Sosial angst...

[lillpe]

Hjelp.. Er en jente på 28 som har slitt med sosial angst i 8 år nå. Har hatt en tøff oppvekst preget av vold mot min mor, og som regel kun fått ros for prestasjon skolemessig. Er nå på universitetsnivå, men er livredd for å slippe folk innpå. Stiller enorme krav til meg selv, som jeg egentlig aldri føler jeg klarer å leve opp til. Vurderer hele tiden det jeg gjør og sier, og hvordan andre oppfatter dette. Og som regel med negativt resultat. Føler ikke at det jeg gjør er bra nok, og er overbevist om at andre mener det samme. Dette gjør det sosiale så vanskelig at det føles lettere å holde andre på avstand. Har vært til samtaleterapi

hos psykolog, og har tatt 100 mg zoloft daglig i over ett år. Dette har hjulpet, men ikke mye. Er sååå sliten mentalt- hva kan jeg gjøre??

[Gjest tod]

Jeg har en del av de samme problemene, men det går i perioder. Jeg merker at i de periodene hvor jeg har det best, så gir jeg mye mer faen. For å få til det, er det viktig å få perspekt på tingene. Er det egentlig så farlig om den oppgaven du skreiv ikke ble akkurat så fantastisk som du håpa på?

Men jeg veit jo at det ikke er så lett å få til å tenke sånn. En ting som du kanskje kunne prøve, er å sette deg ned på kvelden etter endt dag; slapp av i kroppen og gå gjennom dagen fra du sto opp om morgenen. Se for deg de forskjellige situasjonene du var i. Prøv å husk hva du følte i de forskjellige situasjonene også. Ikke vurder følelsene, bare kjenn på dem. Hvis du henger deg opp i en ting du gjorde eller sa, så ikke grem deg for mye over det, bare tenk: jaja. Du kan jo allikevel ikke forandre på det nå og antakelig ble det ikke oppfattet som så ille som du oppfattet det selv. Dette kan kanskje hjelpe deg å sette ting i perspektiv.

Og husk: gi faen. Gjør ting du liker, les krim, drikk te, se film eller hva enn. Lykke til!

[lillpe]

Jeg har en del av de samme problemene, men det går i perioder. Jeg merker at i de periodene hvor jeg har det best, så gir jeg mye mer faen. For å få til det, er det viktig å få perspekt på tingene. Er det egentlig så farlig om den oppgaven du skreiv ikke ble akkurat så fantastisk som du håpa på?

Men jeg veit jo at det ikke er så lett å få til å tenke sånn. En ting som du kanskje kunne prøve, er å sette deg ned på kvelden etter endt dag; slapp av i kroppen og gå gjennom dagen fra du sto opp om morgenen. Se for deg de forskjellige situasjonene du var i. Prøv å husk hva du følte i de forskjellige situasjonene også. Ikke vurder følelsene, bare kjenn på dem. Hvis du henger deg opp i en ting du gjorde eller sa, så ikke grem deg for mye over det, bare tenk: jaja. Du kan jo allikevel ikke forandre på det nå og antakelig ble det ikke oppfattet som så ille som du oppfattet det selv. Dette kan kanskje hjelpe deg å sette ting i perspektiv.

Og husk: gi faen. Gjør ting du liker, les krim, drikk te, se film eller hva enn. Lykke til!

Kjempefint av deg å ta deg tid til å svare, og godt å vite det er flere der ute med liknende problem.

Prøver å sette problemet i perspektiv. I perioder fungerer det rimelig greitt, for deretter å falle tilbake i samme gamle spor igjen. Problemet ligger i mine verdier. Det er på en måte kun det å prestere som betyr noe. Gjør jeg en feil så føles det som om verden faller sammen. Deretter må jeg jobbe beinhardt for å gjøre meg fortjent til respekt igjen. Tror andre mister respekt, men det er vel jeg som mister respekt til meg selv heller. Respekt er på en måte ikke noe varig, men noe jeg hele tiden må jobbe for å fortjene.

Har mange personlige egenskaper, men disse har over år kommet mer og mer i bakgrunnen. Har på en måte rendyrket det jeg har følt har gitt meg aksept og respekt hos andre. Dette gjør meg også trist da jeg føler en stor del av meg selv har "gått tapt" i denne prosessen. På en måte har jeg gått inn i en rolle som jeg begynner å føle er blitt for mye for meg å fylle...

Lillpe

[happy71]

Kjempefint av deg å ta deg tid til å svare, og godt å vite det er flere der ute med liknende problem.

Prøver å sette problemet i perspektiv. I perioder fungerer det rimelig greitt, for deretter å falle tilbake i samme gamle spor igjen. Problemet ligger i mine verdier. Det er på en måte kun det å prestere som betyr noe. Gjør jeg en feil så føles det som om verden faller sammen. Deretter må jeg jobbe beinhardt for å gjøre meg fortjent til respekt igjen. Tror andre mister respekt, men det er vel jeg som mister respekt til meg selv heller. Respekt er på en måte ikke noe varig, men noe jeg hele tiden må jobbe for å fortjene.

Har mange personlige egenskaper, men disse har over år kommet mer og mer i bakgrunnen. Har på en måte rendyrket det jeg har følt har gitt meg aksept og respekt hos andre. Dette gjør meg også trist da jeg føler en stor del av meg selv har "gått tapt" i denne prosessen. På en måte har jeg gått inn i en rolle som jeg begynner å føle er blitt for mye for meg å fylle...

