En siste runde.

[ulva]

Er så fryktelig ensom. En uke igjen til psykiateren min er tilbake, men han har forlatt meg for godt. Nå er han ikke engang i drømmene mine. Eller, det er vel snarere jeg som har forlatt ham. Føles som om jeg er på vei inn i noe stort, noe utenfor tid og rom. Som om jeg står på en grense, og ser meg tilbake for siste gang. Skal jeg - eller skal jeg ikke - lukke døra bak meg? Skal jeg - eller skal jeg ikke - krysse over?

Vet jeg trenger hjelp nå, før jeg begår selvmord. Problemene drukner meg, og jeg ser ingen vei ut av det. Føler at jeg har kommet så dypt ned i depresjonen, at jeg ikke lenger kan vende tilbake eller stanse progresjonen. Livet er en langsom vei mot døden. Jeg vet det kan være verdt det for mange, jeg ser alt som kunne ha vært. Men jeg har ønsket dette siden jeg var seks år gammel.

Klamrer meg fast med tenner og klør, for å ikke revne helt, for å ikke gi etter før han er tilbake. Jeg føler den samme dype hengivenheten overfor ham, selv om jeg føler at han forsvinner for meg sammen med alle de andre. Griper om alt vi har hatt, og vil idet minste se ham igjen, snakke med ham, og unne oss alle en grundig gjennomgang av hva som kan gjøres. Jeg må innrømme at jeg skylder livet det. Og, som jeg ynder å si: Det er aldri for sent å gi opp.

[Gjest pi@-m@rtine]

Du har et barn! Jeg håper du er så voksen at du ber om en innleggelse og ect! Du leker ikke bare med ditt eget liv, men også med barnets! Jeg skjønner at man ideelt sett kan være skeptisk til ect, men hva har du å tape på et forsøk? Forklar meg det! Rett blikket vekk fra deg selv og tankerotet et øyeblikk. Ikke grav deg ned i dem! Det er fullt mulig å bli bedre, men du må ville det! Vil du?

[frosken]

Hei ulva:-)

Leit at du har det vondt - og at det er så vanskelig for deg å holde fast ved psykiateren din som "et godt objekt" nå i ferien. Bra at du forsøker å holde fast som best du kan - og at du er innstilt på en gjennomgang med psykiateren når han kommer tilbake fra ferie.

For deg må dette være en svært vond opplevelse - og vel også en svært ensom en. For meg som leser det du skriver, så fremstår det du skriver som "løftefullt" - det at du orker å kjenne på smerten så tydelig - og at du ikke utagerer - gjør at jeg har stor tro på at du kan oppleve endring.

Hvordan tilbringer du dagene for å få dem til å gå ? Snakker du med mannen din om hvordan du har det - eller er det for belastende for ham å vite om?

[ftmffm]

Håper du holder ut den siste uken. Min behandler er også tilbake om en uke og jeg gjør så godt jeg kan med å holde ut til da.

Vi bør begge to gi oss selv en ny sjanse. Mest sansynlig vil ting lette når behandleren kommer tilbake og er der for å hjelpe deg igjen. Vet ferietid er en veldig vanskelig tid. Vi får trøste oss med at nå er det ett år til neste gang.

[ulva]

Hei ulva:-)

Leit at du har det vondt - og at det er så vanskelig for deg å holde fast ved psykiateren din som "et godt objekt" nå i ferien. Bra at du forsøker å holde fast som best du kan - og at du er innstilt på en gjennomgang med psykiateren når han kommer tilbake fra ferie.

For deg må dette være en svært vond opplevelse - og vel også en svært ensom en. For meg som leser det du skriver, så fremstår det du skriver som "løftefullt" - det at du orker å kjenne på smerten så tydelig - og at du ikke utagerer - gjør at jeg har stor tro på at du kan oppleve endring.

Hvordan tilbringer du dagene for å få dem til å gå ? Snakker du med mannen din om hvordan du har det - eller er det for belastende for ham å vite om?

Han er på ferie sammen med sønnen min... Kommer ikke tilbake før neste uke, de heller. Men uansett verken vil eller kan han høre. Han bare later som om alt er bra. Vi mener begge at det beste er å forsøke å leve et mest mulig normalt og givende liv - og ikke gi slipp på dette p.g.a. sykdommen. Men dessverre forstår han ikke hva det koster meg, og at jeg faktisk trenger at han ser hvordan jeg sliter. Så nei; han kan jeg ikke snakke med. Det er ingen som kan eller tør ta imot det jeg har å fortelle - selv terapeuten min sliter. Heldigvis har jeg dere her på DOL - det er i det minste et lite luftehull for alt det vonde! Synes alle her er flinke til å passe på hverandre :-).

[ulva]

Du har et barn! Jeg håper du er så voksen at du ber om en innleggelse og ect! Du leker ikke bare med ditt eget liv, men også med barnets! Jeg skjønner at man ideelt sett kan være skeptisk til ect, men hva har du å tape på et forsøk? Forklar meg det! Rett blikket vekk fra deg selv og tankerotet et øyeblikk. Ikke grav deg ned i dem! Det er fullt mulig å bli bedre, men du må ville det! Vil du?

Nei, takk! Ikke ECT. Har et nervesystem ikke tåler stort mer. Mer enn nok spasmer og lammelser som det er! Og når psykiateren min i tillegg mener at jeg nok ikke vil ha nytte av det?

Og sønnen min? Hvor lenge skal jeg leve for hans skyld? Tenkte at det ville være nok å leve for hans skyld, inntil jeg var sterk nok og frisk nok til å leve for min egen skyld. Men jeg har gitt opp håpet. Det er dèt som er det største problemet. Slik jeg ser det, er det beste for både ham og faren hans at jeg blir borte raskest mulig, slik at de kan få en ny mor og en ny kone. En som kan være der for dem hele tiden, som ikke alltid er syk, men som det er trygt for dem begge å binde seg til. Som ikke er for sliten til å ha et virkelig liv sammen med dem.

Selvsagt ønsker jeg å leve for hans skyld. Hvilken mor vil ikke gi alt for barnet sitt? Men han kan ikke få retten til mitt eget liv!

