Noen som savner mannens initiativ??

[Gjest ikke nick akkurat nå...]

Har så lyst til å få ut litt damp!

Hadde i helgen den første diskusjonen Ifht adopsjonsprosessen med mannen min

Det gjalt inhenting av opplysninger, telefoner og + + + vise litt engasjement.Her har interessen fra hans side vært VELDIG laber. Han ønsker seg barn det er ikke det.Når jeg kommer med ting jeg har lest, forhåndsregler, alder på barnet og senskader og traumer etc så fikk jeg i helgen høre at jeg på en måte er litt besatt av dette!!!!! Og at fordi jeg er inne på DOL hver dag så blir jeg så opphengt i dette med adopsjonen. Det er helt Utrolig! Får lyst til å avlyse hele sulamitten så skuffet, og ikke minst forbannet ble jeg.

Tror han det er bare å sitte på ræva og VIPS så får han et barn i armene. DET GÅR JEG IKKE MED PÅ!

Noen andre med lignende erfaringer eller er det bare jeg som overdriver?

En annen ting også. Det ble diskusjon med svigerfar ifht alder på barnet. Vi er godkjente fra 0-3 år. De rottet de seg sammen og sa at når vi ville ha barn som var så lite som mulig så kunne vi bare si nei på nei på nei. Det var da jeg sa at hvordan tror du dette vi ta seg ut, og hvordan vil vi føle oss. Først kanskje få en forespørsel på et barn på 3 år, så sier vi nei, andre gangen så får vi en forespørsel på et barn på

2 1/2 - så sier vi nei!!! MENER HAN VIRKELIG AT DET ER SÅ LETT?

Vi har jo selv godtatt 0-3 års grensen så vi burde akseptere innenfor denne grensen ikke sant. Man skal ikke si ja hvis det ikke føles riktig,. men å si nei på nei er ikke aktuelt...

@@@ @@@ @

[thaimor]

Hvis man sier nei på grunnlag av at barnet er _tre_ år, er det mye som er galt, spør du meg!

Fikk lyst å sitere fra siste VB-blad. Dette kan du vise familien din - det har med alder å gjøre bl.a. Samtidig ga det meg selv en liten tankevekker.

Siterer som følger:

God dag, vi har bestemt oss for adopsjon og ringer for å få litt informasjon. Er det et land dere i adopsjonsforeningen vil anbefale fordi det er barn som trenger foreldre?

En slik innledende samtale er dessverre ingen aktuell problemstilling i vår organisasjon. Innledningen lyder som oftest slik:

God dag. Vi har bestemt oss for adopsjon og ringer for å få litt informasjon. _Hvor kommer de yngste barna fra?_

Dette er satt litt på spissen, men bare litt. Som formidlingsinstans har vi et ansvar for å formidle adopsjoner av barn til foreldre. Alle de barn som fristilles for adopsjon trenger foreldre, men vi kan allikevel som formidlingsorganisasjon se at noen barn fra noen land faller dårligere ut av ulike årsaker. Det er vanskeligere å finne hjem til dem.

En adopsjon handler primært om å gi et barn en ny familie. Sekundært om å hjelpe foreldre å få barnet de ønsker seg. Vi vet det er barn som trenger foreldre. Barn som kommer fra land der den nasjonale adopsjonslovgivningen og rutinene er ekstra strenge kan rett og slett ha vanskeligere for å få adoptivforeldre, av den grunn at de er blitt noen måneder eldre enn et barn fra et land der man bruker mindre tid på utredning og matching av barn til foreldre. Det er et paradoks når barna fra de "grundigste" landene blir de som står sist på ønskelisten til våre søkere.

Henvendelsene som kommer fra våre søkere er preget av sterke savn. Mange har vært igjennom utredninger som til dels har gått over år. Man er begynt å bli gammel. Det haster med å etablere familie. Nå vektlegger man det land som har _tre måneders_ kortere ventetid - for å få sitt etterlengtede barn fortest mulig. Selv har man kanskje brukt tre år i forkant på å bli utredet og assistert i forhold til barnløsheten.

