Krisepsykiatri = Statuspsykiatri.

[Gjest Ung Enke]

Når ulykken er ute, når katastrofen skjer, da stormer de til. Pene, alvorlige omsorgsfulle fagfolk, ikke minst psykologer og psykiatere. De er på pletten så det nesten kan bli påtrengende. For å gi all mulig førstehjelp til de verdagsmennesker som så brått er blitt rammet. De står fram i media og forteller om sitt fortreffelig hjelpeapparat og samarbeid.

Ikke misforstå meg. Jeg unner ALLE som er rammet av et traume eller en tragedie all den hjelpen og støtten de kan få. Men hvor befinner dette fantastiske kriseapparatet seg når journalistene ikke står å applauderer lengre? Når de ikke lengre kan sole seg i medias spotlight? Hvor er de et år etter tragedien, når kreftene er brukt opp og omgivelsene har glemt - og den som ble rammet får alt i reprise?

Hvor er de i de alminnelige, kjedelige tragediene? De som ikke når så langt som til en liten notis i lokalavisen. De som er av så lite omfang at de ikke vekker offentlig bestyrtelse, knapt nok interesse. Men for den som blir rammet er katastrofen nøyaktig like stor og forferdelig. Savnet og sjokket er nøyaktig like stort, selv om ingen andre døde samtidig.

Mitt bestemte inntrykk er at det fortreffelige kriseapparatet da glimrer med sitt fravær like mye som de flimret over TV-skjermene tidligere. Det er ikke interessant nok. Det gir ikke nok status og oppmerksomhet.

Selv opplevde jeg bare det trivielle. Min kjære ble funnet død, helt uventet, hjemme i huset. Først kom ambulansen, så kom politiet. De var der til han ble hentet. De lurte de på om jeg hadde noen å være sammen med resten av dagen. Det hadde jeg. Så dro de. Uten å etterlate ett navn eller telefonnummer, et eneste tips om hvor jeg kunne henvende meg. Jeg visste ikke en gang hvor de hadde kjørt kroppen… Siden tok ingen kontakt.

Heldigvis hadde jeg et godt nettverk som ordnet opp og tok seg av meg. Jeg var ung og sant og si mer vant med bryllup enn begravelser. Jeg har mange gode minner av alt kjente og mindre kjente gjorde for å støtte meg, både i den akutte fasen og senere. Derfor tenkte jeg ikke på fraværet av det offentlige støtteapparatet. At ingen sjekket hvordan det gikk med meg. Ikke før jeg traff på noen som ikke hadde hatt et slikt nettverk som meg….

Derfor får jeg alltid en beklemt følelse når store katastrofer skjer og hjelpeapparatet står fram i media. Ikke fordi mennesker i krise får hjelp. Men fordi enkelte deler av hjelpeapparatet kun fungerer med offentlig applaus. At enkelte ser ut til å bruke ”offentlige tragedier” til å fore egen status og eget ego.

[avil]

Som del av det offentlige hjelpeapparatet gir jeg apen videre til media og politikere. Media kommer ikke susende og spør hvordan vi takler jobben vår hver dag, eller hvordan det går med herr og fru hvermannsen som får hjelp hos oss hver dag.

Politikerne prioriterer de tingene media fokuserer på. Penger til ofre for busskatastrofe, men ikke til personbil-ulykker. Det vil si, man har jo også et ansvar for seg selv. Du kunne gått til fast-legen din og fortalt at du gjerne ville hatt noen å snakke med, og så hadde du fått henvisning til noen.

Det skjer VELDIG mange ulykker, tragedier, dødsfall, traumer, overgrep, mobbing på arbeidsplass osv hver eneste dag i Norge. Det ville vært fint hvis noen fra det offentlige hadde gått rundt og spurt hver enkelt om de kanskje ville ha hjelp. Det gjør de ikke. Det gjør JEG ikke. Men jeg sitter hver eneste dag, året rundt, og gjør mitt beste for å hjelpe alle dem som kommer inn dørene. Det gjør mine kollegaer også. På vår arbeidsplass har vi stort sett kun kommet i media når en eller annen interesse-organisasjon vil klage over oss. Så hvis vi var her for berømmelse og status, så har vi gått skammelig feil!!