[Gjest pi@-m@rtine]

Nei, takk! Ikke ECT. Har et nervesystem ikke tåler stort mer. Mer enn nok spasmer og lammelser som det er! Og når psykiateren min i tillegg mener at jeg nok ikke vil ha nytte av det?

Og sønnen min? Hvor lenge skal jeg leve for hans skyld? Tenkte at det ville være nok å leve for hans skyld, inntil jeg var sterk nok og frisk nok til å leve for min egen skyld. Men jeg har gitt opp håpet. Det er dèt som er det største problemet. Slik jeg ser det, er det beste for både ham og faren hans at jeg blir borte raskest mulig, slik at de kan få en ny mor og en ny kone. En som kan være der for dem hele tiden, som ikke alltid er syk, men som det er trygt for dem begge å binde seg til. Som ikke er for sliten til å ha et virkelig liv sammen med dem.

Selvsagt ønsker jeg å leve for hans skyld. Hvilken mor vil ikke gi alt for barnet sitt? Men han kan ikke få retten til mitt eget liv!

Jo, den retten har han, Ulva! Uansett hvor psyk du er, så er det mye bedre å ha en syk mor, enn at du går og tar livet av deg! Så påståelig er jeg!

Jeg har selv vært så syk at jeg fikk diagnosen schizofreni, bipolar II, multippel pf, schizoaffektiv osv osv. Antipsykotika hjalp ikke meg heller, og det er nå 2 år siden jeg sluttet med dem.

Det som har hjulpet meg tilbake til livet, er ad og kognitiv terapi, særlig sistnevnte! Å sette seg mål for hver dag, samt bryte de negative tankerekkene, lære seg betydningen av å være mer bevisst sine valg, er teknikker jeg fremdeles bruker.

Har du ikke forsøkt denne formen for samtaleterapi, anbefaler jeg det varmt!

Snart er ferien over, og du får hjelp og støtte igjen! Ros deg selv for at du har klart å holde ut! Når det gjelder mannen din og hans støtte til deg: Jeg tror jeg forstår dere begge. Som nær pårørende, er det lett å brenne seg ut hvis man ikke kan begrense sin "medlidenhet". Som psyk syns man ingen "forstår", ikke engang legen. Nei, det er nok riktig det: De forstår ikke fullt og helt, hvordan kan de det? Men de gjør så godt de kan, de og.

[Votterogvinter]

http://home.c2i.net/kognitiv_terapi/suicid/suicid.html

[ulva]

Jo, den retten har han, Ulva! Uansett hvor psyk du er, så er det mye bedre å ha en syk mor, enn at du går og tar livet av deg! Så påståelig er jeg!

Jeg har selv vært så syk at jeg fikk diagnosen schizofreni, bipolar II, multippel pf, schizoaffektiv osv osv. Antipsykotika hjalp ikke meg heller, og det er nå 2 år siden jeg sluttet med dem.

Det som har hjulpet meg tilbake til livet, er ad og kognitiv terapi, særlig sistnevnte! Å sette seg mål for hver dag, samt bryte de negative tankerekkene, lære seg betydningen av å være mer bevisst sine valg, er teknikker jeg fremdeles bruker.

Har du ikke forsøkt denne formen for samtaleterapi, anbefaler jeg det varmt!

Snart er ferien over, og du får hjelp og støtte igjen! Ros deg selv for at du har klart å holde ut! Når det gjelder mannen din og hans støtte til deg: Jeg tror jeg forstår dere begge. Som nær pårørende, er det lett å brenne seg ut hvis man ikke kan begrense sin "medlidenhet". Som psyk syns man ingen "forstår", ikke engang legen. Nei, det er nok riktig det: De forstår ikke fullt og helt, hvordan kan de det? Men de gjør så godt de kan, de og.

- Nei, det har han ikke! Jeg har virkelig forsøkt for hans skyld, men han er nå et selvstendig individ, og ikke lenger avhengig av min kropp. Det han trenger, er en skikkelig mor. Vet han elsker meg, og jeg er mer glad i ham enn noe annet. Men det er ikke nok. Ingenting er nok, lenger. Selvsagt kan ingenting erstatte en mor - men jeg føler ikke at jeg er noen. Orker ikke passe ham en dag, engang. Og han forstår ikke hvorfor jeg ikke kan stå opp - gråter av fortvilelse fordi mamma ikke orker å leke med ham og det fine togsettet hans. Fordi jeg ikke orker at han klatrer på meg, eller klamrer seg til beinet mitt for å bli løftet opp. Hvordan tror du det er? Å ikke kunne være der for ens eget barn? Dersom du har opplevd det, vet du nok hva jeg mener.

Jeg har opplevd det samme som deg: Multiple diagnoser, ingen nytte av medisiner. Verken AD, beroligende eller anti-psykotika. ECT er nesten kontraindikert p.g.a. kramper, og det er lite sannsynlig at det vil hjelpe. Har en flink psykiater, som jeg er veldig glad i - har gått der i tre år, og klart kunststykket å bli verre! Tidligere ville jeg klare meg selv, og gjorde det i stor grad ved hjelp av kognitive teknikker. Jeg er slettes ikke ukjent med den typen terapi - og terapeuten min benytter både psykodynamisk tilnærming og kognitive teknikker.

Enkelte mennesker har ikke evnen til å klare det - til å komme seg. Det er som om jeg råtner innvendig. Ikke be meg om å være flink pike og ta meg sammen - for det har jeg alltid gjort!!! Alltid vært ærlig, alltid snakket om det vanskelige (også med andre lenge før jeg kom i noen terapi), alltid tviholdt på at jeg må skape noe og gjøre noe for å leve et liv, og ikke la sykdommen få dominere. Og se hvor jeg er nå! Hva hjelper det med toppkarakterer på skolen? Jeg er ikke lykkelig! Både mannen min og psykiateren min deler den samme dype beundringen for hvor sterk jeg er - og har vært. For hvor mye jeg har utrettet, både for meg selv og andre. For det mennesket jeg er. Men jeg kan ikke klare dette mer; jeg har for lengst brent ut, og har hektisk oppsøkt alt som er av ekspertise de siste årene for å finne noe som kan hjelpe. Har prøvd alt. Også kognitive teknikker. Selv terapeuten min sier jeg reagerer dårlig på terapien, til tross for at jeg er flink til å kommunisere. Jeg mangler bare evnen til å leve i deres verden. Han når ikke inn, jeg når ikke ut. Og jeg tåler ganske enkelt ikke anti-psykotika. Jeg vil ikke mer - kroppen min vil ikke mer. Jeg har gitt mannen min en nydelig, blid og frisk gutt. Han vil aldri være helt alene. Jeg forbeholder meg fortsatt retten til å bestemme over mitt eget liv, og min egen død. Selv om det provoserer mange.

