Er det galt å ha en elsker?

[Gjest Gladriel]

Dersom dette forholdet gjør at det hjemmlige livet går lettere? Mannen/konen din blir mer glad , fordi du er blid og fornøyd?

Bare at du trengte dette for å føle deg "hel"?

Kunne du hatt en elsker / elskerinne, for å bevare familielivet? Kjøre din egoistiske linje ut, og likevel holde på rammen rundt familien?

[Gjest sussi]

Jeg hadde ikke klart det!

Mvh

[molli]

Nei, nei, nei, nei og på det siste spørsmålet; også nei.

Selvfølgelig er det galt å ha en elsker. Hvorfor spør du om noe så tåpelig!?

[Gjest Uglemor]

Samtidig bedrar du jo den du er sammen med. Er det riktig, syns du?

Er det ikke mest rettferdig å la den du er sammen med ta det valget om h*n vil ha deg likevel? Før eller siden vil det nok komme for en dag i allefall. Og du vil få litt av en jobb med å skjule dine spor fram til da...

Hvis forholdet mitt var så dårlig at jeg måtte ta meg en elsker for å bli "blid og fornøyd" hadde jeg nok brutt forholdet. Jeg hadde ikke klart å føre et annet menneske bak lyset på den måten!

[Gjest ova]

For å gjøre din mann/kone glad?

Her må vel si at hensikten helliger midlet!

[Gjest Rusle]

Nei, det hadde overhodet ikke gått. Ikke noe for meg, nei.

[Gjest uffe]

Ja, jeg syns det er galt.

[Lynx]

Selvfølgelig er det galt. Jeg ville aldri gjort noe slikt.

[Jane]

Har partneren en elsker(inne) blir det som regel oppdaget til slutt, og da er det ingen som går rundt og er glade og lykkelige.

Har man det ikke så greit på hjemmefronten så ordner man selvfølgelig opp på en ordentelig måte, og gjør ikke problemet verre ved å skaffe seg elsker(inne). Det er jo helt hjernedødt å gjøre noe slikt!

[nanna]

Antageligvis ikke uten at min mann var klar over det og hadde godkjent det.

[conan]

Jeg ser du får mange "pk" svar her, og det overrasker meg at mange av dem som svarer slikt , og som jeg kjenner litt til her fra DOL, svarer så svart/ hvitt..

Klart det er et tillitsbrudd mot sin partner å ha en hemmelig elsker. Det bryter mot hele ideen bak partnerskap og alt som følger med: trofasthet, ærlighet, åpenhet mv. Og er man gift, så er det også løftebrudd. Den siden er jo udiskutabel.

Men, så er det dette med Guds lover og menneskets forordninger da. Alle som har levd noen år i et forhold og delt skittentøyskurv, vet at filmversjonen og legeromanversjonen av kjærlighet, tenning, lidenskap og altoppslukende interesse for partneren, har en tendens til å bli litt falmet med tiden (se samlivs og seksualitetesforum dersom dette er "big news" for deg..).

Man har "Been there, done that" og hverdagen tar over til tross for at man tar sine romantiske helger og middager med barna stuet bort hos besteforeldrene. På mandag så er det mandag, igjen...

Dessuten ligger det i følge en del forskning på området, en viss tidsbegrensning på kjærlighetens fysiologiske kjemi. Dvs at etter noen år, så reagerer vi mindre på vår partner, enn det vi gjør i begynnelsen. Kanskje naturen er slik innrettet at man blir tiltrukket av hverandre lenge nok, til at eventuellt avkom er stort nok til å klare seg uten beskyttelsen fra begge foreldrene?

Jeg tror at det som først og fremst blir borte i et forhold med tiden, er lidenskapen og spenningen, og jeg tror at man på en måte kjemper mot naturen når man prøver å bevare disse elementene i et forhold. Det betyr ikke at man ikke kan lykkes i dette arbeidet, men jeg føler ikke at jeg helt på tynn is, når jeg hevder at de fleste mislykkes..man blir mer og mer venner, og lykkes man ikke med dette engang (man ble sammen pga sexen), så er ikke veien til samlivsbrudd lang.

Derfor ser jeg det ikke som utenkelig at hemmelige affærer faktisk KAN virke positivt inn på et forhold, ved at de bringer inn de elementene i ens liv som forholdet ikke lenger byr på. Spenningen ved å oppdage et annets menneskets kropp og seksualitet, lidenskapen en opplever i slike situasjoner, følelsen av å bli begjært igjen og følelsen av å være litt "ungdommelig" vill og gal igjen er vel slike opplevelser som man kan ta med seg som positiv stimulans tilbake til forholdet.

