Stillheten blør (novelle)

[Gjest tenåring]

Jeg vil hjem, tenker hun stille.

Øyeblikket etter rister hun forvirret på hodet. Hun sitter jo ved sitt eget skrivebord på sitt eget rom i sitt eget hus - hun er hjemme.

Dette er stedet hun har kalt 'hjem' hele livet. Et sted hvor hun oppbevarer alle tingene hun er mest glad i, et sted hvor de mest fantastiske drømmene hennes har tatt form, og de mest grusomme marerittene har forfulgt henne.

Men- her hører hun ikke til. Her har hun ikke hjertet sitt.

Og hjemme er der hjertet er, sukker hun lydløst, og lukker øynene.

Hundrevis av selvlysende prikker svømmer rundt bak øyelokkene hennes. Ingen av dem prøver å feie tankene hennes over på noe annet, eller avbryte tankerekkene hennes - hundre selvlysende prikker kan heller ikke gi noen god begrunnelse for hjemlengselen hennes.

Hun drar neglene sine nedover den fløyelsmyke, hvite huden på høyre underarm, risper seg selv så hardt at den klare, blå neglelakken blir flekket av rødt.

Hun vet ikke hvor hjem er.

Dette huset er ikke noe hjem, det er simpelthen et tilholdssted. Skolen hun går på hver dag hører hun ikke mer til på, enn at hun kunne forsvinne uten å bli tatt notis av når som helst. Stiene i skogen og fortauet under gatelyktene er bare kalde og fremmede - og behagelig ensomme, men det er ikke det grelle, gule lyset fra en gatelykt hun lengter etter.

Armen hennes gjør ikke vondt. Hun kan kjenne en tynn bloddråpe renne nedover, som en slående mørk kontrast mot den elfenbensfargede huden - men hun føler ingenting.

Et bilde begynner å forme seg inni henne, og strekker seg utover til det dekker netthinnen hennes. Prikkene er borte. En blåfiolett virvelvind tar form bak øyelokkene hennes, vokser og omkranser henne helt til hun befinner seg midt i den. Bølger stryker gjennom fargelaget og danner enkle, desto mer vakre former og omgivelser.

Hun trekker pusten dypt, og et smil viser seg så vidt i ansiktet hennes. Noe skinnende og blankt leker med lyset mellom fingrene hennes.

Et kastanjetre i mørkeblått har vokst opp bak henne, i en liten klynge av mindre trær i like toner av blå farge. Hun kan se grålilla skyer dekke over en rødlig himmel - bak dem skimter hun stjernene. Et fossefall hun så vidt kan se i øyekroken danner en lyskilde med de strålende lyseblå nyansene i vannet. Hun kan nesten se for seg delfiner i den klare sjøen bortenfor.

Den mørke forhøyningen i bakken ved siden av henne, reiser seg elegant og blir til en svart panter foran øynene hennes. Hun føler ingen redsel da den kommer mot henne, legger seg ned og hviler hodet sitt mot benet hennes. Hun drar fingrene gjennom den silkesvarte pelsen, kjenner blodet strømme i den varme kattekroppen. Alt er stille.

En alvestemme hvisker i øret hennes: -Det er her du hører til. Kom hjem.

Hun snur på hodet, og stirrer inn i de store, blanke øynene til den røde alven. Hun kan lese visdommen i dem - trærne ser ut til å tie i ærefrykt. Leppene hennes former et ord, et lite ord av bare få bokstaver, et svar til alven som setter seg ned ved siden av henne.

Verden blir mørkere - himmelen går fra dyprødt til å bli like svart som panteren. Silhuettene forsvinner i den svarte, tomme stillheten. En stillhet som gråter - eller blør.

Barberbladet gir fra seg en skarp lyd i det hun slipper det mot bordplaten og åpner øynene. Armen hun løfter, skjelver lett. Den er dekket av røde merker, men håndleddet lyser fremdeles hvitt.

Hun klarte det ikke denne gangen heller.

Beklager, sier den blanke tåren som triller nedover kinnet hennes.

Beklager - jeg kommer snart. Jeg kommer snart hjem.

[avil]

Det finnes en verden utenfor. Utenfor huset, utenfor ungdomstiden. Man trenger ikke dø for å komme ut. Man kan flytte. Man kan vokse.

Nå trenger du kanskje risping for å merke grensene dine.

La huden gro, la den bli tykk og smidig. Du trenger et stykke hud mellom deg og verden.

Takk for vakker novelle. Håper du lar alven vente og går ut i solskinnet og blir voksen.