Jeg er ikke deg - jeg har ikke nytte av kognitive teknikker. Jeg har ikke nytte av noenting. Det er dèt som er problemet. Ingen finner noe som hjelper; verken psykoterapi, medisiner, innleggelse, akupunktur, homeopati, urtemedisiner, trening & kostholdsendringer, somatiske utredninger (EEG, røntgen av hjernen, blodprøver, søvnutredning), selvstudier og egeninnsats iform av aktive forsøk på å bryte tankemønstre, på å leve et aktivt og meningsfylt liv, å få barn for å gi livet en absolutt mening, bryte kontakten med familien min... Hva mener du jeg skal prøve nå? Neste prøve, som jeg sannsynligvis må gå med på, er gentyping. For å justere medisinene. Hvis jeg overhodet kan bruke dem.

Ser ikke umiddelbart noen løsning... Bare holde ut, dag etter dag, og håpe på et mirakel.

[Gjest pi@-m@rtine]

- Nei, det har han ikke! Jeg har virkelig forsøkt for hans skyld, men han er nå et selvstendig individ, og ikke lenger avhengig av min kropp. Det han trenger, er en skikkelig mor. Vet han elsker meg, og jeg er mer glad i ham enn noe annet. Men det er ikke nok. Ingenting er nok, lenger. Selvsagt kan ingenting erstatte en mor - men jeg føler ikke at jeg er noen. Orker ikke passe ham en dag, engang. Og han forstår ikke hvorfor jeg ikke kan stå opp - gråter av fortvilelse fordi mamma ikke orker å leke med ham og det fine togsettet hans. Fordi jeg ikke orker at han klatrer på meg, eller klamrer seg til beinet mitt for å bli løftet opp. Hvordan tror du det er? Å ikke kunne være der for ens eget barn? Dersom du har opplevd det, vet du nok hva jeg mener.

Jeg har opplevd det samme som deg: Multiple diagnoser, ingen nytte av medisiner. Verken AD, beroligende eller anti-psykotika. ECT er nesten kontraindikert p.g.a. kramper, og det er lite sannsynlig at det vil hjelpe. Har en flink psykiater, som jeg er veldig glad i - har gått der i tre år, og klart kunststykket å bli verre! Tidligere ville jeg klare meg selv, og gjorde det i stor grad ved hjelp av kognitive teknikker. Jeg er slettes ikke ukjent med den typen terapi - og terapeuten min benytter både psykodynamisk tilnærming og kognitive teknikker.

Enkelte mennesker har ikke evnen til å klare det - til å komme seg. Det er som om jeg råtner innvendig. Ikke be meg om å være flink pike og ta meg sammen - for det har jeg alltid gjort!!! Alltid vært ærlig, alltid snakket om det vanskelige (også med andre lenge før jeg kom i noen terapi), alltid tviholdt på at jeg må skape noe og gjøre noe for å leve et liv, og ikke la sykdommen få dominere. Og se hvor jeg er nå! Hva hjelper det med toppkarakterer på skolen? Jeg er ikke lykkelig! Både mannen min og psykiateren min deler den samme dype beundringen for hvor sterk jeg er - og har vært. For hvor mye jeg har utrettet, både for meg selv og andre. For det mennesket jeg er. Men jeg kan ikke klare dette mer; jeg har for lengst brent ut, og har hektisk oppsøkt alt som er av ekspertise de siste årene for å finne noe som kan hjelpe. Har prøvd alt. Også kognitive teknikker. Selv terapeuten min sier jeg reagerer dårlig på terapien, til tross for at jeg er flink til å kommunisere. Jeg mangler bare evnen til å leve i deres verden. Han når ikke inn, jeg når ikke ut. Og jeg tåler ganske enkelt ikke anti-psykotika. Jeg vil ikke mer - kroppen min vil ikke mer. Jeg har gitt mannen min en nydelig, blid og frisk gutt. Han vil aldri være helt alene. Jeg forbeholder meg fortsatt retten til å bestemme over mitt eget liv, og min egen død. Selv om det provoserer mange.

Jeg er ikke deg - jeg har ikke nytte av kognitive teknikker. Jeg har ikke nytte av noenting. Det er dèt som er problemet. Ingen finner noe som hjelper; verken psykoterapi, medisiner, innleggelse, akupunktur, homeopati, urtemedisiner, trening & kostholdsendringer, somatiske utredninger (EEG, røntgen av hjernen, blodprøver, søvnutredning), selvstudier og egeninnsats iform av aktive forsøk på å bryte tankemønstre, på å leve et aktivt og meningsfylt liv, å få barn for å gi livet en absolutt mening, bryte kontakten med familien min... Hva mener du jeg skal prøve nå? Neste prøve, som jeg sannsynligvis må gå med på, er gentyping. For å justere medisinene. Hvis jeg overhodet kan bruke dem.

Ser ikke umiddelbart noen løsning... Bare holde ut, dag etter dag, og håpe på et mirakel.

Hei igjen Ulva!

Jo, jeg vet hvor fortvilet man kan føle seg når man ikke strekker til som (syk) mor. Tror ikke det er bare oss psyke mødre som føler det sånn, hva med alle de som har kreft, vært rammet av hjerneslag osv. Tror ikke vi er alene om å føle oss utilstrekkelige, men å gå og ta en så definitiv beslutning som å drepe seg selv? Du vet, like godt som jeg, at du derved øker sjansen for at sønnen tyr til samme løsning? Jeg mener at vi som mødre (og fedre) har "plikt" til å holde oss i live, vi har tatt på oss det ansvaret helt frivillig!

