Det viktigste i livet mitt

[Gjest]

I mange år slet jeg med monstret mitt. En mangehodet drage som fortærte med bit for bit. "Angsten min"

Jeg mistet helt stringen på livet mitt. Slet med panikkangst, tvangstanker. Natt og dag var et rent h....

Jeg orket ikke mat, jeg kuttet kontakten med alt og alle, og ble fanget i mitt eget hjem. Jeg var så ille at jeg havnet akutt under hjelpeappartet. De vurderte meg til å være så syk at jeg skulle legges inn, og få tung medisinering.

Jeg nektet..... Av kjærlighet og omsorg for mine barn.

Jeg hang i en tynn tråd, men tråden holdt av kjærlighet. Jeg gjorde alt som sto i min makt for å skåne barna. Fikk jeg panikk så løp jeg og gjemte med til anfallet var over. Jeg tvang i meg mat, bare for å ikke forsvinne for mine kjære barn. Jeg tok ikke medisiner ( har pille angst)

Jeg klarte det, alle lidelser til tross jeg begynte å leve igjen. Mange års terapi, mange tunge stunder har det vært. Men alltid har jeg hengt der i min tynne tråd, som etterhvert har blitt sterkere.

Men så...... har alle mine forsøk, alle mine lidelser, all min kjærlighet vært forgjeves.

Mitt høyt elskede barn har blitt voksen. Voksen og deprimert, har utviklet angst og gråter på min skulder. Jeg føler slik skyld at jeg blir syk. Jeg orker ikke kvalene. Jeg har feilet tross alt. Min egen angst er tilbake. Tråden min er kuttet tvert av. Jeg er igjen like syk... Men vet at jeg igjen må være sterk. For alt som er igjen av meg er hennes. Jeg vet at jeg må gi henne alt jeg har, og ber til Gud om at jeg må klare det.

Det er visst ikke mulig å vinne over angsten, og vinne over monstret. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Bare å høre om angst gjør meg syk, bare å se lyset i mitt liv lide gjør meg bunnløst fortvilet.

Dette vet jeg ikke om jeg makter. Debbe byrden vet jeg ikke om jeg klarer å bære. Men jeg må...........

[frosken]

Jeg håper du oppmuntrer ditt voksne barn til å søke profesjonell behandling - og at du ikke overfører din egen angst for medisiner til henne. Kanskje hun kan slippe din tunge kamp, kanskje hun har en type psykisk lidelse som det finnes gode medikamenter for. Angst for medikamenter kan være like irrasjonell som annen angst/fobier.

Håper det kommer til å gå bra med dere begge!

[goliane]

Kjære deg.

Håper du klarer å støtte din datter.

Håper du klarer å motta behandling selv. Nye medisiner og nye behandlingsformer har nok kommet siden den gangen du var innlagt.

Stå på for at dere begge får hjelp og behandling!!!!

Syns du må ha vært en tapper kriger som har klart deg alene gjennom mange år. Ikke gi opp nå!