Hau hau. Men lykke til ivaffal. =P

Og.. Jo.. Til ditt spørsmål om "hva folk syntes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring", så synes jeg dette har en indre godhet, en samfunnsmessig korrekthet, en eterisk riktighet, tilsvarende 3.7 på en skala fra 1 til 10, hvor 10 er best. Det er hva jeg syns, kort og godt.

Gjest Maria

at du vil ha en type som erså mye eldre er i utgangpunktet kun din og han sin sak. At jeg ALDRI ville funner på det samme, er en annen historie. Og det virker som du har bestemt deg for hva du vil, og da er det vel egentlig litt uinteressant hva vi mener, og hvor mange solskinnshistorier om aldersforskjeller vi kan fortelle??

Ha en fin dag.

Ha en fin dag du også!

Jeg hadde heller aldri tenkt i å forelske meg i en som er så mye eldre enn meg, hadde ikke trodd at det ville være mulig...(og hadde ikke noe spesilet ønske om å være sammen med en som var så mye eldre heller....) det var ikke akkurat planlagt dette....

En vet aldri hva som skjer....

Gjest Maria

Joa, men du var 20 også da...stor forskjell på 17 og 20 faktisk....

Jeg er ikke 17 lenger, men 18.... (har sagt det før).

Hvorfor er det så stor forskjell mellom 17 og 20? Det er tross alt bare tre år.....

En av mine beste venninner er 24 (hun sier forresten at det ikke er noe forskjell på henne nå og da hun var 18) og sammen med en på 39. Jeg har aldri sett et lykkeligere par enn dem. De har bodd sammen i snart ett år nå (flyttet sammen etter to måneder), skal seile jorden rundt i ett år nå, før de planlegger å gifte seg og få barn...

Jeg er ikke den eneste som mener at de to er som skapt for hverandre... (de er også et vennepar av meg og typen min...)

Jeg er ikke 17 lenger, men 18.... (har sagt det før).

Hvorfor er det så stor forskjell mellom 17 og 20? Det er tross alt bare tre år.....

En av mine beste venninner er 24 (hun sier forresten at det ikke er noe forskjell på henne nå og da hun var 18) og sammen med en på 39. Jeg har aldri sett et lykkeligere par enn dem. De har bodd sammen i snart ett år nå (flyttet sammen etter to måneder), skal seile jorden rundt i ett år nå, før de planlegger å gifte seg og få barn...

Jeg er ikke den eneste som mener at de to er som skapt for hverandre... (de er også et vennepar av meg og typen min...)

Selv om venninnen din ikke syns hun har forandret seg fra hun var 18 til hun ble 24, er ikke det det samme som at det er vanlig å stå stille utviklingsmessig i disse årene.

Gjest Maria

Det virker for meg som et svært underlig spørsmål. Hva slags svar venter du deg? Spør du om dette for å få nye impulser som kanskje kan gjøre at du ser forholdet i et nytt lys? Eller spør du fordi du lurer på hvordan folk vil reagere dersom du sier at du er sammen med en på 35?

De aller fleste her vil gå ut i fra at du lurer på det førstnevnte, så dersom du utelukkende vil vite sistnevnte bør du presisere det. Og det er vel åpenbart at det er umulig å si noe om et forhold mellom to personer uten å vite noe om de to personene?

Det virker som om det er viktig for deg å redusere spørsmålet til å være hvorvidt enkeltmomenter stemmer eller ikke. Først snakker du mye om hvor moden du selv er, så sier du at modenheten ikke har betydning. Du snakker ett sted mye om utesteder, hvor du oppholder deg og drikkegrenser, men så sier du at dette også er uten betydning. Hvorfor svarer du engang på kommentarer som du anser for å være uten betydning? Isåfall betyr vel det at du prøver å overbevise andre? Men hvorfor i alle dager prøver du å overbevise noen på et diskusjonsforum; mennesker du aldri snakker med, aldri kommer til å møte, og som har et ufullstendig bilde av din hverdag? Det mest naturlige ville vel heller være at du først skriver spørsmålet så detaljert som du føler en balanse mellom tid og nødvendighet tilsier, og så heller vurderer svarene innad, veid etter skribentens forutsetninger?

Oppfatter du den allmenne negative holdning til forhold mellom dem på 17 og dem på 35 som en barriere du kan overkomme ved hjelp av konkrete argumenter, slik som om fysisk modning og barnestatistikk?

Det virker som du har tatt farvel til den flytende og uformelige retningssans, og i stedet prøver å presse hverdagen inn i definerbare og forutsigbare former. Det er vel i utgangspunktet bedre enn ingenting, men gjør deg desto mer sårbar overfor tilfeller der ting ikke går som planlagt. Personlig hadde jeg vel vært mest bekymret for at et forhold til en 35-åring ville lagt grunnlaget for enda mer ensporethet, berøvet deg erfaringer, og dermed gjort deg mindre fleksibel i forhold til å takle skiftende situasjoner. De fleste andre mennesker har nemlig et erfaringsgrunnlag delvis bygd opp av erfaringer fra ungdomstiden, og dersom du er uten disse erfaringene, hvor rare og pinlige du enn anser dem for å være, vil du i fremtiden kunne oppleve at du har en tilnærmingsmåte som ikke alle du møter er komfortable med. Den "retningen" du har staket deg ut nå som 17åring føles kanskje som den naturligste av alle retninger, men den følelsen er forsåvidt vanlig blant ungdom. Som Avil skriver lenger nede på siden her vil mange av de som føler seg "sikre" i ungdommen endre tilnærmingsmåte til livet etterhvert, og dette vil ofte være en svært positiv ting, men det er ganske vanskelig å endre seg selv dersom ens kjæreste forblir den samme. Fra her hvor jeg sitter ser det ut som om du akkurat nå har et stort behov for å virke "ufeilbarlig" i verdens øyne, og dersom du blir sammen med han karen, kan det være at du blir i forholdet lenger enn hva som er sunt, fordi å bryte ut vil kan synes som å innrømme et nederlag, noe som må unngåes. Dette er naturligvis ikke noe "argument" som du kanskje leter etter, snarere en slags abstrakt tanketråd, som må veies og vurderes slik som mange andre, og trekker i mange retninger på en gang, både nå og senere. Hau hau. Men lykke til ivaffal. =P

Hvorfor kan jeg ikke få erfaringer i ungdommen selv om jeg er sammen med en som er eldre? Det fleste såkalte "pinlige erfaringene" har jeg fått mens jeg har vært sammen med ham....

Dessuten tilbringer vi ikke døgnets 24 timer sammen. Jeg lever da mitt eget liv, og det gjør også han. Ikke engang ektepar er sammen døgnet rundt...

Jeg spurte helt konkret om hva folk synes om at en 17-åring er sammen med en 35-åring. Er det da så vanskelig å forstå at det jeg vil ha svar på er hva folk vi si når jeg sier at kjæresten min er 35 år?

Jeg svarer på kommentarer jeg anser å være uten betydning fordi jeg vil opplyse om at jeg synes nettopp det. Grunnen til at jeg har skrevet så mye om modenhet/alkohol o.l. er at det er andre som først har tatt det opp, og jeg ville presisere at det har veldig lite å si i et forhold....

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...