Det er psykdommen som snakker, når du sier gutten får det bedre uten deg. For det er bare ikke sånn, Ulva! Ingen kan erstattes av et annet menneske, uansett hvor gal du enn er, så er det håp om at du kan lære deg å leve med din sykdom. Det har andre schizofrene gjort før deg. Jeg tar heller ikke nevroleptika, og klarer likevel å leve med (gjennom) mine psykoser.

Jeg tror den største fellen vi psykiatriske pasienter går i, er at vi tror det skal være så komplisert å leve. At det må skje et mirakel for å bli "frisk". Men ofte er det de enkle grepene som er de beste. Jeg har forsøkt det meste av medisiner og samtale-terapiformer. Jeg fikk "beskjed" om at det var så viktig å gå igjennom livshendelsene, gang på gang. Traumer som jeg hadde opplevd som barn, skulle gjenoppleves om igjen og om igjen. Det de ikke forstod, var at jeg hadde båret de opplevelsene i 30 år og klart meg noenlunde bra.

Resultatet ble etterhvert at jeg ble mye, mye værre! Så var det medikament-utprøving i årevis. Den ene etter den andre (alvorlige) diagnosen. Men hva hjalp det meg? Hva forandret seg med de diagnosene? Ingenting! Fordi de "glemte" at jeg var et menneske i krise, at jeg var et likeverdig menneske, ikke kun et "kasus".

Til jeg fikk en lege som "så" og som samtidig stilte krav til meg. Vi skrev en behandlingskontrakt, som strakte seg over 1 år. Spillereglene var klare: Ikke flere selvmordsforsøk, ikke mer kutting , ikke mer av annen selvskading, jeg skulle skrive dagsplan i et helt år, der hver dag skulle fylles med mening. Dessuten jobbet vi MYE med å bryte negative tanker. Jeg måtte føre "logg", hver dag skulle jeg fortelle om hva jeg hadde gjort, hvilke situasjoner som hadde utløst "uhensiktsmessig" adferd osv.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det ble redningen for meg. Jeg har flyttet ut av psykehjemmet, jeg bor i egen leilighet, har samvær med barna og har begynt i 50 % stilling.Livet er ikke så rosenrødt alltid, men smerten er ikke så intens lenger.

Derfor Ulva, er det at jeg sier , det går an for deg også! Men du må jobbe hardt hver dag! Jeg tror du har glidd inn i håpløsheten. Derfor er jeg så "streng" med deg nå! Ikke gi deg, for du har sjansen til å bli bedre. Ikke la den gå ifra deg!

Jeg syns det er synd at du ikke tåler medisiner. Jeg tar en blanding av ad i høye doser, og fungere bra på det. I perioder er jeg "psykotisk", men jeg tror nå i bunn og grunn det er mitt "valg", fordi jeg overlever på den måten. Når RL blir altfor tøff, lager jeg meg en annen, som riktig nok er like fæl, men den har jeg skapt selv, der kjenner jeg spillereglene. Jeg øver meg på å finne andre måter å takle motgang på.

Jeg håper du ber om en innleggelse, hvis du er veldig selvmordstruet. Det er lov å kaste inn håndkleet, men det finns andre løsninger enn å ta livet av seg. Dine nærmeste får det grusomt, vil du gjøre det mot dem?

[ulva]

Hei igjen Ulva!

Jo, jeg vet hvor fortvilet man kan føle seg når man ikke strekker til som (syk) mor. Tror ikke det er bare oss psyke mødre som føler det sånn, hva med alle de som har kreft, vært rammet av hjerneslag osv. Tror ikke vi er alene om å føle oss utilstrekkelige, men å gå og ta en så definitiv beslutning som å drepe seg selv? Du vet, like godt som jeg, at du derved øker sjansen for at sønnen tyr til samme løsning? Jeg mener at vi som mødre (og fedre) har "plikt" til å holde oss i live, vi har tatt på oss det ansvaret helt frivillig!

Det er psykdommen som snakker, når du sier gutten får det bedre uten deg. For det er bare ikke sånn, Ulva! Ingen kan erstattes av et annet menneske, uansett hvor gal du enn er, så er det håp om at du kan lære deg å leve med din sykdom. Det har andre schizofrene gjort før deg. Jeg tar heller ikke nevroleptika, og klarer likevel å leve med (gjennom) mine psykoser.

Jeg tror den største fellen vi psykiatriske pasienter går i, er at vi tror det skal være så komplisert å leve. At det må skje et mirakel for å bli "frisk". Men ofte er det de enkle grepene som er de beste. Jeg har forsøkt det meste av medisiner og samtale-terapiformer. Jeg fikk "beskjed" om at det var så viktig å gå igjennom livshendelsene, gang på gang. Traumer som jeg hadde opplevd som barn, skulle gjenoppleves om igjen og om igjen. Det de ikke forstod, var at jeg hadde båret de opplevelsene i 30 år og klart meg noenlunde bra.

Resultatet ble etterhvert at jeg ble mye, mye værre! Så var det medikament-utprøving i årevis. Den ene etter den andre (alvorlige) diagnosen. Men hva hjalp det meg? Hva forandret seg med de diagnosene? Ingenting! Fordi de "glemte" at jeg var et menneske i krise, at jeg var et likeverdig menneske, ikke kun et "kasus".

Til jeg fikk en lege som "så" og som samtidig stilte krav til meg. Vi skrev en behandlingskontrakt, som strakte seg over 1 år. Spillereglene var klare: Ikke flere selvmordsforsøk, ikke mer kutting , ikke mer av annen selvskading, jeg skulle skrive dagsplan i et helt år, der hver dag skulle fylles med mening. Dessuten jobbet vi MYE med å bryte negative tanker. Jeg måtte føre "logg", hver dag skulle jeg fortelle om hva jeg hadde gjort, hvilke situasjoner som hadde utløst "uhensiktsmessig" adferd osv.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det ble redningen for meg. Jeg har flyttet ut av psykehjemmet, jeg bor i egen leilighet, har samvær med barna og har begynt i 50 % stilling.Livet er ikke så rosenrødt alltid, men smerten er ikke så intens lenger.

Derfor Ulva, er det at jeg sier , det går an for deg også! Men du må jobbe hardt hver dag! Jeg tror du har glidd inn i håpløsheten. Derfor er jeg så "streng" med deg nå! Ikke gi deg, for du har sjansen til å bli bedre. Ikke la den gå ifra deg!