Lillpe

Hei Lillpe,

Jeg leste innlegget ditt nettopp, og tenkte at jeg ville svare. Grunnen er at jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, spesielt når det gjelde det med respekt og aksept.

Jeg har også hatt en tendens til å undergrave meg selv til fordel for det alle andre forventer og ønsker av meg. Som et resultat av dette utviklet jeg angst og depresjon.

Nå har jeg blitt bedre kjent med meg selv, og prøver å ikke strebe etter å være perfekt. På en måte som Tod sier, gi litt mer faen.

Jeg har alltid vært perfeksjonist med hensyn til jobben min, hadde problemer med å stole på andre (at de kunne utføre den like godt....). Har nettopp begynt i arbeid igjen, og nå har jeg lovd meg selv å slappe mer av. Gå hjem etter endt arb.tid og drite i hele jobben til jeg stempler inn igjen neste gang...

Mitt nye motto er

Man gjør så godt man kan

Klem,

[Gjest tod]

Kjempefint av deg å ta deg tid til å svare, og godt å vite det er flere der ute med liknende problem.

Prøver å sette problemet i perspektiv. I perioder fungerer det rimelig greitt, for deretter å falle tilbake i samme gamle spor igjen. Problemet ligger i mine verdier. Det er på en måte kun det å prestere som betyr noe. Gjør jeg en feil så føles det som om verden faller sammen. Deretter må jeg jobbe beinhardt for å gjøre meg fortjent til respekt igjen. Tror andre mister respekt, men det er vel jeg som mister respekt til meg selv heller. Respekt er på en måte ikke noe varig, men noe jeg hele tiden må jobbe for å fortjene.

Har mange personlige egenskaper, men disse har over år kommet mer og mer i bakgrunnen. Har på en måte rendyrket det jeg har følt har gitt meg aksept og respekt hos andre. Dette gjør meg også trist da jeg føler en stor del av meg selv har "gått tapt" i denne prosessen. På en måte har jeg gått inn i en rolle som jeg begynner å føle er blitt for mye for meg å fylle...

Lillpe

Jeg veit hva du mener med å gå inn i en rolle. For første gang i mitt liv har jeg en sommerjobb som faktisk er utfordrende. På mange måter morsomt å givende, men samtidig føler jeg at jeg aldri strekker til, og føler at andre tenker det samme. Føler at sjefen gir meg lette oppgaver bare for å være snill, veit jo ikke om dette stemmer eller ikke. En annen ting jeg merker, er at jo mer jeg konsentrerer meg om karriere/studier - dvs. det å være flink - jo mer sliter jeg på andre 'områder av livet'. Akkurat nå er det et helvete fordi jeg gikk med på å møte ei jente jeg tidligere følte meg avvist av, kanskje på lit paranoid grunnlag. Jeg var helt opphengt i jobben, og klarte ikke å tenke på møtet på forhånd. Trodde vel egentlig jeg ikke var så interessert lenger. Da jeg møtte henne viste det seg at hun antakelig var interessert, men stoltheten min tillot meg ikke å vise at jeg også var det. Dermed avviste jeg henne gjennom mer eller mindre subtile signaler som å ikke møte blikket hennes, ikke klemme henne når vi gikk osv. osv. - samtidig som hun må ha skjønt at jeg ikke var ferdig med henne fordi blikket mitt antakelig bare var føkka og trist. Jeg syns dette er kjipt, veit ikke hva jeg skal gjøre. Føler at livet bare går forbi meg fordi jeg velger å trekke meg unna og være stolt, samtidig som det virker umulig at jeg skal vise at jeg liker henne. Føler også at hun synes synd på meg, føler at hun senser hvor unormal jeg er, at jeg er inne i en 'annen verden', og det hater jeg. Jaja, dette ble jævla mye syt, men sånn er det. Perspektiv meg her og perspektiv meg der, akkurat nå fikser jeg ikke det...

[VennenDin]

Jeg har en del av de samme problemene, men det går i perioder. Jeg merker at i de periodene hvor jeg har det best, så gir jeg mye mer faen. For å få til det, er det viktig å få perspekt på tingene. Er det egentlig så farlig om den oppgaven du skreiv ikke ble akkurat så fantastisk som du håpa på?

Men jeg veit jo at det ikke er så lett å få til å tenke sånn. En ting som du kanskje kunne prøve, er å sette deg ned på kvelden etter endt dag; slapp av i kroppen og gå gjennom dagen fra du sto opp om morgenen. Se for deg de forskjellige situasjonene du var i. Prøv å husk hva du følte i de forskjellige situasjonene også. Ikke vurder følelsene, bare kjenn på dem. Hvis du henger deg opp i en ting du gjorde eller sa, så ikke grem deg for mye over det, bare tenk: jaja. Du kan jo allikevel ikke forandre på det nå og antakelig ble det ikke oppfattet som så ille som du oppfattet det selv. Dette kan kanskje hjelpe deg å sette ting i perspektiv.

Og husk: gi faen. Gjør ting du liker, les krim, drikk te, se film eller hva enn. Lykke til!

>Og husk: gi faen. Gjør ting du liker, les >krim, drikk te, se film eller hva enn. Lykke >til!

For meg hjelper det å ofte prøve å gjøre hva jeg føler for i øyeblikket. Gir vel kanskje litt hva faen da.