Formidlerens rolle er vanskelig, og man står som adopsjonsorganisasjon i et krysspunkt mellom foreldrenes behov for en raskest mulig tildeling på den ene siden og barnets behov for skikkelig utredning i sitt opprinnelsesland. Barnets stemme er den stumme stemmen i denne virksomheten. Barnet kan ikke stille krav til de beste foreldre; de er prisgitt rammer som ligger utenfor dem selv.

Jeg har fortsatt et håp om at en telefon eller søknad skal inneholde dette enkle spørsmål: " - Hvilke barn er det som trenger foreldre?"

[Gjest ikke nick akkurat nå]

Vi er klar over at barnet kan være opp mot tre år siden vi er godkjente fra 0-3 år, men ønsket var/er at barnet er så liten som mulig. Det mannen min sannsynligvis mente var at man kan si nei hvis det ikke føltes riktig der og da

[seinfeld]

Hvis man sier nei på grunnlag av at barnet er _tre_ år, er det mye som er galt, spør du meg!

Fikk lyst å sitere fra siste VB-blad. Dette kan du vise familien din - det har med alder å gjøre bl.a. Samtidig ga det meg selv en liten tankevekker.

Siterer som følger:

God dag, vi har bestemt oss for adopsjon og ringer for å få litt informasjon. Er det et land dere i adopsjonsforeningen vil anbefale fordi det er barn som trenger foreldre?

En slik innledende samtale er dessverre ingen aktuell problemstilling i vår organisasjon. Innledningen lyder som oftest slik:

God dag. Vi har bestemt oss for adopsjon og ringer for å få litt informasjon. _Hvor kommer de yngste barna fra?_

Dette er satt litt på spissen, men bare litt. Som formidlingsinstans har vi et ansvar for å formidle adopsjoner av barn til foreldre. Alle de barn som fristilles for adopsjon trenger foreldre, men vi kan allikevel som formidlingsorganisasjon se at noen barn fra noen land faller dårligere ut av ulike årsaker. Det er vanskeligere å finne hjem til dem.

En adopsjon handler primært om å gi et barn en ny familie. Sekundært om å hjelpe foreldre å få barnet de ønsker seg. Vi vet det er barn som trenger foreldre. Barn som kommer fra land der den nasjonale adopsjonslovgivningen og rutinene er ekstra strenge kan rett og slett ha vanskeligere for å få adoptivforeldre, av den grunn at de er blitt noen måneder eldre enn et barn fra et land der man bruker mindre tid på utredning og matching av barn til foreldre. Det er et paradoks når barna fra de "grundigste" landene blir de som står sist på ønskelisten til våre søkere.

Henvendelsene som kommer fra våre søkere er preget av sterke savn. Mange har vært igjennom utredninger som til dels har gått over år. Man er begynt å bli gammel. Det haster med å etablere familie. Nå vektlegger man det land som har _tre måneders_ kortere ventetid - for å få sitt etterlengtede barn fortest mulig. Selv har man kanskje brukt tre år i forkant på å bli utredet og assistert i forhold til barnløsheten.

Formidlerens rolle er vanskelig, og man står som adopsjonsorganisasjon i et krysspunkt mellom foreldrenes behov for en raskest mulig tildeling på den ene siden og barnets behov for skikkelig utredning i sitt opprinnelsesland. Barnets stemme er den stumme stemmen i denne virksomheten. Barnet kan ikke stille krav til de beste foreldre; de er prisgitt rammer som ligger utenfor dem selv.

Jeg har fortsatt et håp om at en telefon eller søknad skal inneholde dette enkle spørsmål: " - Hvilke barn er det som trenger foreldre?"

Thaimor, dette var fine ord til ettertanke. Takk for at du delte dem med oss som ikke leser VB sitt blad.

Vi har selv fått våre gutter som 2 og 2 1/2 åring og jeg kunne ikke DRØMME om å si nei til barna pga deres alder. De har vært i en helt vanlig adopsjonsalder. Det tar tid å klargjøre barn for adopsjon, noe som ikke bare er frustrerende, men også betryggende både for oss og barnet.