Jeg syns det er synd at du ikke tåler medisiner. Jeg tar en blanding av ad i høye doser, og fungere bra på det. I perioder er jeg "psykotisk", men jeg tror nå i bunn og grunn det er mitt "valg", fordi jeg overlever på den måten. Når RL blir altfor tøff, lager jeg meg en annen, som riktig nok er like fæl, men den har jeg skapt selv, der kjenner jeg spillereglene. Jeg øver meg på å finne andre måter å takle motgang på.

Jeg håper du ber om en innleggelse, hvis du er veldig selvmordstruet. Det er lov å kaste inn håndkleet, men det finns andre løsninger enn å ta livet av seg. Dine nærmeste får det grusomt, vil du gjøre det mot dem?

Nok en gang: Jeg kan ikke leve bare for hans skyld. Det er ikke riktig verken overfor ham eller meg. Selvsagt kan jeg ikke erstattes, vet han er fryktelig glad i meg, og at jeg trass alle strabasene har vært en god mor for ham. Han kommer til å få det fryktelig tøft om jeg blir borte, og det samme gjør mannen min. Kommer til å bli deprimerte, begge to. Og alltid lure på om det var noe med dem. Jeg vet. Men hvor mye kan man egentlig kreve av et menneske? Hvor mye lidelse skal jeg holde ut for andres skyld? Trykket er for høyt - jeg har ingen "fridager" eller engang "fritimer", slik mange andre har. Min eneste måte å få litt fri på, er å gå inn i psykoser eller dissosiasjoner. Mister kontakten med alt. Hva slags liv er det?

Jeg er selvsagt klar over at livet ikke er enkelt for noen! Er da ikke dum! Ser at alle sliter fra tid til annen, at alle rammes av vonde opplevelser. Jeg forventer ikke at livet skal være feilfritt. Men jeg har ikke styrke til å tåle mer. Nei - jeg kan ikke bare gi opp, og legges inn. Det ødelegger meg: Jeg blir fryktelig stresset av å være der, mer deprimert fordi jeg da må innse hvor dårlig jeg faktisk er og jeg føler meg fryktelig stigmatisert og skamfull over det. Så det kommer ikke på tale!

Ja, jeg har også levd med psykoser i hele mitt liv. Går jo fortsatt på AD, selv om jeg blir ganske dårlig av det - for jeg vil ikke ha det slik jeg hadde det før jeg startet. Vil ikke bare ligge i en krok og skrike i timesvis, eller bruke nettene på å dunke hodet i murveggen så blodet til slutt renner. Eller krype sammen med feber og angst og skjelvninger. Det blir bare for mye drama!

Jeg setter pris på at du/dere forsøker å muntre meg opp, gi meg håp, finne løsninger. Ser jo at dere bryr dere, og tar dere tid til å forsøke å hjelpe. Problemet med depresjoner er den store håpløsheten. Og problemet med selvmord, er at ingenting man sier hjelper. Vet jo det. Du kunne funnet en mirakelkur. Hjelper ikke. Jeg vil bare dø. Og det er ingen impuls, jeg har hatt det slik siden jeg var barn, og har vært kronisk suicidal i snart fire år. Jeg får bare ikke bukt med det. Men husk at jeg også skrev at jeg faktisk har tenkt til å snakke med psykiateren min om dette, før jeg gjør noe som helst. Vet ikke hva slags erfaringer du har fra terapi, men når min terapeut, som alltid er så optimistisk, som snur alt til noe nyttig og positivt (til det nesten ergrer meg!), som alltid har nye ideer, en dag sier til meg: "Hadde jeg vært deg, hadde jeg også tatt livet av meg", ja, da går det ganske dypt inn på meg. Han burde kanskje ikke sagt det, men han viste i det minste at han forstår at jeg ikke holder ut.

Jeg har aldri bedt om noe gratis. Jeg har aldri fått noe gratis. Jeg har kjempet for alt, alt jeg har blitt og har oppnådd. På godt og vondt. Jeg er, som jeg har sagt før, fullstendig fornøyd med livet mitt: Gode venner, en snill og tålmodig mann, en nydelig sønn, en spennende utdanning med hyggelige lærere, en flink og dyktig terapeut, et trygt hjem - jeg kan spise når jeg vil, sove når jeg vil, gråte når jeg vil, ta en varm dusj når jeg vil. Ingen kaster meg ut klokka tre om natten når det er -20 kuldegrader. Har aldri hatt det så godt! Og likevel er jeg dypt ulykkelig. Det har bare satt seg, dypt inne i meg. Som en igle. Tror du virkelig ikke at jeg vet? Det eneste jeg ber om, er at denne smerten skal forsvinne, at jeg kan få litt ro og fred. Det eneste jeg ber om, er at jeg skal slutte å falle fra hverandre innvendig, at jeg ikke skal gå i oppløsning. Først da kan jeg ha glede av hva jeg har, hva jeg opplever. Og slik det er nå, ser det ut til at psykosen har tenkt til å overskygge alt.

[thinkerbell]

Nok en gang: Jeg kan ikke leve bare for hans skyld. Det er ikke riktig verken overfor ham eller meg. Selvsagt kan jeg ikke erstattes, vet han er fryktelig glad i meg, og at jeg trass alle strabasene har vært en god mor for ham. Han kommer til å få det fryktelig tøft om jeg blir borte, og det samme gjør mannen min. Kommer til å bli deprimerte, begge to. Og alltid lure på om det var noe med dem. Jeg vet. Men hvor mye kan man egentlig kreve av et menneske? Hvor mye lidelse skal jeg holde ut for andres skyld? Trykket er for høyt - jeg har ingen "fridager" eller engang "fritimer", slik mange andre har. Min eneste måte å få litt fri på, er å gå inn i psykoser eller dissosiasjoner. Mister kontakten med alt. Hva slags liv er det?