Når det er sagt, så er slikt absolutt ikke risikofritt, så vinningen kan vel i mange tilfeller gå opp i spinningen. Man blir oppdaget, får en sur en, blir forelsket i elskeren, tror man blir forelsket i elskeren, blir mindre begeistret for partneren og forholdet fordi man ikke har det like lidenskapelig og spennende der, får så sterke samvittighetskvaler at gleden overdøyves av disse osv osv.

Men, for enkelte i enkelte situasjoner har jeg ingen problemer med å se eller akseptere at slike sidesprang gitt visse forutsetninger, er positive- også for den uvitende parnteren. Hadde moralen rundt forhold vært annerledes, mer avslappet i vårt samfunn, ville klart flere turt å innrømme at ideen faktisk er ganske besnærende...

For min egen del vet jeg at samvittighetskvalene ved sidesprang ville ødelagt for eventuelle positive opplevelser av dette.

[flisa]

Det holder aldri i lengden.

[flisa]

Jeg ser du får mange "pk" svar her, og det overrasker meg at mange av dem som svarer slikt , og som jeg kjenner litt til her fra DOL, svarer så svart/ hvitt..

Klart det er et tillitsbrudd mot sin partner å ha en hemmelig elsker. Det bryter mot hele ideen bak partnerskap og alt som følger med: trofasthet, ærlighet, åpenhet mv. Og er man gift, så er det også løftebrudd. Den siden er jo udiskutabel.

Men, så er det dette med Guds lover og menneskets forordninger da. Alle som har levd noen år i et forhold og delt skittentøyskurv, vet at filmversjonen og legeromanversjonen av kjærlighet, tenning, lidenskap og altoppslukende interesse for partneren, har en tendens til å bli litt falmet med tiden (se samlivs og seksualitetesforum dersom dette er "big news" for deg..).

Man har "Been there, done that" og hverdagen tar over til tross for at man tar sine romantiske helger og middager med barna stuet bort hos besteforeldrene. På mandag så er det mandag, igjen...

Dessuten ligger det i følge en del forskning på området, en viss tidsbegrensning på kjærlighetens fysiologiske kjemi. Dvs at etter noen år, så reagerer vi mindre på vår partner, enn det vi gjør i begynnelsen. Kanskje naturen er slik innrettet at man blir tiltrukket av hverandre lenge nok, til at eventuellt avkom er stort nok til å klare seg uten beskyttelsen fra begge foreldrene?

Jeg tror at det som først og fremst blir borte i et forhold med tiden, er lidenskapen og spenningen, og jeg tror at man på en måte kjemper mot naturen når man prøver å bevare disse elementene i et forhold. Det betyr ikke at man ikke kan lykkes i dette arbeidet, men jeg føler ikke at jeg helt på tynn is, når jeg hevder at de fleste mislykkes..man blir mer og mer venner, og lykkes man ikke med dette engang (man ble sammen pga sexen), så er ikke veien til samlivsbrudd lang.

Derfor ser jeg det ikke som utenkelig at hemmelige affærer faktisk KAN virke positivt inn på et forhold, ved at de bringer inn de elementene i ens liv som forholdet ikke lenger byr på. Spenningen ved å oppdage et annets menneskets kropp og seksualitet, lidenskapen en opplever i slike situasjoner, følelsen av å bli begjært igjen og følelsen av å være litt "ungdommelig" vill og gal igjen er vel slike opplevelser som man kan ta med seg som positiv stimulans tilbake til forholdet.

Når det er sagt, så er slikt absolutt ikke risikofritt, så vinningen kan vel i mange tilfeller gå opp i spinningen. Man blir oppdaget, får en sur en, blir forelsket i elskeren, tror man blir forelsket i elskeren, blir mindre begeistret for partneren og forholdet fordi man ikke har det like lidenskapelig og spennende der, får så sterke samvittighetskvaler at gleden overdøyves av disse osv osv.

Men, for enkelte i enkelte situasjoner har jeg ingen problemer med å se eller akseptere at slike sidesprang gitt visse forutsetninger, er positive- også for den uvitende parnteren. Hadde moralen rundt forhold vært annerledes, mer avslappet i vårt samfunn, ville klart flere turt å innrømme at ideen faktisk er ganske besnærende...

For min egen del vet jeg at samvittighetskvalene ved sidesprang ville ødelagt for eventuelle positive opplevelser av dette.

Du har sikkert mye rett i det du skriver, men som du sier - det er det med samvittigheten da - og at "ting kan skje". Det er ikke bare samvittigheten overfor sin livspartner - det er også samvittigheten overfor seg selv,- man kan nesten miste troen på seg selv som partner!

Det er nok vondt å skilles, både for voksne og barn, -men er det ike mer å hente -så tror jeg faktisk det er bedre å få leve ut "det nye" under ærlige forhold som et fritt menneske.

tenk å oppdage at den mannen du elsker, som du etter 5 år følte plutselig blomstret opp og du kjente at ekteskapet hadde fått et nytt piff, - - - - tenk å få vite at det egentlig var piffet på grunn av ei annen dame? Jeg hadde blitt kvalm helt ned i hårrøttene!!!!!!

