Er det noen flere som meg?

[Gjest hilsen "dum"]

Jeg er ei jente på 21 år som ikke snakker. Jeg kan snakke og har snakket før, og det er heller ikke noe i veien med hørselen min. Men jeg lurer på om det er flere som meg, helst ei jente i alderen 20-30 år som vet akkurat hvordan det er å ikke klare å snakke. Finnes det noen der ute i det store Norge som er som meg?

[norf]

Det første som slår meg er faktisk hvorfor i all verden du signerer med "hilsen dum"?

Jeg må innrømme jeg lurer fælt på hva som gjør at du ikke føler du kan snakke? Og kan vel skjønne at det må være tungt å være deg.

Jeg antar at det er sånn det er her i verden, folk gjør valg. Noen ganger er de bra, andre ganger ikke fullt så bra. Og bare en selv kan avgjøre hvilket av dem det er. Det er vel det som gjør oss til mennesker.

Jeg vil bare skrive å ønske deg lykke til. Og vit det at selv om du kanskje føler deg alene, er du det egentlig aldri. Det vil alltid være en (hvis ikke veldig mange) som står i akkurat din situasjon. Det er bare det at du vet det ikke, for du har ikke møtt dem. Jeg håper du finner noen å dele dine tanker med!

[Gjest en som kanskje ikke er "dum".]

Det første som slår meg er faktisk hvorfor i all verden du signerer med "hilsen dum"?

Jeg må innrømme jeg lurer fælt på hva som gjør at du ikke føler du kan snakke? Og kan vel skjønne at det må være tungt å være deg.

Jeg antar at det er sånn det er her i verden, folk gjør valg. Noen ganger er de bra, andre ganger ikke fullt så bra. Og bare en selv kan avgjøre hvilket av dem det er. Det er vel det som gjør oss til mennesker.

Jeg vil bare skrive å ønske deg lykke til. Og vit det at selv om du kanskje føler deg alene, er du det egentlig aldri. Det vil alltid være en (hvis ikke veldig mange) som står i akkurat din situasjon. Det er bare det at du vet det ikke, for du har ikke møtt dem. Jeg håper du finner noen å dele dine tanker med!

Takk for oppmuntringen! Er kanskje ikke dum selv om man ikke snakker, men i dagliglivet møter jeg folk som behandler meg som dum. Legesekretæren, f.eks som henvendte seg til venninnen min i stedet for direkte til meg.Men er det noen der ute som er som meg og som vil ha noen å snakke med, noen som er i samme båt? Det ville hjulpet og sett med egne øyne at det er flere?

[Gjest er det jeg som er dum nå?]

Hvorfor snakker du ikke?

Jeg spør av ren nysgjerrighet. Jeg kan ikke forestille meg hvorfor en person ønsker å virke "dum" på omgivelsene frivillig.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har hørt om et slikt tilfelle her hvor jeg bor. En helt 'vanlig' jente som plutselig sluttet å snakke. Det var jo noe psykisk som lå bak, og hun løste det på denne måten! For henne var det alt for store krav og forventninger innad i familien som gav henne problemer.

Kjenner ikke familien hennes så godt at jeg vet hvordan det gikk med henne. Men håper hun har det bedre. Vet hun gikk på antidepressiva en periode. Husker jeg syntes det var så ille siden hun var bare femten år eller noe slikt.

Lykke til videre.

[frosken]

Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg på et par jenter jeg traff en gang som var såkalte "elektive mutister". De snakket med noen - noen få venninner og foreldrene sine - men aldri i klassen, aldri med andre voksne, aldri i butikken osv. osv. Jeg vet ikke hvor mye du har lest om dette - men hvis du søker på temaet i f.eks. kvasir, så vil du se at det er skrevet en god del om dette.

Du er nok langt fra den eneste som ikke snakker, men det skal kanskje litt flaks til at noen av de andre som har det sånn, kommer til å lese innlegget ditt. Kanskje du vil få respons fra noen andre som forstår hvordan det er å ha det sånn, hvis du fra tid til annen fortsetter å skrive litt om hvordan du har det her.

Snakker du med noen i hele tatt, eller har du sluttet helt å snakke?

[Gjest ikke dum, men thiril]

Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg på et par jenter jeg traff en gang som var såkalte "elektive mutister". De snakket med noen - noen få venninner og foreldrene sine - men aldri i klassen, aldri med andre voksne, aldri i butikken osv. osv. Jeg vet ikke hvor mye du har lest om dette - men hvis du søker på temaet i f.eks. kvasir, så vil du se at det er skrevet en god del om dette.

Du er nok langt fra den eneste som ikke snakker, men det skal kanskje litt flaks til at noen av de andre som har det sånn, kommer til å lese innlegget ditt. Kanskje du vil få respons fra noen andre som forstår hvordan det er å ha det sånn, hvis du fra tid til annen fortsetter å skrive litt om hvordan du har det her.

