noen dager er så vonde....

[juliet2]

Noen dager er så vonde, ja så vonde.

Hadde en fæl dag i går, måtte være med mannen ut på en jobb. Vi stod å monterte rullegitter i en butikk, og tversover gaten ligger en koselig liten kafe, med border utenfor. Og midt i mellom en av gågatene i byen.

Så der stod jeg da, på utstilling som håndtlanger, å så på alle barnevognene, alle babyene, alle magene.

Stod der å så, ingen plass å gjemme seg - ingen mulighet til å gå vekk.

Så på de lykkelige gravide, hvordan ansiktet lyser opp i glede og forventning nå de ser en baby eller en vogn. Hvordan de uvilkårlig stryker seg over magen, stryker over babyen som ennå ikke er født.

Etter 5 timer med kamp mot både tårer og klumpen i halsen, var alt i magen min knyttet til en vond, stram knute. Når jeg omsider kom hjem, kunne jeg gjemme meg på soverommet og gråte ut i puta. Den ble søkkvåt, gråt i flere timer.

De to som skulle bodd i magen min enn så lenge er borte begge to. Den første så tidlig at den forsvant i intet. Og den andre, den lille fine gutten min, død og begravet.

Det er så vondt og miste barn, også før fødsel. Og når man ser alle de andre som har sine blir tapet og sorgen ekstra tung. Jeg har jo en stor gutt, og vet så alt for godt hva jeg har mistet. Og nå som jeg følte at det gikk litt bedre, så fikk jeg en smertefull påminnelse.

Følte meg helt hjelpeløs, måtte bare bli der jeg var. Kunne ikke gå noe sted. Kunne ikke beskytte meg mot det som skjedde utenfor vinduet. Stod og ønsket disse trange innebygde utstillingsvinduene til pokker i voll. Hadde det enda ikke vært ferieavvikling, så kunne jeg ha sluppet unna. Men nei takk, jeg fikk pent bli der i 5 timer.

Det går litt bedre i dag, men det tar tid å bygge seg opp igjen. Og i går, ja da tok jeg heisen laaangt ned i kjelleren (følelsesmessig).

Prøvde å snakke litt med mannen om hvordan jeg følte det, han forstår at jeg har det vondt. Men han har aldri vært gravid, han vet han ikke kan forstå, bare prøve så godt han kan å være der for meg. Så i går holdt han godt og hardt rundt meg mens jeg gråt.

Skulle ønske jeg kunne hatt en likesinned å snakket og grått sammen med i går eller i dag. Men det har jeg ikke, så jeg deler nå sorg, savn og smerte med dere her inne. Vel vitende om at flere av dere dessverre vet alt for godt hvordan dette føles.

[Salina]

Kjære juliet2.

Trist å høre om din nedtur. Det er nok slik at vi må leve med vonde dager, med litt bedre dager innimellom.

Jeg skjønner hvor vondt det var å være i den situasjonen at man kjenner gråten og tårene presse på i mange timer, uten å ha noen mulighet til å komme seg unna. Kjenner igjen trykket, som presser på, og den utømmelige strømmen av tårer som kommer når man endelig kan slippe alle hemninger løs.

Jeg har ikke evnen ennå til å glede meg fullt ut på andres vegne. Når jeg ser andre gravide eller mødre med småbarn, blir jeg bare trist. Tenker bare på meg selv, og det jeg skulle ha hatt.. Føler på urettferdigheten, og stiller meg den uendelige spørsmålet: Hvorfor meg, hvorfor min sønn??

Mange sier det er bare sånn som skjer. Det gjør det enda værre. Hvis det bare er noe som skjer, hvorfor skjedde det da meg??

Nå er jeg inne i måneden jeg skulle hatt termin. De andre gravide rundt meg som jeg kjenner som er gravide har enten født, eller kommer til å hjøre det snart. Jeg klarer ikke ennå å møte noen av disse. Verken før de har født, eller etterpå. Jeg orker ikke ennå.

Jeg skulle også ønske at jeg hadde hatt en person i nærheten jeg kunne ha snakket med, som vet hvordan det er. En som har opplevd det samme. Men samtidig så håper jeg jo at ingen i nærheten noengang skal oppleve det å miste sitt barn. Unner ingen det i hele verden..

Godt at du åpner deg for mannen din, og at han er der for deg. Jeg klarer desverre ikke å åpne meg 100% for mannen min. Jeg er ikke flink til å snakke om følelsene mine, og det fører til at jeg ofte gråter når jeg er alene. Og vi er jo på en måte alene med denne sorgen. Bare vi har gått med barnet i magen, bare vi har kjent sparkene, bare vi har kjent på kroppen, den hærlige følelsen det er å være gravid.

Håper du klarer å ta heisen opp igjen, juliet2. Heisen går ned til kjelleren noen ganger, og en og annen gang når man minst venter det. Det som er viktig er at man finner knappen som fører heisen opp igjen, om det er mannen eller andre rundt seg. Bruk denne siden til å snakke, og ta vare på menneskene i rundt deg som er villig til å hjelpe!

Varme klemmer til deg fra Hanah

[numme]

Kjære Juliet.

Vet bare så altfor godt hvordan du har det. Det er nok desverre bare vi som har barn for lite som vet akkurat hvor vonde disse følelsene er. I min sorg har jeg vært "heldig" jeg har gode venner som jeg kan prate skikkelig med. Som jeg kan ringe gråtenes til bare for å gråte.

Det jeg prøver å si er at jeg tenker på deg, og kjenner igjen sorgen og tankene. Hvis du føler for det så kan du godt sende meg en mail, det hadde jeg bare satt pris på. Ofte kan det være godt å "prate" med noen som har vært igjennom det samme, og som man samtidig ikke helt kjenner. Gir deg mailaddressen, så ser du.

Uansett så ønsker jeg deg bedre dager. Ta godt vare på familien din.

Klem fra Katrine.

[email protected]