Noen pappa-betraktninger!

[Calileo]

Å ha barn er et privilegium jeg skulle ønske var alle unt selv om det ikke er det. Jeg leser med fornøyelse om foreldres og besteforeldres erfaringer med sine barn, og deres små gullkorn. Tidligere skrev også jeg mange hverdagshistorier og delte av mine erfaringer, men tiden blir så altfor knapp. Etter hvert som tiden går, blir barna våre eldre. Mine er nå 5 og snart 9 år. Små gullkorn, er fortsatt gullkorn, men ofte også små betroelser, som jeg ikke engang vil gjengi her. Signaler om tidlig forelskelse, om det å være brun, og om det å skille seg ut etc. ”Hvorfor er du så høy pappa?” osv. Søken etter egen identitet. Dette har alle mennesker som vokser opp felles, men det som slår meg er at dette er så mye viktigere og omfattende for oss med adoptivbarm. Det er jo ingen overraskelse akkurat, men det en tidligere har lært får nye og større perspektiver. De enkle svarene en tidligere måtte gi for at et lite barnesinn skulle forstå, krever nå mer utdypning, men allikevel gjentagelse og atter gjentagelse. Det er de samme spørsmålene som dukker opp hele tiden, for å søke bekreftelse og for å finne sin egen identitet. Mange ganger tenker jeg at så fint det er at du spør nå igjen, selv om du spurte også i går. Vi må ikke si: ”Kjære deg, du spurte jo om det samme i går!”

Mange ganger ser jeg min flotte sønn på snart 9 se seg i speilet og studere seg selv. Snu på hodet og ta på seg selv, kjenne på kroppen sin, som om han ser at han vokser og forandrer seg. Det er rart å møte hans klare kloke blikk, og jeg spør meg: Hva tenker du på nå?”

Det er vel ikke lett å få svar på slikt, selv om man spør. Å se seg selv i speilet er vel mer en tilstand og en følelse enn noe man kan sette ord på. Man ser noe der som man liker mer eller mindre avhengig av ens egen selvfølelse og humør. Man undrer seg om andre liker å se det en selv ser, og om det går an å se enda kulere, tøffere eller penere ut. Man tenker kanskje på kameraten som har piggsveis osv. Da er det kanskje ikke alltid like kult å kun ha afrokrus? Da kan man jo bare velge om man skal ha det kort eller høyt. At man er den eneste i klassen av gutta som blir invitert hjem til jentene i klassen gir jo allikevel en viss selvfølelse (og misunnelse blant kamerater; hm…. også far). At han løper i fra alle motspillere; og medspillere og scorer mål på fotballbanen gir også både selvtillit og selvfølelse.

Når jeg sier at min sønn har selvfølelse og selvtillit nok til å dele med andre, så vet alle som kjenner min sønn at jeg har rett. Jeg blir forbauset dersom det oppstår noen akutt krise på den fronten, men ting skal allikevel på plass. Det er de samme spørsmålene alle mennesker som har vært barn har stilt seg i oppveksten. Det er bare det at vi som adoptivforeldre ofte må gi annerledes svar enn til andre barn og av og til må vi medgi at det er ting vi ikke vet. Da blir det å spille på fantasien og gjøre betraktninger ut i fra sannsynlige hendelser etc.

Noen ganger når jeg betrakter mine barn i ulike situasjoner slår det meg fortsatt :”For et utrolig eventyr”. Der sitter det et lite menneske som for kun få år siden ble rykket bort fra sitt vante, om kanskje ikke alltid trygge miljø, og tar for seg av livet med den største selvfølgelighet. De er med i samspill med oss eller med andre barn. De regnes med, går i barnehage og på skole. De har venner og deltar på fritidsaktiviteter. De er våre barn, våre foreldres barnebarn, noens venner og noens lagkamerat. Allikevel får jeg ofte øye på mine barn som fremmedartede. Men i det daglige uten å ta på seg betrakterens briller, er de en i gruppen. Dette synes jeg er så fantastisk flott og i min beundring av mine barn, er det av og til godt å vite at jeg ikke har besudlet noe så perfekt med mine gener. Jeg er stolt av å ha tilført nabolager, skolen, byen og landet vårt så flotte mennesker.

Det er en utrolig flott opplevelse å være foreldre, men det er vel bare adoptivforeldre som er enige når jeg sier at det føles enda flottere å være adoptivforeldre. Jeg traff en vorden adoptivmor en gang. Hun sa det ikke da, men hun fortalte meg etterpå at hun overhode ikke forsto min utrolige entusiasme og stolthet over mine barn. Få uker etter å ha kommet hjem med sin sønn smilte hun til meg og sa: ”Jeg forstår hva du mener nå.” Det var som om hun ville putte ham sammen med seg selv foran på VG og si: ”Se her, han her er min sønn og han har vi henta helt selv!”

Nå kan man heldigvis ikke velge seg sine barn, men skulle jeg få velge på ny, ville jeg ha adoptert, og jeg ville ha valgt å få nettopp de barna vi har fått.

Da ønsker jeg alle her på DOL en riktig god sommer. For de av dere som er nye og ikke kjenner meg fra før, kan dere lese noen av mine tidligere historier på Califam under Calileos hjørne: http://home.no.net/califam/tekster.htm

Det var litt sommerfilosofi fra

[sibadulla]

Hei Calileo!

Tusen takk for interessante betraktninger fra deg som erfaren adoptivpappa. Ikke bare er det hyggelig å se pappaer her - det er også spennende med innlegg fra foreldre med litt større adoptivbarn.

Ønsker deg og dine en fortsatt god sommer!

Hilsen fra en mamma som utålmodig venter på å få hente sin minimann fra smilets land (førstemann!) :-)

[nedtelling]

Det var så fint skrevet og så rørende det du beskriver. Jeg må sikkert lese det om og om igjen, så levende syntes jeg at du skriver :-)

Vi er kun i BUFA stadiget og har en lang prosess foran oss,. Men forhåpentligvis så kommer vi etter med mamma og pappa-betrakninger etter hvert :-)

En skikkelig god sommer til deg og familien din ønskes fra

[Kattapi]

Afrohår kan ikke bare enten være kort eller høyt. Det er på tide du tar med gutten din til en skikkelig afrofrisør!

[Calileo]

Afrohår kan ikke bare enten være kort eller høyt. Det er på tide du tar med gutten din til en skikkelig afrofrisør!

Jaså gitt!

Da skal du få gre ut håret på eldstemann vår etter å ha latt det gro i 3-4 mnd. Det er nemmelig ikke særlig kuult. Det er litt forskjell på afrohår serru. Han yngste min kan jeg gre stort sett uansett, men det er greit neste gang vi treffes skal du få overta hårstellet. Bare still med remedier og kammer, så blir jeg spent.

For vi har jo vært hos afrofrisør, men da mått håret vært gredd ut først.

Velkommen hjem forresten og takk for sist;.)