Når DEN telefonen kommer og og du hører i andre enden de mest fantastiske ord i verden: Det er en liten gutt som venter på dere i Colombia, han heter "Oscar" og er en frisk og fin 2 åring.... Da tenker man ikke mye på alder, i alle fall gjorde ikke vi det.

Dette ble ikke noe svar til deg som ikke har nick akkurat nå, bare en spontan ytring fra meg. Håper du får mannen din på banen, og ikke minst at han kommer lengre i modningsprosessen innen dere får tildeling.

Lykke til!

[Hugmee]

Vi er klar over at barnet kan være opp mot tre år siden vi er godkjente fra 0-3 år, men ønsket var/er at barnet er så liten som mulig. Det mannen min sannsynligvis mente var at man kan si nei hvis det ikke føltes riktig der og da

Hei

Jeg fikk lyst til å fortelle deg litt om situasjonen hos oss. Vi er helt i startgropa og venter på hjemmebesøk.

Men vi har bestemt oss for adopsjon for en god stund siden og luftet dette for familien, men når vi nå har sendt søknadene har vi valgt å holde dette for oss selv en liten stund til.

Årsaken til vår barnløshet (enn så lenge) ligger hos meg og jeg må innrømme at jeg har følt meg som den som har skylda og ødelegger for stolte besteoreldre osv.

Lenge snakket vi ikke om dette og det ble bare vanskligre og vanskligre å ta opp og heldigvis sprakk ballongen til slutt. Jeg husker ikke nå hva som var den egentlige krangelen, men det resulterte i et langt brev (det kan ofte være lettere å sette de vansklige ordene på papiret) og mange tårer.

Vi snakket masse sammen og bestemte oss for å starte prosessen.

Min mann har en annen måte å forholde seg til ting på en meg. Les f.eks kvinner er fra Venus og menn er fra Mars - det er beskrivelser vi kjenner oss igjen i her i huset.Men det er ikke lett og huske at han er like engasjert selvom han ikke så ofte tar initiativ til å prate om ting eller setter ord på følelsene sine på samme måte som meg.

Men innimelleom betror han meg sine tanker og følelser og da er det om å gjøre for meg å huske på dette når jeg blir for opprørt eller sint.

Jeg forteller han ofte om ting jeg har lest her inne og ting som blir diskutert. Han har hittil aldri vært her å lest selv, men jeg merker at han får med seg ting jeg forteller (selv om det ikke virker sånn der og da). I andre samtaler kan han plutselig si at det var jo som du nevnte tidligere...

Jeg kan forstå hvordan du har det og enda værre blir det jo flere som blir innblandet i diskusjonen. Det er grunnen til at vi foreløpig holder ting for oss selv - alle har så mange meninger og foreløpig er det nok med våre egne tanker og følelse.

Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp for deg, men vi damer må bare minne oss selv på at menn er anderledes enn oss - og det er jo og grunnen til at vi ble forelsket i første omgang :-)

P.S Kanskje han ikke tar så mye initiativ fordi han er litt usikker?

Hilsen

[Mamta]

Det er vel ikke så rent sjelden at mannen er den minst aktive part når det gjelder adopsjonsprosessen. Slik har det vært her hos oss også. Men det betydde i alle fall ikke for vårt vedkommende at han ikke reflekterte over sakene (selvom ikke _jeg_ akkurat ble involvert så mye i de refleksjonene de første årene...). Begge trenger nok å modnes til foreldreoppgaven i sitt eget tempo, tror jeg. En kan diskutere ulike sider ved adopsjonen og lure inn litt informasjon nå og da, men modningsprosessen er uansett individuell.

Til det du forteller om din mann & svigerfamilies holdning, vil også jeg vise til kommentaren i VB's siste medlemdsblad som thaimor refererer under her. Den setter tingene i sitt riktige perspektiv, nemlig at i en adopsjon søkes det etter egnede foreldre til ett barn som av èn eller annen grunn er foreldreløse og frigitt for adopsjon til utlandet. Ikke omvendt!