Jeg er selvsagt klar over at livet ikke er enkelt for noen! Er da ikke dum! Ser at alle sliter fra tid til annen, at alle rammes av vonde opplevelser. Jeg forventer ikke at livet skal være feilfritt. Men jeg har ikke styrke til å tåle mer. Nei - jeg kan ikke bare gi opp, og legges inn. Det ødelegger meg: Jeg blir fryktelig stresset av å være der, mer deprimert fordi jeg da må innse hvor dårlig jeg faktisk er og jeg føler meg fryktelig stigmatisert og skamfull over det. Så det kommer ikke på tale!

Ja, jeg har også levd med psykoser i hele mitt liv. Går jo fortsatt på AD, selv om jeg blir ganske dårlig av det - for jeg vil ikke ha det slik jeg hadde det før jeg startet. Vil ikke bare ligge i en krok og skrike i timesvis, eller bruke nettene på å dunke hodet i murveggen så blodet til slutt renner. Eller krype sammen med feber og angst og skjelvninger. Det blir bare for mye drama!

Jeg setter pris på at du/dere forsøker å muntre meg opp, gi meg håp, finne løsninger. Ser jo at dere bryr dere, og tar dere tid til å forsøke å hjelpe. Problemet med depresjoner er den store håpløsheten. Og problemet med selvmord, er at ingenting man sier hjelper. Vet jo det. Du kunne funnet en mirakelkur. Hjelper ikke. Jeg vil bare dø. Og det er ingen impuls, jeg har hatt det slik siden jeg var barn, og har vært kronisk suicidal i snart fire år. Jeg får bare ikke bukt med det. Men husk at jeg også skrev at jeg faktisk har tenkt til å snakke med psykiateren min om dette, før jeg gjør noe som helst. Vet ikke hva slags erfaringer du har fra terapi, men når min terapeut, som alltid er så optimistisk, som snur alt til noe nyttig og positivt (til det nesten ergrer meg!), som alltid har nye ideer, en dag sier til meg: "Hadde jeg vært deg, hadde jeg også tatt livet av meg", ja, da går det ganske dypt inn på meg. Han burde kanskje ikke sagt det, men han viste i det minste at han forstår at jeg ikke holder ut.

Jeg har aldri bedt om noe gratis. Jeg har aldri fått noe gratis. Jeg har kjempet for alt, alt jeg har blitt og har oppnådd. På godt og vondt. Jeg er, som jeg har sagt før, fullstendig fornøyd med livet mitt: Gode venner, en snill og tålmodig mann, en nydelig sønn, en spennende utdanning med hyggelige lærere, en flink og dyktig terapeut, et trygt hjem - jeg kan spise når jeg vil, sove når jeg vil, gråte når jeg vil, ta en varm dusj når jeg vil. Ingen kaster meg ut klokka tre om natten når det er -20 kuldegrader. Har aldri hatt det så godt! Og likevel er jeg dypt ulykkelig. Det har bare satt seg, dypt inne i meg. Som en igle. Tror du virkelig ikke at jeg vet? Det eneste jeg ber om, er at denne smerten skal forsvinne, at jeg kan få litt ro og fred. Det eneste jeg ber om, er at jeg skal slutte å falle fra hverandre innvendig, at jeg ikke skal gå i oppløsning. Først da kan jeg ha glede av hva jeg har, hva jeg opplever. Og slik det er nå, ser det ut til at psykosen har tenkt til å overskygge alt.

det var et fantastisk godt... og sterkt innlegg.

- jeg ønsker deg ..av hele mitt hjerte.. at du vil finne en vei ut av det helvete du befinner deg.

-bella-

[Gjest pi@-m@rtine]

Nok en gang: Jeg kan ikke leve bare for hans skyld. Det er ikke riktig verken overfor ham eller meg. Selvsagt kan jeg ikke erstattes, vet han er fryktelig glad i meg, og at jeg trass alle strabasene har vært en god mor for ham. Han kommer til å få det fryktelig tøft om jeg blir borte, og det samme gjør mannen min. Kommer til å bli deprimerte, begge to. Og alltid lure på om det var noe med dem. Jeg vet. Men hvor mye kan man egentlig kreve av et menneske? Hvor mye lidelse skal jeg holde ut for andres skyld? Trykket er for høyt - jeg har ingen "fridager" eller engang "fritimer", slik mange andre har. Min eneste måte å få litt fri på, er å gå inn i psykoser eller dissosiasjoner. Mister kontakten med alt. Hva slags liv er det?

Jeg er selvsagt klar over at livet ikke er enkelt for noen! Er da ikke dum! Ser at alle sliter fra tid til annen, at alle rammes av vonde opplevelser. Jeg forventer ikke at livet skal være feilfritt. Men jeg har ikke styrke til å tåle mer. Nei - jeg kan ikke bare gi opp, og legges inn. Det ødelegger meg: Jeg blir fryktelig stresset av å være der, mer deprimert fordi jeg da må innse hvor dårlig jeg faktisk er og jeg føler meg fryktelig stigmatisert og skamfull over det. Så det kommer ikke på tale!

Ja, jeg har også levd med psykoser i hele mitt liv. Går jo fortsatt på AD, selv om jeg blir ganske dårlig av det - for jeg vil ikke ha det slik jeg hadde det før jeg startet. Vil ikke bare ligge i en krok og skrike i timesvis, eller bruke nettene på å dunke hodet i murveggen så blodet til slutt renner. Eller krype sammen med feber og angst og skjelvninger. Det blir bare for mye drama!

Jeg setter pris på at du/dere forsøker å muntre meg opp, gi meg håp, finne løsninger. Ser jo at dere bryr dere, og tar dere tid til å forsøke å hjelpe. Problemet med depresjoner er den store håpløsheten. Og problemet med selvmord, er at ingenting man sier hjelper. Vet jo det. Du kunne funnet en mirakelkur. Hjelper ikke. Jeg vil bare dø. Og det er ingen impuls, jeg har hatt det slik siden jeg var barn, og har vært kronisk suicidal i snart fire år. Jeg får bare ikke bukt med det. Men husk at jeg også skrev at jeg faktisk har tenkt til å snakke med psykiateren min om dette, før jeg gjør noe som helst. Vet ikke hva slags erfaringer du har fra terapi, men når min terapeut, som alltid er så optimistisk, som snur alt til noe nyttig og positivt (til det nesten ergrer meg!), som alltid har nye ideer, en dag sier til meg: "Hadde jeg vært deg, hadde jeg også tatt livet av meg", ja, da går det ganske dypt inn på meg. Han burde kanskje ikke sagt det, men han viste i det minste at han forstår at jeg ikke holder ut.

