Hvor ekte er adoptivforeldre?

[Gjest Bestemor]

Denne diskusjonen begynte på lunsjbordet på jobben idag.En sa at hun ikke syntes at adoptiv foreldre ikke var `ekte` foreldre i den forstand at de ikke hadde laget barnet sammen og båret det i 9 mnd og vært med på fødeselen av det,men at de ` overtok` et barn fra en annen som av ulike årsaker ikke hadde muligheten til å ta vare på det selv?Hun mente at adoptivforeldre alltid kom til å være i annenrekke både i andre medmennesker øyne og i barnets egne øyne,fordi dere ikke var dets egne kjødelige foreldre.Vi andre på bordet var uenige i dette.Hva tenker dere som adoptivforeldre om dette?Sterke ord,spør du meg..

[Gjest alven]

Er ikke adoptivmor, eller mor, men hallo!!!

Dette mennesket kan ikke være særlig smart, eller utpreket følsom. Slike utsagn sier mye mye mer om henne som person, enn om adoptivforeldre.

Håper du sa noen velvagte ord til henne.

[ank72]

Vi er kommende adoptivforeldre, vi bare venter på å hente vår datter fra India hjem. Og jeg vil si at vi er like ekte som andre foreldre, men på en annerledes måte. Når en adopterer et barn, går en gjennom mange av de samme følelsene som når en venter barn på "naturlig " måte. Spenning, lengsel, forberedelser og det store øyeblikket da du får treffe ditt barn. Hvem er hun, hva liker hun o.l.

Jeg føler meg sikker på at vi som adoptivforeldre og våre barn føler at vi er EKTE!!

ank72

[ank72]

Vi er kommende adoptivforeldre, vi bare venter på å hente vår datter fra India hjem. Og jeg vil si at vi er like ekte som andre foreldre, men på en annerledes måte. Når en adopterer et barn, går en gjennom mange av de samme følelsene som når en venter barn på "naturlig " måte. Spenning, lengsel, forberedelser og det store øyeblikket da du får treffe ditt barn. Hvem er hun, hva liker hun o.l.

Jeg føler meg sikker på at vi som adoptivforeldre og våre barn føler at vi er EKTE!!

ank72

[Gjest Cebuano]

Den dama vet ikke hva hun snakker om.

[Gjest rosa]

Kan ikke tro noe annet enn at denne kvinnen ønsket å provosere..........

[Gjest (ikke undertegnet)]

Er ikke adoptivmor, eller mor, men hallo!!!

Dette mennesket kan ikke være særlig smart, eller utpreket følsom. Slike utsagn sier mye mye mer om henne som person, enn om adoptivforeldre.

Håper du sa noen velvagte ord til henne.

Jeg er selv adoptert, og tro meg- mine (adoptiv)foreldre er med alle sine feil og mangler så ekte foreldre som det går an å ha !

Ikke for det- jeg har hatt mine "du bestemmer ikke over meg- for du er ikke mora mi"- perioder, men det er slik unger er- de skyter der det sårer mest. MEN altså- ikke kom her å si at mine foreldre ikke er EKTE !!!!! Grrrrrrrr

[Gjest far til ei på 2]

Når mi lille pie kommer springende mot meg, full av fryd over å se meg igjen, da vet jeg at det spiller ingen rolle at noen tror adoptiv fedre er mindre ekte.

Nei, spør heller om hvor ekte mange fedre er, som stikker av fra mor og barn, og lar mora sitte igjen med alt ansvaret.

Har selv vokst opp med en stefar som var mye mer far for meg enn min biologiske.

En ting som er spesielt for adoptiv fedre, er at vi er like gravide som mødrene.

Nei, slike utsagn er bare å avvise.

Mot dumhet, kjemper også gudene forgjeves.

[trompet]

Jeg er selv adoptert, og tro meg- mine (adoptiv)foreldre er med alle sine feil og mangler så ekte foreldre som det går an å ha !