Selvsagt kan jeg forstå ønsket om et barn som er så lite som mulig. Men det er èn ting å drømme om det, en helt annen å se på adopsjon som tilbud og etterspørsel av en 'vare'.

Mitt råd til deg er å undersøke forholdene i det landet dere skal adoptere fra, hvilken aldersgruppe det er mest sannsynlig at barna har og forberede dere på å få et barn i nettopp den alderen. Lese litteratur om hvordan f.eks. 1, 2, 3 - åringen er, hva han kan, trenger av omsorg og kontakt, hva han liker av leker osv. Selv pleide jeg som vordende mamma å iaktta barn i 1 - 2 års alderen når vi var ute noen steder - og i arbeidet mitt - for å få et klarere bilde av hvordan det ville være å ha en 1 - 2 åring i huset.

Ellers anbefaler jeg å delta på et foreldreforberedende kurs i regi av adopsjonsforeningens lokallag hvis dere har muligheten til det der dere bor. Mange steder arrangeres det også adopsjonstreff av ulike slag, som sikkert vordende adoptivforeldre også er velkomne til å delta i. Der vil man kunne komme i kontakt med adoptivforeldre som kan dele sine erfaringer med dere, både om adopsjon fra et bestemt land, men også ang. det å få barn i en viss alder mm.

Med de beste ønsker for resten av adopsjonsprosessen deres!

Fra

[Tur1365380349]

Mannen din tenker helt sikkert masse på dette, men han har kanskje behov for å tenke tanken selv, ikke i debatt med deg. Vi menn er gjerne slik - det betyr ikke at vi ikke tenker.

Basert på det du skriver (tydeligvis med masse damp innabords) kan det faktisk virke som om du er noe fiksert på dette, og kanskje en smule lettantennelig? Da kan jeg garantere deg at han tenker tankene sine i ro og fred, og kanskje unngår helt unødige konfrontasjoner.

Prat rolig om saken. Unngå beskyldninger og voldsomme utbrudd. Jeg tipper dere ikke er så uenige når det kommer til stykket.

[Gjest ikke nick akkurat nå]

Mannen din tenker helt sikkert masse på dette, men han har kanskje behov for å tenke tanken selv, ikke i debatt med deg. Vi menn er gjerne slik - det betyr ikke at vi ikke tenker.

Basert på det du skriver (tydeligvis med masse damp innabords) kan det faktisk virke som om du er noe fiksert på dette, og kanskje en smule lettantennelig? Da kan jeg garantere deg at han tenker tankene sine i ro og fred, og kanskje unngår helt unødige konfrontasjoner.

Prat rolig om saken. Unngå beskyldninger og voldsomme utbrudd. Jeg tipper dere ikke er så uenige når det kommer til stykket.

Det er klart at vi er forskjellige menn og kvinner, Og at den ene parten er mer ivrig enn den andre er sikkert også veldig riktig.

Lett antennelig er jeg vel ikke, men følte at litt damp må man slippe ut slik at kjelen ikke eksploderer. Men når dager og måneder går så kommer nok sikkert initiativet også, det var bare det at jeg følte at jeg skulle få alene gjennom det laaaange svangerskapet. og vips så var han far..

Anyway takk for svar, godt å få tilbakemelding på både godt og ont :-)

PS Nå er jeg blid igjen

[Gjest hex]

Vi er så forskjellige, menn og kvinner. Selv er jeg mann og har et herlig adoptivbarn som opptar meg veldig. Jeg og kona var i den situasjonen at vi raskt bestemte oss for å adoptere, og vi brukte kort tid på avgjørelsen om ikke å benytte oss av prøverør. Den avgjørelsen viste seg å bli tung og svelge for foreldre og familie på begge sider. Jeg ble sett på som et offer, mens kona måtte stå til rette og forsvare at hun ikke ville gi meg et 'ordentlig' barn. Ettersom jeg ikke var særlig flink til å støtte henne så følte hun seg fryktelig alene og hun begynte etterhvert å tvile på om jeg egentlig ville dette.