Jeg har aldri bedt om noe gratis. Jeg har aldri fått noe gratis. Jeg har kjempet for alt, alt jeg har blitt og har oppnådd. På godt og vondt. Jeg er, som jeg har sagt før, fullstendig fornøyd med livet mitt: Gode venner, en snill og tålmodig mann, en nydelig sønn, en spennende utdanning med hyggelige lærere, en flink og dyktig terapeut, et trygt hjem - jeg kan spise når jeg vil, sove når jeg vil, gråte når jeg vil, ta en varm dusj når jeg vil. Ingen kaster meg ut klokka tre om natten når det er -20 kuldegrader. Har aldri hatt det så godt! Og likevel er jeg dypt ulykkelig. Det har bare satt seg, dypt inne i meg. Som en igle. Tror du virkelig ikke at jeg vet? Det eneste jeg ber om, er at denne smerten skal forsvinne, at jeg kan få litt ro og fred. Det eneste jeg ber om, er at jeg skal slutte å falle fra hverandre innvendig, at jeg ikke skal gå i oppløsning. Først da kan jeg ha glede av hva jeg har, hva jeg opplever. Og slik det er nå, ser det ut til at psykosen har tenkt til å overskygge alt.

Ulva:

Jeg skjønner at du har det vondt! Det jeg ikke forstår, er hvordan du kan si nei til innleggelse, fordi det er å gi opp? Å ta livet av seg, er vel definitivt å gi opp, eller hva? Og du innser jo allerede at du er veldig psyk? En innleggelse kan hjelpe deg, selv om du de første dagene sliter med å finne deg til rette. Da har du noen du kan snakke med, du får avlastning med barnet ditt, får tatt deg inn igjen.

Skulle ønske du ikke stilte deg så negativ til mulige løsninger. Ideelt sett vil vel ingen være syke, men det er det mange av oss som er.( En kreftpasient liker kanskje ikke de behandlingsformer som fins, men griper sjansen til bedring likevel?)

Men det er klart, til syvende og sist er det jo helt opp til deg selv: Vil du heller velge døden, fremfor livet, så kan ingen hindre deg.( Men jeg syns det er kjempetrasig, for du er en mye bedre rollemodell for sønnen din , i live, uansett hvor psyk du måtte være.)

[frosken]

Ulva:

Jeg skjønner at du har det vondt! Det jeg ikke forstår, er hvordan du kan si nei til innleggelse, fordi det er å gi opp? Å ta livet av seg, er vel definitivt å gi opp, eller hva? Og du innser jo allerede at du er veldig psyk? En innleggelse kan hjelpe deg, selv om du de første dagene sliter med å finne deg til rette. Da har du noen du kan snakke med, du får avlastning med barnet ditt, får tatt deg inn igjen.

Skulle ønske du ikke stilte deg så negativ til mulige løsninger. Ideelt sett vil vel ingen være syke, men det er det mange av oss som er.( En kreftpasient liker kanskje ikke de behandlingsformer som fins, men griper sjansen til bedring likevel?)

Men det er klart, til syvende og sist er det jo helt opp til deg selv: Vil du heller velge døden, fremfor livet, så kan ingen hindre deg.( Men jeg syns det er kjempetrasig, for du er en mye bedre rollemodell for sønnen din , i live, uansett hvor psyk du måtte være.)

Hei!

Synes det er flott at du har beskrevet din egen vei til bedring - og hvordan ting kan løse seg selv om det ser veldig håpløst ut.

Når jeg leser ulvas innlegg forstår jeg de litt annerledes enn du kanskje gjør? Jeg finner det rimelig at hun sier nei til en innleggelse ( i hvert fall foreløpig) - da jeg vanskelig kan se at en innleggelse kan være noen bedre løsning enn det terapitilbudet hun allerede har. Jeg oppfatter også at hun både forsøker å overleve - og forsøker de behandlingstilbud som finnes.

[frosken]

Han er på ferie sammen med sønnen min... Kommer ikke tilbake før neste uke, de heller. Men uansett verken vil eller kan han høre. Han bare later som om alt er bra. Vi mener begge at det beste er å forsøke å leve et mest mulig normalt og givende liv - og ikke gi slipp på dette p.g.a. sykdommen. Men dessverre forstår han ikke hva det koster meg, og at jeg faktisk trenger at han ser hvordan jeg sliter. Så nei; han kan jeg ikke snakke med. Det er ingen som kan eller tør ta imot det jeg har å fortelle - selv terapeuten min sliter. Heldigvis har jeg dere her på DOL - det er i det minste et lite luftehull for alt det vonde! Synes alle her er flinke til å passe på hverandre :-).

Hei ulva!

Man velger ulike løsninger i ulike familier. For meg ville det vært utelukket å ikke være tilstede og delvis deltagende i en ektefelles smerte. Hvis dere velger for "positive" løsninger - når du sliter så mye - så forestiller jeg meg at du må oppleve en enorm ensomhet. Jeg har større tro på å veksle litt mellom å være på "dypet" og på overflaten når man snakker om ting.

Mitt beste argument til deg for hvorfor jeg synes du skal forsøke å holde ut, er at livet ditt kan forandre seg radikalt selv om det ikke virker sånn nå! Men jeg kan ikke garantere at det vil det... Har imidlertid sett omfattende endringer på nært hold - på tidspunkter hvor man kanskje minst ventet det.

Du har nevnt en del symptomer som kan være nevrologiske. Hvis du har en anonym mailadresse, så kan jeg fortelle en ganske spesiell historie om noe som så ut som psykiatri og som primært var nevrologi - men hvor det tok mange år før riktig diagnose kunne stilles. Mener ikke at dette nødvendigvis har noe med din situasjon å gjøre - men kanskje du allikevel kan ha nytte om å kjenne til historien.

[Gjest pi@-m@rtine]

Hei!

Synes det er flott at du har beskrevet din egen vei til bedring - og hvordan ting kan løse seg selv om det ser veldig håpløst ut.