Men selvsagt burde politiet hatt som rutine ved dødsfall å informere om at du kunne få hjelp hvis du kontaktet fastlegen din, eller gitt deg tlf-nr på et egnet sted i din by.

Jeg føler med deg, og tør ikke tenke på hvordan du må ha det som har mistet mannen din sånn. Jeg ville vært uendelig fortvilet.

Men vi som arbeider som offentlige behandlere har ikke tatt fra muligheten å oppsøke oss, selv om du ser innslag om krisepsyk. på tv.

[Gjest Ung Enke]

Som del av det offentlige hjelpeapparatet gir jeg apen videre til media og politikere. Media kommer ikke susende og spør hvordan vi takler jobben vår hver dag, eller hvordan det går med herr og fru hvermannsen som får hjelp hos oss hver dag.

Politikerne prioriterer de tingene media fokuserer på. Penger til ofre for busskatastrofe, men ikke til personbil-ulykker. Det vil si, man har jo også et ansvar for seg selv. Du kunne gått til fast-legen din og fortalt at du gjerne ville hatt noen å snakke med, og så hadde du fått henvisning til noen.

Det skjer VELDIG mange ulykker, tragedier, dødsfall, traumer, overgrep, mobbing på arbeidsplass osv hver eneste dag i Norge. Det ville vært fint hvis noen fra det offentlige hadde gått rundt og spurt hver enkelt om de kanskje ville ha hjelp. Det gjør de ikke. Det gjør JEG ikke. Men jeg sitter hver eneste dag, året rundt, og gjør mitt beste for å hjelpe alle dem som kommer inn dørene. Det gjør mine kollegaer også. På vår arbeidsplass har vi stort sett kun kommet i media når en eller annen interesse-organisasjon vil klage over oss. Så hvis vi var her for berømmelse og status, så har vi gått skammelig feil!!

Men selvsagt burde politiet hatt som rutine ved dødsfall å informere om at du kunne få hjelp hvis du kontaktet fastlegen din, eller gitt deg tlf-nr på et egnet sted i din by.

Jeg føler med deg, og tør ikke tenke på hvordan du må ha det som har mistet mannen din sånn. Jeg ville vært uendelig fortvilet.

Men vi som arbeider som offentlige behandlere har ikke tatt fra muligheten å oppsøke oss, selv om du ser innslag om krisepsyk. på tv.

Dette skjedde lenge før fastlegeordningen. Jeg hadde ingen lege i det hele tatt.... Svært mange unge mennesker har ikke noe forhold til legestanden.

Jeg var alt for ung og sjokkert til å ha noen som helst peilig på hvor jeg skulle henvende meg, eller hva jeg skulle gjøre. (Siden har jeg blitt slemt helsepersonell selv. ;-) Nå vet jeg utmerket godt hva en obduksjone er.)

Jeg fikk særdeles god hjelp via mitt nettverk, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg fikk ingen tilleggsbelastninger. Jeg ofret ikke det offentlige hjelpeapparatet en tanke da jeg sto midt oppe i det. Jeg fikk all hjelp jeg trengte. Min kritikk er ikke på egne vegner.

Har det greit i dag. Men jeg synes fortsatt det burde vært en eller annen minimumsrutine ved slike tilfeller. Ingen forvisset seg om at det var noe som helst for meg og gripe tak i. Hva om min situasjon hadde vært helt annerledes? Hva om jeg ikke hadde hatt en sjel og gå til? For meg gjorde det ingen ting, men jeg har siden erfart at mage har svært vonde opplevelser. Man får fort høre andres historier når man har en selv...