Jeg er som menn flest; lite flink til å snakke om følelser. Menn og kvinner tenker og resonerer like mye, men kvinner er i det hele tatt enormt mye mer opptatt av å snakke om alt mulig. Det som gjør kvinner så frustrert over menn er at de forventer at vi skal være like flinke som dem til å snakke om problemene våre. Det er bare det at i slike samtaler så er kona meg fullstendig overlegen. Det virker som om kvinner har en motorvei mellom tankene og taleorganet, mens jeg bare har et gammelt gjengrodd krøttertråkk. Når vi snakker om et problem, så lener kona seg tilbake i setet og setter på autopiloten, mens jeg fortvilet prøver å orientere meg med kart og kompass i et virrvarr av buskas og krattskog. Litt overderevet kanskje, men faktum er at jeg ofte ikke klarer å formulere i ord det jeg tenker. Derfor oppleves det veldig ubehagelig å bli presset til å snakke om problemene, for jeg går meg bort i mine egne ord og tanker. Utfallet blir at alt bare føles værre. Jeg blir rett og slett redd for å ikke formulere meg riktig. For meg ble det et slags 'ubevisst' selvforsvar å ikke snakke om adopsjon. Det hele endte opp i en slags frustrasjonsspiral der mitt 'manglende engasjement' og konas frustrasjon over mitt 'manglende engasjement' gjensidig forsterket hverandre. Det du skriver om mannen din oppleves kjent for meg, og jeg tror at han kanskje sliter med litt av de samme problemene som jeg gjorde.

Et par gode råd: For å komme nærmere inn på hva mannen din faktisk tenker om adopsjon, så prøv å få ham til å sette det ned på papiret. Da vil han få god tid til å sortere tankene sine. Ikke press ham inn i problemdiskusjoner.

Prøv å delegere alle praktiske oppgaver til mannen din. La ham ta seg av telefoner, dokumenter og avtaler. Da involverer du ham på en praktisk måte. Menn elsker å løse praktiske oppgaver, og du vil føle at han endelig engasjerer seg.

[Asksmommy]

Vi er så forskjellige, menn og kvinner. Selv er jeg mann og har et herlig adoptivbarn som opptar meg veldig. Jeg og kona var i den situasjonen at vi raskt bestemte oss for å adoptere, og vi brukte kort tid på avgjørelsen om ikke å benytte oss av prøverør. Den avgjørelsen viste seg å bli tung og svelge for foreldre og familie på begge sider. Jeg ble sett på som et offer, mens kona måtte stå til rette og forsvare at hun ikke ville gi meg et 'ordentlig' barn. Ettersom jeg ikke var særlig flink til å støtte henne så følte hun seg fryktelig alene og hun begynte etterhvert å tvile på om jeg egentlig ville dette.

Jeg er som menn flest; lite flink til å snakke om følelser. Menn og kvinner tenker og resonerer like mye, men kvinner er i det hele tatt enormt mye mer opptatt av å snakke om alt mulig. Det som gjør kvinner så frustrert over menn er at de forventer at vi skal være like flinke som dem til å snakke om problemene våre. Det er bare det at i slike samtaler så er kona meg fullstendig overlegen. Det virker som om kvinner har en motorvei mellom tankene og taleorganet, mens jeg bare har et gammelt gjengrodd krøttertråkk. Når vi snakker om et problem, så lener kona seg tilbake i setet og setter på autopiloten, mens jeg fortvilet prøver å orientere meg med kart og kompass i et virrvarr av buskas og krattskog. Litt overderevet kanskje, men faktum er at jeg ofte ikke klarer å formulere i ord det jeg tenker. Derfor oppleves det veldig ubehagelig å bli presset til å snakke om problemene, for jeg går meg bort i mine egne ord og tanker. Utfallet blir at alt bare føles værre. Jeg blir rett og slett redd for å ikke formulere meg riktig. For meg ble det et slags 'ubevisst' selvforsvar å ikke snakke om adopsjon. Det hele endte opp i en slags frustrasjonsspiral der mitt 'manglende engasjement' og konas frustrasjon over mitt 'manglende engasjement' gjensidig forsterket hverandre. Det du skriver om mannen din oppleves kjent for meg, og jeg tror at han kanskje sliter med litt av de samme problemene som jeg gjorde.