Ikke for det- jeg har hatt mine "du bestemmer ikke over meg- for du er ikke mora mi"- perioder, men det er slik unger er- de skyter der det sårer mest. MEN altså- ikke kom her å si at mine foreldre ikke er EKTE !!!!! Grrrrrrrr

Som adoptivmor har jeg alltid følt meg ekte. det fordi vi har vært barnas psykologiske foreldre fra den dagen vi fikk barna i våre armer.

Alikevel kommer det fra tid til annen den setningen som jeg hater å høre,

"Går det bra med barna du har adoptert?

Da jeg i tillegg har biologiske barn, svarer jeg "Ja , det går bra med alle fem, !"

Tullinger kan da svare ; " Ja men du har jo ikke adoptert alle?

Mitt standarsvar er da. : Nei, men jeg husker ikke lenger hvem som er adoptert og hvem jeg fødte selv,

[Gjest hex]

Pleier normalt ikke å skrive mye i dette forumet, men noen ganger blir det bare for vanskelig å la være.

Mange missforståelser oppstår som følge av at den som snakker legger andre betydninger i ordene enn den som lytter. Hva mener denne dama egentlig med 'ekte foreldre'? Foreldre er et diffust ord som i tillegg til en juridisk og en biologisk side også har en sterk emmosjonell side. Både det juridiske og det biologiske er så opplagt at man ikke trenger å diskutere det. Denne dama snakker åpenbart om den emosjonelle siden av det å være adopsjonsforeldre.

Hun mener tydligvis at adoptivforeldre ikke kan oppnå de samme emmosjonelle båndene til sine barn som biologiske foreldre kan. Dette er for meg livmorromantikk av værste sort. Det blir som å hevde at samboere ikke kan få et like godt parforhold som gifte fordi de ikke har gått opp et kirkegulv sammen. Gi denne dama følgende situasjon å ta stilling til;

"Året er 1927 da en kvinne på 23 år blir påkjørt av en T-Ford og kjørt til sykehus i all hast. Hun faller i koma og blir liggende slik i over et år. Når hun våkner er hun fullstendig forvirret, for hun husker ingenting fra tiden like før ulykken. Mannen hennes sitter ved siden av henne med en baby på armen og forteller henne at de har fått en sønn mens hun lå i koma. Han ble tatt med keisersnitt og har rukket å bli et halvt år gammel. Hver eneste dag har mannen og sønnen besøkt sin mor på sykehuset."

Denne kvinnen har ikke hatt noen opplevelse av å bære sønnen sin i magen. Antagelig husker hun ikke en gang at hun har 'laget' ham. Ikke var hun med på fødselen heller. At hun er den biologiske moren er bare noe omgivelsene forteller henne. Kan man hevde at denne kvinnen ikke vil kunne føle seg som en 'ekte mor' for barnet? I diskusjonen deres mente jo denne dama at det jo er akkurat disse opplevelsene i ventetiden som legger grunnlaget for morsfølelsen.

Hvis man skal legge følelser i ventetiden til grunn for hvor sterk foreldrefølelsen blir, så vil jeg tro at adoptivforeldre bør kunne bli vel så knyttet til barna sine som biologiske foreldre. I månedene før vi fikk barnet vårt tildelt visste jeg at h*n allerede var født og befant seg ett eller annet sted i Colombia. Jeg tenkte på h*n HVER ENESTE DAG og visste at h*n antageligvis ikke hadde det særlig godt. Så kom tildelingen og vi fikk bilde i posten. For meg ble h*n født akkurat da. En overveldende følelse som gjorde meg ute av stand til å gjøre jobben min i flere uker. Bildet hang på PC'en og h*n så både engstelig og litt trist ut. Dagene til vi kunne reise å hente *** sneglet seg avgårde!! Det er egentlig ikke rart at utenforstående ikke kan forstå hvor sterke følelser det er forbundet med adopsjon, for enda så lenge jeg selv hadde forberedt meg så ble jeg følelsesmessig tatt fullstendig på senga.

Når det gjelder våre barns syn på oss som foreldre så kan jeg vanskelig forestille meg at de tillegger dette noen biologisk / genetisk side før de blir relativt gamle. Be henne lese Geir Follevågs bok 'Adoptert Identitet' dersom hun er uenig.

