Alle beh.som hjelper meg ser ned på meg og undervurderer meg (langt)

[Gjest victoria80]

Fy som jeg hater meg selv for den jeg er.Føler meg ikke hørt av alle rundt meg.Det er så typisk!Alle undervurderer med.De første som undervuderte meg var fra barne og ungdomspsykiatrien.Like før når jeg skulle over til voksenpsykiatrisk sektor,sa hun psykologen jeg hadde:"Du kommer aldri til å fungere sosialt resten av livet".Først gikk det ikke inn på meg,men da samtalen var over begynte jeg å gråte.Jeg gråt,gråt og gråt.Gråt fordi jeg aldri kom til å kunne være sosial og få noen venner mer i livet.Dette der ga meg en skikkelig psykisk knekk, og jeg visste ikke da at den diagnosen jeg fikk skulle følge meg for resten av livet.

Da jeg gikk på videregående,fikk jeg tillit til en rådgiver på skolen der hvor jeg gikk.Etter å ha snakket med henne en del ganger,så sendte hun meg til ppt.Jeg sa uheldigvis ordet psykiatri feil for ppt dama, og hun ba meg å stave det ordet riktig og si det ordet etter henne mange ganger.Jeg ble lei meg og sint, og begynte å kjefte på henne.Senere fikk jeg vite at rådgiveren og pptdama hadde slått seg sammen med voksenpsykiatrien og skrevet en attest om at jeg aldri kunne jobbe innenfor helsesektoren.Jeg hadde alltid ønske meg inderlig å innenfor helsesektoren,fordi jeg var så glad i å hjelpe mennesker og har omsorg for dem.Det førte til at jeg begynte å hate meg enda mer fordi jeg hadde den funksjonshemningen som jeg hadde.Gud,som jeg følte meg nedverdiget og tråkket på.

Et par år senere ble jeg innlagt på psykiatrisk sykehus på grunn av jeg ble dårlig psykisk.Jeg betro meg til legen som jobbet på det sykehuset og fortalte ham hvordan jeg hadde det og om alle mine fortvilelser.Han forstod meg(trodde jeg iallefall), og oppmuntret meg.Samtidig som jeg var på sykehuset,var jeg på utredning.Etter den nevropsykiatrisk utredningen ba de foreldrene mine å komme, og de fortalte dem og meg om hva jeg hadde klart på testene og ikke klart.

Jeg ble sendt til habiliteringstjensten og der traff jeg en hyggelig mann som jeg likte godt å prate med.Jeg ba om å få se journalene fra sykehuset, og jeg ble veldig deprimert da jeg oppdaget at de hadde gitt meg den samme diagnosen som de på barne og ungdomspsykiatrisk hadde gjort.Grunnen til at jeg ble sendt til habiliteringstjenesten var fordi jeg skulle til utredning for denne diagnosen.I løpet av utredningen snakket han med foreldrene min og med meg og fant da ut at jeg ikke hadde den diagnosen likevel.Han skulle sende en rapport til de andre hjelpeinstansene og si at jeg ikke hadde den diagnosen.Han sa også at han hadde sett så mange med den diagnosen så jeg lignet ikke på noen av dem.Da kom jeg med et gledeshyl og jeg ble så glad at jeg var i godt humør en lang stund etter på.

Men plustelig begynte humøret mitt å dale.Jeg snakket med de på aetat og med behandleren min, og de sa til meg at de ikke trodde på rapporten hans.Jeg ble så deprimert og tenkte: hvorfor tror ingen på meg.Hvorfor ser alle ned på meg.Holdt på å bare grine ved tanken på dette, og det gjorde meg mer deprimert enn det jeg var før.

Var også på attføringsutvalg sammen med attføringssenteret,de fra aetat og en lege som de hadde der.Jeg snakket med dem og dem stilte spørsmål til meg.Fikk da et dumt spørsmål fra hun på aetat:fungerer du sosialt på jobben?Jeg ble så fortvilet over dette spørsmålet for det er ikke det jeg har problemer med.Jeg har problemer med det psykiske som for eks.depresjon.Så sa legen til meg: Jøss, du er jo flink til å snakke!Da svarte jeg surt tilbake at jeg kan så klart snakke for meg.Når møtet var over, gikk jeg inn til konsulenten min på jobben.Hun sa til meg at legen og hun på aetat hadde spurt om mora mi skulle være med på neste møte.Jeg sa til henne at jeg var myndig og kan forresten snakke for meg selv og ordlegge meg på en forståelig møte.

Til slutt vil jeg si til dere.Er det rart at jeg blir deprimert og føler meg mindreverdig og nedvurdert av folk i og med at de alle som jeg har vært i kontakt med som skulle hjelpe meg er så motbydelig mot meg.Er det rart i at jeg gir opp til tider.Håper bare at det ordner seg når jeg skal begynne på arbeid med bistand til høsten.Altså at jeg får aksept for den personen jeg er og ikke får en funksjonshemning som jeg ikke hadde likevel.

[Gjest holt]

Selv har jeg skrevet dagbok nesten i et år, og jeg lagrer den på en diskett og hvis jeg vil lese dagboken min går jeg inn på worddokumentet og leser det.

Hvis jeg skal ha det med til psyken,så printer jeg ut noe av det jeg har skrevet i dagboka og leverer det til ham.

Han ringte da hjem til mamma og sa at grunnen til at jeg leverte dagbokutskrift til ham var fordi jeg ikke kunne snakke for meg selv.Det er noe som rett og slett ikke er sant, for jeg er ganske god til å forklare meg muntlig.Grunnen er fordi jeg ikke husker alt jeg skal si til ham som har hendt fra forrige time fram til neste time jeg har med ham.Noe så irriterende at han tror at jeg ikke kan snakke for meg selv.Han har ingen grunn å si noe sånt til mora mi og utlevere meg slik uten at jeg vet om det.

OBS!Glemte at jeg hadde lagt inn hovedinnlegget her en gang før.Sorry!

[tsofia]

Du er ikke dum Victoria men det er de som behandler deg urettferdig. Skulle ikke være så vanskelig å bli behandla som et medmenneske ....uansett hvilke diagnose en måtte ha.

Prøv å ha en god dag Viktoria og fortsett og sette ord på urettferdigheten. Du er en ressurs.

[Gjest Sofies verden]

Dette skulle ikke ha vært lov til. Jeg har det på nesten samme måte. Jeg var også på samtale med Aetat og de sa at det å skulle utdanne og la meg jobbe i helsesektoren ikke var aktuelt, fordi det ikke var håp bfor meg, og derfor lite vits i å kaste penger ut vinduet. Men jeg og alle andre vet best ikke sant??????

[nøffelinøff]

det virker jo som om disse to første personene har sviktet deg totalt....og en som arbeider på aetat kan ikke overprøve en leges konklusjon.

hvorfor begynner du ikke på en utdannelse i helsesektoren? ingen kan nekte deg det.

det som er viktig i helsesektoren er omsorgsevne og varme.

hva gikk egentlig denne feildiagnosen ut på?