Når jeg leser ulvas innlegg forstår jeg de litt annerledes enn du kanskje gjør? Jeg finner det rimelig at hun sier nei til en innleggelse ( i hvert fall foreløpig) - da jeg vanskelig kan se at en innleggelse kan være noen bedre løsning enn det terapitilbudet hun allerede har. Jeg oppfatter også at hun både forsøker å overleve - og forsøker de behandlingstilbud som finnes.

Jo, du har kanskje rett? Men er det sånn at det står om livet, er det vel bedre å prøve en innleggelse til situasjonen har roet seg litt?

Kjenner meg godt igjen i det ulva skriver om , hvor håpløst det føles når ingen behandlingsforsøk fører til bedring. Syns også hun har vært kjempeflink til å lete etter løsninger og til å holde ut. Men jeg syns ikke selvmord er noen løsning, da det kan føre til at hennes nærmeste kommer til å lide i mange år etter hennes død.

Jeg har en venninne, som mistet mannen sin i selvmord. Barna hennes har hatt det kjempevanskelig, som følge av det. Å tro at man kan drepe seg selv, uten at det går utover unger og ektefelle, at det faktisk vil være det BESTE for dem, nei den går jeg ikke med på!

Derfor kan en innleggelse hjelpe, har selv opplevd at det å bli møtt med varm omsorg, kan gjøre at selvmordsplaner blir erstattet av tanker om at det kan finnes andre, bedre løsninger. Jeg forakter ingen for å tenke på selvmord, eller for å prøve det, men det fins andre "utveier" enn døden.

[frosken]

Jo, du har kanskje rett? Men er det sånn at det står om livet, er det vel bedre å prøve en innleggelse til situasjonen har roet seg litt?

Kjenner meg godt igjen i det ulva skriver om , hvor håpløst det føles når ingen behandlingsforsøk fører til bedring. Syns også hun har vært kjempeflink til å lete etter løsninger og til å holde ut. Men jeg syns ikke selvmord er noen løsning, da det kan føre til at hennes nærmeste kommer til å lide i mange år etter hennes død.

Jeg har en venninne, som mistet mannen sin i selvmord. Barna hennes har hatt det kjempevanskelig, som følge av det. Å tro at man kan drepe seg selv, uten at det går utover unger og ektefelle, at det faktisk vil være det BESTE for dem, nei den går jeg ikke med på!

Derfor kan en innleggelse hjelpe, har selv opplevd at det å bli møtt med varm omsorg, kan gjøre at selvmordsplaner blir erstattet av tanker om at det kan finnes andre, bedre løsninger. Jeg forakter ingen for å tenke på selvmord, eller for å prøve det, men det fins andre "utveier" enn døden.

Helt enig med deg i at det finnes andre utveier enn døden. Mitt poeng er vel egentlig at ulva sier at hun ikke har tenkt å gjøre seg noe før hun har snakket med situasjonen med psykiateren sin. Derfor stoler jeg på at hun holder ut inntil hun får snakket med ham.

Er selvfølgelig enig med deg at innleggelse kan være en god løsning hvis man ikke klarer å holde seg selv i live - og at barn og mann alltid vil sørge over tapet av en mor og en ektefelle.

[ulva]

Hei ulva!

Man velger ulike løsninger i ulike familier. For meg ville det vært utelukket å ikke være tilstede og delvis deltagende i en ektefelles smerte. Hvis dere velger for "positive" løsninger - når du sliter så mye - så forestiller jeg meg at du må oppleve en enorm ensomhet. Jeg har større tro på å veksle litt mellom å være på "dypet" og på overflaten når man snakker om ting.

Mitt beste argument til deg for hvorfor jeg synes du skal forsøke å holde ut, er at livet ditt kan forandre seg radikalt selv om det ikke virker sånn nå! Men jeg kan ikke garantere at det vil det... Har imidlertid sett omfattende endringer på nært hold - på tidspunkter hvor man kanskje minst ventet det.

Du har nevnt en del symptomer som kan være nevrologiske. Hvis du har en anonym mailadresse, så kan jeg fortelle en ganske spesiell historie om noe som så ut som psykiatri og som primært var nevrologi - men hvor det tok mange år før riktig diagnose kunne stilles. Mener ikke at dette nødvendigvis har noe med din situasjon å gjøre - men kanskje du allikevel kan ha nytte om å kjenne til historien.

Dessverre har jeg ingen anonym mailadresse...burde kanskje skaffe meg en, for jeg er veldig interessert i å høre hva du har å si. Psykiateren min mener også, etter å ha observert meg i så lang tid, at det sannsynligvis feiler meg noe også nevrologisk og somatisk. Men han finner ikke ut hva!

Og ja: At samboeren min aldri vil innse hvordan jeg har det, gjør meg temmelig ensom. Og da psykiateren min fastslo at jeg var psykotisk og jeg begynte å skjønne hvor annerledes jeg faktisk ER, og ikke bare føler meg, så... Tror han har rett, når han sier at dette er det vesentligste problemet. Det hindrer meg i å oppleve livet og at jeg er i live. Og da er det naturlig å ønske å dø, istedenfor å leve i "koma".

Men du - nå føler jeg meg litt mer optimistisk! Husker du innlegget mitt om den gynekologiske undersøkelsen? Var sikker på at de ikke ville finne noe, men det gjorde de! Har for lite østrogen, og legen mener jeg vil føle meg bedre med et tilskudd! Nå er jeg skikkelig spent, selv om jeg prøver å holde hodet kaldt, og ikke bli for håpefull...:-D

[ulva]

Hei!

Synes det er flott at du har beskrevet din egen vei til bedring - og hvordan ting kan løse seg selv om det ser veldig håpløst ut.

Når jeg leser ulvas innlegg forstår jeg de litt annerledes enn du kanskje gjør? Jeg finner det rimelig at hun sier nei til en innleggelse ( i hvert fall foreløpig) - da jeg vanskelig kan se at en innleggelse kan være noen bedre løsning enn det terapitilbudet hun allerede har. Jeg oppfatter også at hun både forsøker å overleve - og forsøker de behandlingstilbud som finnes.

Takk! Føler at du faktisk forstår meg! Og det gjør godt! Er jo ikke slik at jeg løper døden i møte...