En vanskelig tid

[Augustus1365380356]

Jeg skal prøve å være kort, men det er ikke lett.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt denne innvendige verkebyllen over magen, mellom ribbenene. Den verker ofte og gir meg aldri fullstendig ro. Den blusser ekstra opp i eksamensperioder, vanskelige situasjoner, og når jeg er sliten. Når jeg har ferie har ikke den ferie, og den trekker meg stadig tilbake til virkeligheten, lar meg aldri slappe fullstendig av. Som sagt, så lenge jeg kan huske har den vært der. Jeg slo meg forsåvidt til ro med det, kalte dette spøkefullt "angsten min", og sa til meg selv det samme som Ambjørnsen så kjekt proklamerte: Livet hadde vært kjedelig uten angsten.

Den er blitt min andre livsledsager, eller mer korrekt: Den var min første.

Angst eller ikke, for en måned siden ble idyllen knust. Etter 6 år i fremmed og ulendt terreng, i en administrasjonsjobb i et serviceyrke hvor klientforhold har stått sentralt, og hvor tempoet har vært (ser jeg i ettertid) meget høyt, ville ikke kroppen mer. Full stopp.

Jeg burde tatt signalene for 2 år siden, men jeg bet det i meg, gjemte meg i en falsk idyll med flere oppgaver. Jeg burde tatt signalene for 3 måneder siden, da min ektefelle og to barn ikke var prioriterte deler av mitt liv lenger, og hvor unngåelse av konflikter og avgjørelser (selv de minste og enkleste), både på jobb og privat, var eneste vei fremover. Jeg burde tatt signalene da jeg natt etter natt sovnet (besvimte?) kl 0300-0400, og hvor kvalme og oppkast erstattet frokost. Jeg burde tatt signalene for en måned siden, da gråtetokter og isolering for alvor satte inn.

Jeg tok signalene da min ektefelle satte hardt mot hardt og sendte meg til legen, som gav meg diagnosen "utbrent". Jeg vil ikke at dette skal skje igjen, og har derfor time hos psykolog. Jeg trenger hjelp til selvhjelp.

Men selv om jeg er mer uthvilt nå, selv om jeg er inneforstått med "diagnosen" og har større selvinnsikt, bygger byllen seg opp igjen. Lykkepiller stabiliserer men reparer ikke. Fremdeles ofte vanskelig for å sove. Gråtetoktene er borte, men er erstattet med en tomhetsfølelse. Jeg har fremdeles vondt i magen når jeg nærmer meg arbeidsplassen. Klumpen i brystet gjør mer vondt nå enn på lenge...er dette depresjon? Er det angst? Her har jeg ingen kunnskaper, har dere? Uansett: Hvor vidunderlig livet hadde vært uten angsten!

Eller hva?

[ulva]

Ja, takk - begge deler! Høres ut som om du har både depresjon og angst, og også i tilknytning til jobben. Noe av det viktgiste med depresjoner, er at de varsler at du ikke lenger klarer å holde ut livssituasjonen din, og trenger hjelp. AD og psykolog er flotte tiltak for å bli bedre, men det høres ut som om du også trenger å gjøre noe med jobbsituasjonen din. Har du mulighet til å skifte jobb? Eller trappe ned, evt. få en sykemelding - kanskje en aktiv sykemelding? Hvordan føler du det i forhold til jobben?

Hvordan trives du hjemme? Har du det bra sammen med mannen din? Det kan være nyttig at han blir med til psykologen fra tid til annen, så han blir "oppdatert" om hva som skjer med deg og hvordan du har det - og dere får anledning til å snakke ut om hva dere begge føler om situasjonen. Synes iallefall du skal tenke grundig gjennom: Hva er det som gjør at jeg sliter meg ut? Å være mor? Å være kone? Jobben? Andre familieforhold? Hva kan vi gjøre for å tilrettelegge forholdene best mulig, slik at jeg ikke sliter meg ut? Hva ville være godt for meg, hva gir meg overskudd?

Ønsker deg lykke til - det er et vanskelig liv, å leve med angst og depresjon, men vi er flere som har lært oss teknikker for å holde ut dagene, så gi ikke opp.

[Augustus1365380356]

Ja, takk - begge deler! Høres ut som om du har både depresjon og angst, og også i tilknytning til jobben. Noe av det viktgiste med depresjoner, er at de varsler at du ikke lenger klarer å holde ut livssituasjonen din, og trenger hjelp. AD og psykolog er flotte tiltak for å bli bedre, men det høres ut som om du også trenger å gjøre noe med jobbsituasjonen din. Har du mulighet til å skifte jobb? Eller trappe ned, evt. få en sykemelding - kanskje en aktiv sykemelding? Hvordan føler du det i forhold til jobben?

Hvordan trives du hjemme? Har du det bra sammen med mannen din? Det kan være nyttig at han blir med til psykologen fra tid til annen, så han blir "oppdatert" om hva som skjer med deg og hvordan du har det - og dere får anledning til å snakke ut om hva dere begge føler om situasjonen. Synes iallefall du skal tenke grundig gjennom: Hva er det som gjør at jeg sliter meg ut? Å være mor? Å være kone? Jobben? Andre familieforhold? Hva kan vi gjøre for å tilrettelegge forholdene best mulig, slik at jeg ikke sliter meg ut? Hva ville være godt for meg, hva gir meg overskudd?

Ønsker deg lykke til - det er et vanskelig liv, å leve med angst og depresjon, men vi er flere som har lært oss teknikker for å holde ut dagene, så gi ikke opp.

Takk for hyggelig svar!

Og det er det jeg egentlig har mistanke om selv også. Det virker som angsten (hvis det er det det er) har gjort meg predisponert...men hva kom først, høna eller egget?

Nå det gjelder jobbsituasjonen er det klart at den har nok vært den utløsende faktor. Jeg har sagt opp jobben og slutter i september. Har da tenkt å ta en lang pause for blandt annet å jobbe med meg selv.

Når det gjelder familiesitasjonen hadde jeg ikke klart dette uten min kone og mine barn. Hun har vært ufattelig sterk og hjulpet meg mye. takket være henne kom jeg meg til lege...har time hos psykolog, etc.

Når det gjelder psykolog, har jeg min første time i slutten av denne uken. jeg håper det skal bli begynnelsen på slutten av berg og dalbanen jeg har kjørt de siste par årene!

Takk igjen for svar!