psyko-drømmer-langt

[Gjest veldig redd]

Hei! Vet ikke hvor jeg skal henvende meg. Så jeg forsøker her.

Jeg er en jente i slutten av 20 åra. Jeg jobber med barn, og er til tider ganske sliten. Men jeg elsker jobben min. Jeg har en flott kjæreste, og greie venner. Har grei kontakt med familien, men kontakten med mor er vanskelig. Hun har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger pga selvmordsforsøk. Hun har slitt med psyken siden tenårene, og har ofte gått til psykolog.

I forrige måned opplevde jeg noe skremmende og underlig. Noen mennesker kom løpende inn på soverommet og angrep meg og min mann. Jeg skrek ut i panikk, og ble livredd. Jeg våknet av at mannen min ropte navnet mitt. Han hadde også blitt livredd av denne livaktige drømmen min. Jeg hadde skreket så halsen ble sår.

Siden den natten har jeg sovet med låst soveromsdør. Falsk trygghet, jeg vet, men det føles som om det hjelper. Ei venninne rådet meg til å møte frykten neste gang drømmen kom. "Snu deg mot de som angriper deg og spør hvem de er!" Men drømmen er så livaktig, og jeg stivner til i panikk og skrekk.

Så i går natt kom drømmen tilbake, men denne gangen var den annerledes. Jeg husker bare vagt hva som skjedde, men det var noe med at jeg løftet opp dyna til mannen min, og der lå det en annen person. Jeg løp mot døra i søvne og skrek hest "nei nei". Mannen min løp etter meg og tok meg igjen ved døra. Da våkna jeg. Jeg ikke bare snakker i søvne, men går også.

Akkurat dette har aldri skjedd før. Men jeg har ofte våknet av at det føles som om noen står over senga mi og ser ned på meg. Jeg blir også da stiv av skrekk, helt til øynene venner seg til mørket, og jeg ser at det ikke står noen der.

Holder jeg på å bli gal? Dette er skikkelig ekkelt. Noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre?

hilsen

[Gjest Kartoffel]

Det kan jo være slik at etter at du drømte den første gangen, så har du gått rundt med drømmen i tankene og vært engstelig for den. Da er det jo ikke så rart om du skulle komme til å drømme noe liknende igjen.

[goliane]

Du holder ikke på å bli gal.

Du høres fornuftig ut. Du greier tydeligvis hverdagen fint, og det høres ut som du har et godt liv.

Du har marerittaktige drømmer. Det har de fleste i perioder. Mange snakker i søvne (mannen min gjør det) og noen går i søvne. Det er ganske normalt.

Det er grusomt å ha mareritt. Har ingen råd om hvordan du skal bli kvitt dem. Men det er mest sannsynlig at de forsvinner etter ei stund.

Det jeg tror bekymrer deg, er nok det du forteller om at mora di har slitt med psyken, har gått til psykolog og har vært pasient på psykiatrisk sykehus. Sannsynligvis har mora di hatt opplevelser i barndom/tidlig ungdom som gjør at hun sliter. Lite sannsynlig at hun har en lidelse som du kan arve.

Du er i slutten av 20- åra og fungerer helt fint.

Så slapp av, og la ikke marerittene ødelegge mer enn søvnen den natta du har dem.