[laban]

Som adoptivmor har jeg alltid følt meg ekte. det fordi vi har vært barnas psykologiske foreldre fra den dagen vi fikk barna i våre armer.

Alikevel kommer det fra tid til annen den setningen som jeg hater å høre,

"Går det bra med barna du har adoptert?

Da jeg i tillegg har biologiske barn, svarer jeg "Ja , det går bra med alle fem, !"

Tullinger kan da svare ; " Ja men du har jo ikke adoptert alle?

Mitt standarsvar er da. : Nei, men jeg husker ikke lenger hvem som er adoptert og hvem jeg fødte selv,

Et utmerket svar

synes

[sibadulla]

Som adoptivmor har jeg alltid følt meg ekte. det fordi vi har vært barnas psykologiske foreldre fra den dagen vi fikk barna i våre armer.

Alikevel kommer det fra tid til annen den setningen som jeg hater å høre,

"Går det bra med barna du har adoptert?

Da jeg i tillegg har biologiske barn, svarer jeg "Ja , det går bra med alle fem, !"

Tullinger kan da svare ; " Ja men du har jo ikke adoptert alle?

Mitt standarsvar er da. : Nei, men jeg husker ikke lenger hvem som er adoptert og hvem jeg fødte selv,

Herlig svar (siste setning spesielt)!

[sibadulla]

Pleier normalt ikke å skrive mye i dette forumet, men noen ganger blir det bare for vanskelig å la være.

Mange missforståelser oppstår som følge av at den som snakker legger andre betydninger i ordene enn den som lytter. Hva mener denne dama egentlig med 'ekte foreldre'? Foreldre er et diffust ord som i tillegg til en juridisk og en biologisk side også har en sterk emmosjonell side. Både det juridiske og det biologiske er så opplagt at man ikke trenger å diskutere det. Denne dama snakker åpenbart om den emosjonelle siden av det å være adopsjonsforeldre.

Hun mener tydligvis at adoptivforeldre ikke kan oppnå de samme emmosjonelle båndene til sine barn som biologiske foreldre kan. Dette er for meg livmorromantikk av værste sort. Det blir som å hevde at samboere ikke kan få et like godt parforhold som gifte fordi de ikke har gått opp et kirkegulv sammen. Gi denne dama følgende situasjon å ta stilling til;

"Året er 1927 da en kvinne på 23 år blir påkjørt av en T-Ford og kjørt til sykehus i all hast. Hun faller i koma og blir liggende slik i over et år. Når hun våkner er hun fullstendig forvirret, for hun husker ingenting fra tiden like før ulykken. Mannen hennes sitter ved siden av henne med en baby på armen og forteller henne at de har fått en sønn mens hun lå i koma. Han ble tatt med keisersnitt og har rukket å bli et halvt år gammel. Hver eneste dag har mannen og sønnen besøkt sin mor på sykehuset."

Denne kvinnen har ikke hatt noen opplevelse av å bære sønnen sin i magen. Antagelig husker hun ikke en gang at hun har 'laget' ham. Ikke var hun med på fødselen heller. At hun er den biologiske moren er bare noe omgivelsene forteller henne. Kan man hevde at denne kvinnen ikke vil kunne føle seg som en 'ekte mor' for barnet? I diskusjonen deres mente jo denne dama at det jo er akkurat disse opplevelsene i ventetiden som legger grunnlaget for morsfølelsen.

Hvis man skal legge følelser i ventetiden til grunn for hvor sterk foreldrefølelsen blir, så vil jeg tro at adoptivforeldre bør kunne bli vel så knyttet til barna sine som biologiske foreldre. I månedene før vi fikk barnet vårt tildelt visste jeg at h*n allerede var født og befant seg ett eller annet sted i Colombia. Jeg tenkte på h*n HVER ENESTE DAG og visste at h*n antageligvis ikke hadde det særlig godt. Så kom tildelingen og vi fikk bilde i posten. For meg ble h*n født akkurat da. En overveldende følelse som gjorde meg ute av stand til å gjøre jobben min i flere uker. Bildet hang på PC'en og h*n så både engstelig og litt trist ut. Dagene til vi kunne reise å hente *** sneglet seg avgårde!! Det er egentlig ikke rart at utenforstående ikke kan forstå hvor sterke følelser det er forbundet med adopsjon, for enda så lenge jeg selv hadde forberedt meg så ble jeg følelsesmessig tatt fullstendig på senga.