Min kritikk går vel så mye på et system som favoriserer det "spektakulære", som enkeltmenneskene i systemet. Men et system består også av enkeltmennesker og enkeltmenneskers holdninger.

Det er flere enkelttragedier enn "gruppetragedier" i løpet av et år. Men det første blir stemoderlig og tilfeldig behandlet. Hvordan man takler slikt i ettertid er svært avhengig av hvordan man blir møtt i den første kritiske fasen. Å føle seg sett, hørt og tatt hånd om. Det er ofte ikke så mye som skal til.

Mine erfaringer ble svært gode i en forferdelig vond situsjon. Det unner jeg alle andre som skulle komme ut for noe slikt. Også de som ikke er så heldige å ha et nettverk som tar hånd om det meste.

[avil]

Dette skjedde lenge før fastlegeordningen. Jeg hadde ingen lege i det hele tatt.... Svært mange unge mennesker har ikke noe forhold til legestanden.

Jeg var alt for ung og sjokkert til å ha noen som helst peilig på hvor jeg skulle henvende meg, eller hva jeg skulle gjøre. (Siden har jeg blitt slemt helsepersonell selv. ;-) Nå vet jeg utmerket godt hva en obduksjone er.)

Jeg fikk særdeles god hjelp via mitt nettverk, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg fikk ingen tilleggsbelastninger. Jeg ofret ikke det offentlige hjelpeapparatet en tanke da jeg sto midt oppe i det. Jeg fikk all hjelp jeg trengte. Min kritikk er ikke på egne vegner.

Har det greit i dag. Men jeg synes fortsatt det burde vært en eller annen minimumsrutine ved slike tilfeller. Ingen forvisset seg om at det var noe som helst for meg og gripe tak i. Hva om min situasjon hadde vært helt annerledes? Hva om jeg ikke hadde hatt en sjel og gå til? For meg gjorde det ingen ting, men jeg har siden erfart at mage har svært vonde opplevelser. Man får fort høre andres historier når man har en selv...

Min kritikk går vel så mye på et system som favoriserer det "spektakulære", som enkeltmenneskene i systemet. Men et system består også av enkeltmennesker og enkeltmenneskers holdninger.

Det er flere enkelttragedier enn "gruppetragedier" i løpet av et år. Men det første blir stemoderlig og tilfeldig behandlet. Hvordan man takler slikt i ettertid er svært avhengig av hvordan man blir møtt i den første kritiske fasen. Å føle seg sett, hørt og tatt hånd om. Det er ofte ikke så mye som skal til.

Mine erfaringer ble svært gode i en forferdelig vond situsjon. Det unner jeg alle andre som skulle komme ut for noe slikt. Også de som ikke er så heldige å ha et nettverk som tar hånd om det meste.

Skjønner det!

Bra du har det godt nå.

*klem*

[Gjest Kristine]

Skjønner det!

Bra du har det godt nå.

*klem*

Du har fullstendig rett, Ung Enke. Det er slik du beskriver det helt vannvittig. Krisepsykiatri ved større katastofer har vi på en kvalm måte her i landet.

Jeg husker selv mitt ønske om å se snurten av en prest da min far døde som ung. Da ikke presten kom til oss, tenkte jeg som så at det med en statskirke var null verdt. Og siden har jeg aldri vært medlem der. Skuffelsen var stor.

Det er rett ogslett ingen ting for plutselige personlige katastofer. Det er de vellykkede med solide nettverk som nyter godt av alle goder i landet vårt. Det er slik på alle områder. Jeg har selv sett hvor store forskjellene er som ansatt i sosialtjenesten.

Forskjells-Norge. Gapet blir bare større og større. Og vi er villige til å la det bli enda større...det er forresten også en politisk side i dette også.

Men jeg er helt enig med deg, som skrevet før her..

