Jeg kommer aldri til å være normal

[M_83]

Mine foreldre har begge hatt psykiske problemer, og jeg har vokst opp med å se på hvordan de har taklet dette. Mamma blei lagt inn på psykiatrisk avdeling da jeg bare var 7, og pappa ville aldri snakke med meg om hvorfor hun var der. Like etter blei han også dårlig... De går nå begge på lykkepiller.

Jeg merker at dette har preget meg utrolig mye. Jeg går rundt og er nervøs for ting som egentlig ikke er noe å være nervøs for. Får stadig pustevansker, og går ofte og er redd. Bare nå f.eks, når jeg skal prøve å skrive om dette, blir jeg engstelig. Jeg får problemer med å puste. Dette plager meg veldig. Jeg orker ikke prate med noen om dette.. jeg føler bare at alt blir mye verre da.

Jeg er vedlig sosial av meg, og har mange gode venner. Ingen av dem merker noe spesielt på meg at det er noe galt. Jeg klarer å skjule det utrolig bra. Egentlig så har jeg innsett at dette er noe jeg må leve med for resten av livet. Jeg er ikke som alle andre, og det må jeg vel rett og slett akseptere.

Likevel spør jeg om det er noen som har noen forslag til hva jeg burde gjøre?

[alya]

Hei.

Du har rett, du er ikke som alle andre. Ingen er som alle andre. Men de fleste har noe felles med noen. Og en annen ting: er du sikker på at alle andre er som du tror ?

FOr en hvilken som helst annen person i venneflokken din er kanskje du en del av gruppen "alle andre"....kanskje?

Det er vondt å føle seg annerledes, å sitte å se på at andre lever sine tilsynelatende ukompliserte liv. Vet det. Har vært der...er der

Take Care

[frosken]

Hvis du oppfatter deg selv som unormal - hvorfor tror du da at du må ha det slik resten av livet?

Hvorfor tror du ikke det går an å få behandling som kan hjelpe hvis du preges så mye av dette at du synes det er et problem?

[Gjest ikke undertegnet]

Om du ikke er som ALLE andre, er du iallefall som MANGE andre. Det er veldig mange, unge som gamle, som sliter med angst og andre psykiske problemer. Men det er ikke så vanlig enda å snakke om det.

Selv er jeg en voksen dame som er redd for at mine nerveproblemer skal ha påvirket ungene mine i negativ retning, slik at de får nettopp slike problemer du forteller om.

Vet ikke om det har noe for seg for deg. Kanskje foreldrene dine fortsatt ikke ønsker å snakke om plagene sine.

JEG for min del ville bli kjempeglad hvis en av mine unger ville komme til meg hvis de fikk slike problemer. SELV om de ville anklage meg for å ha noe av skylda. Det har jeg jo på en måte. Selv om det ikke er påført dem med vilje. Slike ting er godt å få snakket ut om. Samtidig vet jeg at angst og depresjon er representert i slektsledda på begge sider, så det ligger i genene også. Min mann har også slitt endel med sosial angst. Så ungene har vokst opp med en del problemer som de burde ha sluppet.

MEN hva vet jeg om hva andres barn har gjennomgått? Husk at selv om det ser bra ut på overflata, kan det være mye grums under. VI innrømmer like godt at vi har problemer. Så får andre tenke hva de vil.