Når det gjelder våre barns syn på oss som foreldre så kan jeg vanskelig forestille meg at de tillegger dette noen biologisk / genetisk side før de blir relativt gamle. Be henne lese Geir Follevågs bok 'Adoptert Identitet' dersom hun er uenig.

Et meget godt innlegg!

(kanskje du bør skrive mer her inne? :-)))

hilsen

[yogi]

Jeg er ikke adoptivmor, men synes at det hun sa der var noe av det mest stygge og sårende jeg har lest på lenge. Jeg håper at dere virkelig fortalte henne "hvor skapet skal stå".

Jeg slutter vel aldri å forundres over menneskers totalte mangel på forståelse om at verden ikke er bare svart og hvit.

Mvh

[kina-nina]

Et meget godt innlegg!

(kanskje du bør skrive mer her inne? :-)))

hilsen

Kjempeflott innlegg, Hex!

Du setter saken i et slikt perspektiv at argumentene til damen faller på sin egen urimlighet...

Enig med Sibadulla,- skriv gjerne mer!

[kina-nina]

Som adoptivmor har jeg alltid følt meg ekte. det fordi vi har vært barnas psykologiske foreldre fra den dagen vi fikk barna i våre armer.

Alikevel kommer det fra tid til annen den setningen som jeg hater å høre,

"Går det bra med barna du har adoptert?

Da jeg i tillegg har biologiske barn, svarer jeg "Ja , det går bra med alle fem, !"

Tullinger kan da svare ; " Ja men du har jo ikke adoptert alle?

Mitt standarsvar er da. : Nei, men jeg husker ikke lenger hvem som er adoptert og hvem jeg fødte selv,

[Colombiamamma]

Pleier normalt ikke å skrive mye i dette forumet, men noen ganger blir det bare for vanskelig å la være.

Mange missforståelser oppstår som følge av at den som snakker legger andre betydninger i ordene enn den som lytter. Hva mener denne dama egentlig med 'ekte foreldre'? Foreldre er et diffust ord som i tillegg til en juridisk og en biologisk side også har en sterk emmosjonell side. Både det juridiske og det biologiske er så opplagt at man ikke trenger å diskutere det. Denne dama snakker åpenbart om den emosjonelle siden av det å være adopsjonsforeldre.

Hun mener tydligvis at adoptivforeldre ikke kan oppnå de samme emmosjonelle båndene til sine barn som biologiske foreldre kan. Dette er for meg livmorromantikk av værste sort. Det blir som å hevde at samboere ikke kan få et like godt parforhold som gifte fordi de ikke har gått opp et kirkegulv sammen. Gi denne dama følgende situasjon å ta stilling til;

"Året er 1927 da en kvinne på 23 år blir påkjørt av en T-Ford og kjørt til sykehus i all hast. Hun faller i koma og blir liggende slik i over et år. Når hun våkner er hun fullstendig forvirret, for hun husker ingenting fra tiden like før ulykken. Mannen hennes sitter ved siden av henne med en baby på armen og forteller henne at de har fått en sønn mens hun lå i koma. Han ble tatt med keisersnitt og har rukket å bli et halvt år gammel. Hver eneste dag har mannen og sønnen besøkt sin mor på sykehuset."

Denne kvinnen har ikke hatt noen opplevelse av å bære sønnen sin i magen. Antagelig husker hun ikke en gang at hun har 'laget' ham. Ikke var hun med på fødselen heller. At hun er den biologiske moren er bare noe omgivelsene forteller henne. Kan man hevde at denne kvinnen ikke vil kunne føle seg som en 'ekte mor' for barnet? I diskusjonen deres mente jo denne dama at det jo er akkurat disse opplevelsene i ventetiden som legger grunnlaget for morsfølelsen.