Det er ikke verdt det!

[conan]

Du har sikkert mye rett i det du skriver, men som du sier - det er det med samvittigheten da - og at "ting kan skje". Det er ikke bare samvittigheten overfor sin livspartner - det er også samvittigheten overfor seg selv,- man kan nesten miste troen på seg selv som partner!

Det er nok vondt å skilles, både for voksne og barn, -men er det ike mer å hente -så tror jeg faktisk det er bedre å få leve ut "det nye" under ærlige forhold som et fritt menneske.

tenk å oppdage at den mannen du elsker, som du etter 5 år følte plutselig blomstret opp og du kjente at ekteskapet hadde fått et nytt piff, - - - - tenk å få vite at det egentlig var piffet på grunn av ei annen dame? Jeg hadde blitt kvalm helt ned i hårrøttene!!!!!!

Det er ikke verdt det!

Det er også min vurdering, men jeg har ikke noe problem med at andre konkluderer annerledes.

Problemet med seriemonogamiet (man bevarer illusjonen om tosom trofasthet), er at etter en stund, så er man like husvarm i sitt neste forhold. Mandag er mandag, og gresset virker allitd litt grønnere på den andre siden. Når skal man slutte å bytte partner for å oppleve spenningen og lidenskapen på nytt? Eller skal man bare akseptere at man på et eller annet tidspunkt, er kommet til veis ende når det gjelder disse sidene av livet?

Jeg tror dette er en klassisk natur-kultur konflikt som vi vanskelig løser, fordi vi ikke aksepterer virkeligheten. Etter en stund får vi bare lyst på andre...

[flisa]

Det er også min vurdering, men jeg har ikke noe problem med at andre konkluderer annerledes.

Problemet med seriemonogamiet (man bevarer illusjonen om tosom trofasthet), er at etter en stund, så er man like husvarm i sitt neste forhold. Mandag er mandag, og gresset virker allitd litt grønnere på den andre siden. Når skal man slutte å bytte partner for å oppleve spenningen og lidenskapen på nytt? Eller skal man bare akseptere at man på et eller annet tidspunkt, er kommet til veis ende når det gjelder disse sidene av livet?

Jeg tror dette er en klassisk natur-kultur konflikt som vi vanskelig løser, fordi vi ikke aksepterer virkeligheten. Etter en stund får vi bare lyst på andre...

Vet ikke om du har flere forhold med litt langvarighet bak deg, - men min erfaring er i alle fall at mine to lange forhold er så forskjellige som natt og dag! Det er jo helt vesentlig at man er på samme "planet" også -og ikke bare resignere og kalle en mandag for en mandag - man kan faktisk drikke champagne på mandager! :-) - om man er i det rett forholdet.

Det er faktisk folk man blir lei etter et kvarter, - og andre man enda finner nye sider ved - selv etter mange år!!!

Klisjeen om at gresset ikke er grønnere på andre siden, -den gjaldt ikke for meg - det er MYE grønnere for det første - og av et mer hardfør slag :-)

Å slutte å tenne på hverandre over tid, tror jeg også er avhengig av om man er sammen med "den rette",- og ikke alle slike tenninger "dør ut"......

Men, man kan jo bare snakke ut fra egen erfaring. EN ting har jeg i alle fall lært, - jeg gidder ikke være høy på pæra og si at det eller det er rett, -for plutselig så står en der med beina midt i det selv.

Jo, og så vet jeg EN ting til og det er - at jeg ikke vil være utro i det forholdet jeg har. Det er en slags trygghet i en selv også - å bestemme slike ting. Sånn er det bare. Skulle vi/han/jeg slutte å føle at vi ikke har mer å "hente" - er det bedre å avslutte forholdet enn å fifle rundt. :-)

[favn]

Jeg hadde en elsker i en nokså hektisk periode. Spenningen og nervøsiteten tok nesten knekken på meg og gjorde at jeg bare måtte avslutte det der.

Men faktum var at jeg livnet betraktelig til overfor han jeg delte hus med, både når det gjaldt sex og på andre plan. Så... han ble jo glad han og, fikk mer lidenskapelig sex enn på lange tider. Herregud...

Jeg er sikkert konstruert som en mann i hodet i og med følgende: Det fundamentale i et kjærlighetsforhold og samlivsforhold er sex. Sex og atter sex. Der syntetiseres hele greia. Alle andre behov og interesser kan man til en viss grad romstere med selv eller få dekket gjennom venner osv. Og da har jeg jo også sagt at forholdet mitt i realiteten var over i og med den elskeren.

Mitt endelige svar må derfor bli: Ja, det er galt å ha en elsker.