Snakker du med noen i hele tatt, eller har du sluttet helt å snakke?

Jeg sluttet å snakke etter en psykisk påkjenning som rett og slett ble for stor for meg å takle. Jeg har ikke sagt et eneste ord etter det, og jeg føler meg utilstrekkelig på mange måter, som om jeg skuffer de rundt meg. Men uansett hvor mye jeg tenker at jeg skal si noe, så forsvinner ordene inn i et slags intet. Ingen hører dem likevel og det er jævlig.

Takk Gud for at man kan sende sms i vårt moderne samfunn.

[frosken]

Jeg sluttet å snakke etter en psykisk påkjenning som rett og slett ble for stor for meg å takle. Jeg har ikke sagt et eneste ord etter det, og jeg føler meg utilstrekkelig på mange måter, som om jeg skuffer de rundt meg. Men uansett hvor mye jeg tenker at jeg skal si noe, så forsvinner ordene inn i et slags intet. Ingen hører dem likevel og det er jævlig.

Takk Gud for at man kan sende sms i vårt moderne samfunn.

Hvor lenge har du hatt det sånn?

[thiril]

Hvor lenge har du hatt det sånn?

En hel evighet virker det som. Det vonde skjedde for tre uker siden, og jeg har ikke klart å si noe etter det. Vennene mine sier jeg ikke må gi opp, men jeg står foran speilet og sier ordene om og om igjen - men det kommer liksom ingenting.For hver gang føler jeg meg litt dummere. For folk rundt meg forventer at det skal gå, og så mestrer jeg det ikke.Telefonen ringer i ett og jeg står ved siden av og gråter. Kan ikke svare. Og likevel fortsetter det å ringe. Tør jeg forklare psykologen dette?

[frosken]

En hel evighet virker det som. Det vonde skjedde for tre uker siden, og jeg har ikke klart å si noe etter det. Vennene mine sier jeg ikke må gi opp, men jeg står foran speilet og sier ordene om og om igjen - men det kommer liksom ingenting.For hver gang føler jeg meg litt dummere. For folk rundt meg forventer at det skal gå, og så mestrer jeg det ikke.Telefonen ringer i ett og jeg står ved siden av og gråter. Kan ikke svare. Og likevel fortsetter det å ringe. Tør jeg forklare psykologen dette?

Klart du tør å forklare psykologen dette :-) Du høres ut som om du er veldig fortvilet - kanskje du kunne forsøke å skrive litt mer her om hva som er så vondt?

Skjønner at det kan kjennes ut som en "hel evighet" - men heldigvis er ikke tre uker så lenge. Selv om det har låst seg for deg nå, så er det ingen grunn til ikke å tro at det vil løsne igjen. Kanskje er du redd for at fortvilelsen vil bli alt for sterk hvis du begynner å snakke igjen... Kanskje det å ikke snakke er måten du klarer å holde en form for kontroll på følelsene dine akkurat nå...

Lykke til videre!

[thiril]

Klart du tør å forklare psykologen dette :-) Du høres ut som om du er veldig fortvilet - kanskje du kunne forsøke å skrive litt mer her om hva som er så vondt?

Skjønner at det kan kjennes ut som en "hel evighet" - men heldigvis er ikke tre uker så lenge. Selv om det har låst seg for deg nå, så er det ingen grunn til ikke å tro at det vil løsne igjen. Kanskje er du redd for at fortvilelsen vil bli alt for sterk hvis du begynner å snakke igjen... Kanskje det å ikke snakke er måten du klarer å holde en form for kontroll på følelsene dine akkurat nå...

Lykke til videre!

Endelig noen som har skjønt det. Jeg ble ikke hørt sist jeg snakket, jeg ble tråkket på og oversett, hva får meg til å tro at noen vil høre på meg nå uten å behandle meg som en gærning?Og hvis jeg prøver sterkere enn det jeg hr gjort er jeg redd det skal eksplodere, og at jeg aldri skal slutte å gråte eller skrike. Jeg har såret familien nok som det er allerede.

Takk for at du forstod.

[frosken]

Endelig noen som har skjønt det. Jeg ble ikke hørt sist jeg snakket, jeg ble tråkket på og oversett, hva får meg til å tro at noen vil høre på meg nå uten å behandle meg som en gærning?Og hvis jeg prøver sterkere enn det jeg hr gjort er jeg redd det skal eksplodere, og at jeg aldri skal slutte å gråte eller skrike. Jeg har såret familien nok som det er allerede.

Takk for at du forstod.

Hei thiril...

Du trenger sannsynligvis å gråte - mye og lenge. Hos psykologen kan du gråte så mye du orker - det er det mange andre som også gjør, så han er vant til det...

Håper du blir møtt på en måte som er god for deg...