Hvis man skal legge følelser i ventetiden til grunn for hvor sterk foreldrefølelsen blir, så vil jeg tro at adoptivforeldre bør kunne bli vel så knyttet til barna sine som biologiske foreldre. I månedene før vi fikk barnet vårt tildelt visste jeg at h*n allerede var født og befant seg ett eller annet sted i Colombia. Jeg tenkte på h*n HVER ENESTE DAG og visste at h*n antageligvis ikke hadde det særlig godt. Så kom tildelingen og vi fikk bilde i posten. For meg ble h*n født akkurat da. En overveldende følelse som gjorde meg ute av stand til å gjøre jobben min i flere uker. Bildet hang på PC'en og h*n så både engstelig og litt trist ut. Dagene til vi kunne reise å hente *** sneglet seg avgårde!! Det er egentlig ikke rart at utenforstående ikke kan forstå hvor sterke følelser det er forbundet med adopsjon, for enda så lenge jeg selv hadde forberedt meg så ble jeg følelsesmessig tatt fullstendig på senga.

Når det gjelder våre barns syn på oss som foreldre så kan jeg vanskelig forestille meg at de tillegger dette noen biologisk / genetisk side før de blir relativt gamle. Be henne lese Geir Follevågs bok 'Adoptert Identitet' dersom hun er uenig.

Enig med sibadulla.

Dette var et flott inlegg!!!!!!!!!!!!!!

Klem fra

[Mamta]

Pleier normalt ikke å skrive mye i dette forumet, men noen ganger blir det bare for vanskelig å la være.

Mange missforståelser oppstår som følge av at den som snakker legger andre betydninger i ordene enn den som lytter. Hva mener denne dama egentlig med 'ekte foreldre'? Foreldre er et diffust ord som i tillegg til en juridisk og en biologisk side også har en sterk emmosjonell side. Både det juridiske og det biologiske er så opplagt at man ikke trenger å diskutere det. Denne dama snakker åpenbart om den emosjonelle siden av det å være adopsjonsforeldre.

Hun mener tydligvis at adoptivforeldre ikke kan oppnå de samme emmosjonelle båndene til sine barn som biologiske foreldre kan. Dette er for meg livmorromantikk av værste sort. Det blir som å hevde at samboere ikke kan få et like godt parforhold som gifte fordi de ikke har gått opp et kirkegulv sammen. Gi denne dama følgende situasjon å ta stilling til;

"Året er 1927 da en kvinne på 23 år blir påkjørt av en T-Ford og kjørt til sykehus i all hast. Hun faller i koma og blir liggende slik i over et år. Når hun våkner er hun fullstendig forvirret, for hun husker ingenting fra tiden like før ulykken. Mannen hennes sitter ved siden av henne med en baby på armen og forteller henne at de har fått en sønn mens hun lå i koma. Han ble tatt med keisersnitt og har rukket å bli et halvt år gammel. Hver eneste dag har mannen og sønnen besøkt sin mor på sykehuset."

Denne kvinnen har ikke hatt noen opplevelse av å bære sønnen sin i magen. Antagelig husker hun ikke en gang at hun har 'laget' ham. Ikke var hun med på fødselen heller. At hun er den biologiske moren er bare noe omgivelsene forteller henne. Kan man hevde at denne kvinnen ikke vil kunne føle seg som en 'ekte mor' for barnet? I diskusjonen deres mente jo denne dama at det jo er akkurat disse opplevelsene i ventetiden som legger grunnlaget for morsfølelsen.

Hvis man skal legge følelser i ventetiden til grunn for hvor sterk foreldrefølelsen blir, så vil jeg tro at adoptivforeldre bør kunne bli vel så knyttet til barna sine som biologiske foreldre. I månedene før vi fikk barnet vårt tildelt visste jeg at h*n allerede var født og befant seg ett eller annet sted i Colombia. Jeg tenkte på h*n HVER ENESTE DAG og visste at h*n antageligvis ikke hadde det særlig godt. Så kom tildelingen og vi fikk bilde i posten. For meg ble h*n født akkurat da. En overveldende følelse som gjorde meg ute av stand til å gjøre jobben min i flere uker. Bildet hang på PC'en og h*n så både engstelig og litt trist ut. Dagene til vi kunne reise å hente *** sneglet seg avgårde!! Det er egentlig ikke rart at utenforstående ikke kan forstå hvor sterke følelser det er forbundet med adopsjon, for enda så lenge jeg selv hadde forberedt meg så ble jeg følelsesmessig tatt fullstendig på senga.

