prognoser for psykose/schizofreni

[Gjest samboer25]

Jeg er samboer med en svært psykisk syk mann. Han var frisk da vi møttes og vi hadde det svært fint. De siste 2 årene har imidlertid vært svært tappende og slitsomme pga hans sykdom.

Han går nå på anti-psykotika og har tilbud om døgnforvaring på åpent sykehus. Det legges opp til at han skal være aktiv og styre egen behandling, noe han ikke får til. Resultatet er at han "smitter unna", er mer hjemme enn på institusjonen (der han knapt er), slurver med tablettinntak. Han isolerer seg hjemme, tør ikke gå ut av frykt for at hans (innbilte) dødelige sykdom skal angripe ham når jeg ikke er der. Jeg føler på mange måter at sykdommen har endret ikke bare hans men også min tilværelse drastisk. Hans sykdom blir så influerende på hele min virksomhet. Det er som om han har blitt helt forandret. Lite minner om den sjarmerende, hyggelige og snille slanke fyren jeg traff for 4 år siden. Han har lag på seg om lag 35 kg, er ustelt, sykelig sentrert rundt sin egen sykdom. Jeg har "holdt ut" i 2 år nå, hovedsaklig pga. de fine 2 årene da han var frisk og pga. denne tidens kjærlighet. Jeg har hele tiden håpet at han skulle bli bedre, men situasjonen blir bare værre selv om vi fremdeles kan ha fine mer kortvarige stunder sammen ennå. Hva er prognosene for at han kan bli frisk? Jeg begynner å kjenne meg syk selv av alle de tunge påkjenningene. Andre sier de ikke ville klart det samme og gitt opp. Spørsmålet mitt er hva er prognosene for å bli frisk/tilnærmet frisk igjen etter en så alvorlig og langvarig psykisk sykdom? Han er svært knyttet til meg og når jeg har vært borte fra ham har han blitt betydelig værre. Jeg er veldig glad i ham og vil nødig bryte, men kan heller ikke se for meg et liv der jeg er pleiereske, psykiater og sosionom resten av livet. Jeg er 26 år nå.... og jeg lurer på hvorvidt det er min energi han lever på?

[goliane]

Kjære deg.

Har ikke noe svar på spørsmålet ditt om prognoser for sykdommen til samboeren din. Men tror det er viktig at han blir flink til å følge et behandlingsopplegg.

Kan ikke du ta kontakt med behandlerne til samboeren din og få svar på spørsmål om prognose og behandling? Pårørende bør være viktige medspillere i behandlingsopplegget.

Har selv ei datter som har brukt medisin mot psykoser. Hun la på seg mer enn 40 kg etter at hun begynte med medisinene. Hun endret personlighet, også. Syntes på en måte sykdom og medisiner tok fra meg datteren min.

Derfor skjønner jeg følelsene dine rundt samboeren din sin sykdom. Det er vanskelig når en du er glad ikke lenger er har den personligheten du ble glad i.

En kan ikke si opp rollen sin som mamma. Et samboerforhold er noe annet. Der er en avhengig av en annen gjensidighet, skal forholdet fungere. Jeg syns det er godt å høre at du fremdeles er glad i din samboer, og at du fortsatt er hos han.Men jeg skjønner veldig godt at forholdet neppe kan vare "for evig" om ikke positive endringer skjer.

Datteren min klarer seg nå uten medisiner. Hun har gått ned 30 kg i vekt. Humør og livsglede er som før hun ble syk for over ti år siden. Jeg har fått datteren min tilbake!!!

Din samboer, slik han var før, er nok fremdeles der. Med riktig behandling kan et under skje for dere, også.

Har han forresten selv tanker rundt situasjonen? Ser han din rolle i det hele? Noen psykisk syke blir så nedkjørt at de bare har tanke for egen situasjon.

Håper alt ordner seg for dere!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prognosen i forhold til at han skal bli frisk er særdeles dårlig - dessverre.

Jeg synes du i første omgang kan stille et absolutt krav til han for å fortsette forholdet: At han følger den opplagte behandlingsplan til punkt og prikke inkl. å ta medisiner som forskrevet.

Ved å følge planen kan han bli klart bedre. Han kan få mindre psykotiske symptomer og bedre sosial fungering.

Jeg synes du bør dras inn som en viktig samabeidspartner i behandlingen. Du bør også ta opp medisineringen. Sannsynligvis kan den enorme vektøkningen unngås ved å endre medisiner.

Dersom han har en sikker schizofreni, er jeg redd at personlighetsforandringene er varige. Jeg er redd du ikke kan forvente deg et vanlig likeverdig og gjensidig forhold.

Beklager at dette svaret er mer realistisk enn optimistisk.