[Gjest rash]

Du har fullstendig rett, Ung Enke. Det er slik du beskriver det helt vannvittig. Krisepsykiatri ved større katastofer har vi på en kvalm måte her i landet.

Jeg husker selv mitt ønske om å se snurten av en prest da min far døde som ung. Da ikke presten kom til oss, tenkte jeg som så at det med en statskirke var null verdt. Og siden har jeg aldri vært medlem der. Skuffelsen var stor.

Det er rett ogslett ingen ting for plutselige personlige katastofer. Det er de vellykkede med solide nettverk som nyter godt av alle goder i landet vårt. Det er slik på alle områder. Jeg har selv sett hvor store forskjellene er som ansatt i sosialtjenesten.

Forskjells-Norge. Gapet blir bare større og større. Og vi er villige til å la det bli enda større...det er forresten også en politisk side i dette også.

Men jeg er helt enig med deg, som skrevet før her..

Du kunne jo bare ha oppsøkt en prest sjøl! Verre var det ikke.

[Berit]

Er enig med deg Ung Enke. Jeg får "noiå" av store ulykker der man står parat for de forulykkede og pårørende i løpet av 10-15 min. Da er det ikke noe ventetid som personer i enkeltulykkene møtes med.

Samtidig tar krisepsykiatrien bort det naturlige nettverket man har. Nå skal alle snakke med behandlere......men det er venner og familie som er den viktige biten.

Urettferdighet irriterer meg grenseløst.

[Gjest Ung Enke]

Du kunne jo bare ha oppsøkt en prest sjøl! Verre var det ikke.

Når man er ung og helt slått ut av sjokk og savn, er det faktisk ikke bare bare å oppsøke noe som helst. Det meste kommer man ikke en gang på. Utsagn som du-kunne-bare er urimelige og innsiktsløse. Ingen ting er enkelt i en slik situasjon.

Jeg er vanligvis den som ordner opp og skjærer gjennom i det meste. Men jeg har også opplevd den totale handlingslammelse og hvor godt det da er å ha noen rundt seg.

mvh

[Gjest rash]

Når man er ung og helt slått ut av sjokk og savn, er det faktisk ikke bare bare å oppsøke noe som helst. Det meste kommer man ikke en gang på. Utsagn som du-kunne-bare er urimelige og innsiktsløse. Ingen ting er enkelt i en slik situasjon.

Jeg er vanligvis den som ordner opp og skjærer gjennom i det meste. Men jeg har også opplevd den totale handlingslammelse og hvor godt det da er å ha noen rundt seg.

mvh

Det er klart, men hun skrev jo at hun _ønsket_ å se en prest. Og da hun ikke så snurten av en så mistet hun helt troen på statskirken og meldte seg ut av statskirka og alt mulig.

Da kunne hun jo heller prøvd å oppsøke en!

Det går jo an å ta litt ansvar sjøl.

[pip]

Jeg er ikke enig.

Det offentlige kan aldri yte fullgod omsorg, å tro det er naivt.

Og at det provoserer at folk prøver å gjøre en god jobb skjønner jeg ikke.

At det derimot bør være gode rutiner for å informere og møte pårørende er jeg enig i, og alt kan selvfølgelig gjøres bedr.

Men jorda er nå ikke paradis, og livet er fullt av fallgruver og vanskeligheter.

[Gjest Kristine]

Det er klart, men hun skrev jo at hun _ønsket_ å se en prest. Og da hun ikke så snurten av en så mistet hun helt troen på statskirken og meldte seg ut av statskirka og alt mulig.

Da kunne hun jo heller prøvd å oppsøke en!

Det går jo an å ta litt ansvar sjøl.

Vet du akkurat den perioden av livet mitt var jeg faktisk handlingslammet. Ung enke skriver om handlingslammelse. I krise må hjelperne komme til deg, ikke du til hjelpen...

Jeg tok ansvar som jeg abolutt ikke skulle hatt som ung, og visste ikke hvor alle systemer var.