Når det gjelder våre barns syn på oss som foreldre så kan jeg vanskelig forestille meg at de tillegger dette noen biologisk / genetisk side før de blir relativt gamle. Be henne lese Geir Follevågs bok 'Adoptert Identitet' dersom hun er uenig.

Takk, hex, for et innlegg som setter 'livmorromantikken' i sitt rette perspektiv!

For meg er det ubegripelig hvordan jeg skulle kunne bli mer knyttet til barna mine enn det jeg allerede er dersom jeg hadde båret dem i min mage. Isteden har jeg båret dem i hjertet mitt i henholdsvis 28 mnd. og 21 mnd. før jeg fikk holde dem i mine armer. Mer emosjonelt ekte mor kunne jeg neppe blitt....

:-)

[Gjest malun]

Min mamma og pappa:

* ventet lengselsfullt på meg i to år

* gjennomgikk lange intervjuer, uanmeldte besøk fra sosialkontoret og dybdeundersøkelser for å få meg

* fikk bekjente, familiemedlemmer og arbeidsgivere til å skrive attester og bekreftelser på at de ville være de rette foreldrene for meg

* fortalte meg fra jeg var bitteliten den spennende historien om da de hentet meg, på en slik måte at jeg følte meg utvalgt og spennende

* elsket meg og passet på meg gjennom hele oppveksten, slik at jeg aldri har tvilt på min egen verdi

* håndterte en kjip og opprørsk fjortis med største mulige stoiske ro, uansett hvor slem jeg var

* tok meg med til adopsjonskontoret da jeg ble 18 år for at jeg skulle få høre om bakgrunnen min, selv om de var livredde for hva som kom til å skje

* lot meg reise ut i verden etter gymnaset og vinket tappert til meg - og har først mange år etter fortalt at de gråt hver kveld fordi de savnet meg, men ikke ville ødelegge min glede over å være i utlandet

* har alltid åpne armer for meg uansett hvor gammel jeg blir

* er blitt venner i tillegg til foreldre nå som vi er voksne, slik at vi kan sitte og drikke rødvin utover natta sammen og skravle

* er verdens beste besteforeldre for sønnen min og fulgte svangerskapet mitt med intens fryd

...og så påstår noen at de ikke er "ekte" foreldre?

[Gjest elsker deg!]

Min mamma og pappa:

* ventet lengselsfullt på meg i to år

* gjennomgikk lange intervjuer, uanmeldte besøk fra sosialkontoret og dybdeundersøkelser for å få meg

* fikk bekjente, familiemedlemmer og arbeidsgivere til å skrive attester og bekreftelser på at de ville være de rette foreldrene for meg

* fortalte meg fra jeg var bitteliten den spennende historien om da de hentet meg, på en slik måte at jeg følte meg utvalgt og spennende

* elsket meg og passet på meg gjennom hele oppveksten, slik at jeg aldri har tvilt på min egen verdi

* håndterte en kjip og opprørsk fjortis med største mulige stoiske ro, uansett hvor slem jeg var

* tok meg med til adopsjonskontoret da jeg ble 18 år for at jeg skulle få høre om bakgrunnen min, selv om de var livredde for hva som kom til å skje

* lot meg reise ut i verden etter gymnaset og vinket tappert til meg - og har først mange år etter fortalt at de gråt hver kveld fordi de savnet meg, men ikke ville ødelegge min glede over å være i utlandet

* har alltid åpne armer for meg uansett hvor gammel jeg blir

* er blitt venner i tillegg til foreldre nå som vi er voksne, slik at vi kan sitte og drikke rødvin utover natta sammen og skravle

* er verdens beste besteforeldre for sønnen min og fulgte svangerskapet mitt med intens fryd

...og så påstår noen at de ikke er "ekte" foreldre?

Foreldre er de som