Et par gode råd: For å komme nærmere inn på hva mannen din faktisk tenker om adopsjon, så prøv å få ham til å sette det ned på papiret. Da vil han få god tid til å sortere tankene sine. Ikke press ham inn i problemdiskusjoner.

Prøv å delegere alle praktiske oppgaver til mannen din. La ham ta seg av telefoner, dokumenter og avtaler. Da involverer du ham på en praktisk måte. Menn elsker å løse praktiske oppgaver, og du vil føle at han endelig engasjerer seg.

Hex: hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd vi var gift

[påfugl]

Jeg og min mann var og så "Hulemannen" med Svein Nordin. Vi kjente nok oss igjen begge to, også hos hverandre. Mye sant ble sagt med stor underholdningsverdi, kan anbefales på det sterkeste.

[Gjest ikke nick akkurat nå]

Vi er så forskjellige, menn og kvinner. Selv er jeg mann og har et herlig adoptivbarn som opptar meg veldig. Jeg og kona var i den situasjonen at vi raskt bestemte oss for å adoptere, og vi brukte kort tid på avgjørelsen om ikke å benytte oss av prøverør. Den avgjørelsen viste seg å bli tung og svelge for foreldre og familie på begge sider. Jeg ble sett på som et offer, mens kona måtte stå til rette og forsvare at hun ikke ville gi meg et 'ordentlig' barn. Ettersom jeg ikke var særlig flink til å støtte henne så følte hun seg fryktelig alene og hun begynte etterhvert å tvile på om jeg egentlig ville dette.

Jeg er som menn flest; lite flink til å snakke om følelser. Menn og kvinner tenker og resonerer like mye, men kvinner er i det hele tatt enormt mye mer opptatt av å snakke om alt mulig. Det som gjør kvinner så frustrert over menn er at de forventer at vi skal være like flinke som dem til å snakke om problemene våre. Det er bare det at i slike samtaler så er kona meg fullstendig overlegen. Det virker som om kvinner har en motorvei mellom tankene og taleorganet, mens jeg bare har et gammelt gjengrodd krøttertråkk. Når vi snakker om et problem, så lener kona seg tilbake i setet og setter på autopiloten, mens jeg fortvilet prøver å orientere meg med kart og kompass i et virrvarr av buskas og krattskog. Litt overderevet kanskje, men faktum er at jeg ofte ikke klarer å formulere i ord det jeg tenker. Derfor oppleves det veldig ubehagelig å bli presset til å snakke om problemene, for jeg går meg bort i mine egne ord og tanker. Utfallet blir at alt bare føles værre. Jeg blir rett og slett redd for å ikke formulere meg riktig. For meg ble det et slags 'ubevisst' selvforsvar å ikke snakke om adopsjon. Det hele endte opp i en slags frustrasjonsspiral der mitt 'manglende engasjement' og konas frustrasjon over mitt 'manglende engasjement' gjensidig forsterket hverandre. Det du skriver om mannen din oppleves kjent for meg, og jeg tror at han kanskje sliter med litt av de samme problemene som jeg gjorde.

Et par gode råd: For å komme nærmere inn på hva mannen din faktisk tenker om adopsjon, så prøv å få ham til å sette det ned på papiret. Da vil han få god tid til å sortere tankene sine. Ikke press ham inn i problemdiskusjoner.

Prøv å delegere alle praktiske oppgaver til mannen din. La ham ta seg av telefoner, dokumenter og avtaler. Da involverer du ham på en praktisk måte. Menn elsker å løse praktiske oppgaver, og du vil føle at han endelig engasjerer seg.

Takk for ditt svar på mitt innlegg, og beskrivelse av hvordan du opplevde det hele. Det å høre at selv om man ikke er (eller tør) engasjere seg så er man alikevel med på prosessen i tankene sine. Det du sier med telefonering + + er noe jeg skal sette han i sving med. Fremdeles papirer som skal innhentes etterhvert..

:-D