Vanskelig med tilknytting

[Gjest - fortvilet nå]

Vi kom hjem med vår lille prinsesse i april. Hun har nå rundet to år og alt ser ut til å gå kjempeflott.

Språket og ordene kommer fort og hun løper rundt i nabolaget og er sammen med andre barn. Frisk og sunn, lattermild og svært bestemt.

MEN, pappa får ikke lov til å se på henne engang!

Helt fra starten var det mamma hun knyttet seg til. Nå kan hun gå til andre vi kjenner, mormor og morfar, onkler og tanter, men ikke til pappa.

Vi har skåret gjennom flere ganger, mamma må jo få ha noe tid alene, f.eks butikkbesøk.

Mamma har helt sluttet å trene fordi det blir for uutholdelig med skrikingen og fordi vi er "redde" for at forholdet til pappa skal bli verre.

Enkelte ganger skriker hun jevnt til mamma er hjemme og noen ganger skriker hun bare en liten stund. Men den nære kontakten mellom pappa og henne blir det lite av. Mamma blir sliten av det og pappa fortvilet, ja faktisk lei av at det bare er surtring.

I små perioder har pappa kunnet legge henne, men står han opp for å ha en koselig morgenstund med henne så blir det bare skrik og mamma må komme. Skal hun ha ny bleie eller det er andre ting, bare pappa triller vognen hennes, så blir det stort rabalder.

Hun har ikke vært her lenge og det er TID vi alle trenger, det er vi klar over og forberedt på å buke.

MEN har noen samme erfaring eller tips som kan gjøre det lettere for pappa og nærme seg henne?

Vi er jo så "redde" for å ssette grenser og si at nå er det nok fordi vi kanskje tror at våre adoptivbarn er mere sårbare. Man vi må jo sette forten ned når f.eks mamma har andre ting å gjøre.

Eller er det bare stahet fra hennes side, styrer hun oss?

Det er mamma som har permisjonen.

Takknemlig for synsunkter og tips

[Gjest sofie31]

uff, jeg vet at dere ikke har det lett nå. Vi kom hjem med vesla i januar, og det tar laaaang tid her også å få pappa godkjent på lik linje med mamma..

Hvis du vil så kan du maile meg så kan vi "diskutere" litt på mail!

[email protected]

[Gjest ingen signatur]

Hei!

Ville bare dele at vår egenfødte (2 1/2 nå) er/har vært temmelig lik, bortsett fra at ting er greit når jeg ikke er i huset. Pappa får ofte ikke lov til å ta henne ut av bilsetet engang. Storebror som er adoptert var veldig mamma gutt i samme alder (litt yngre...) men nå er det pappa for alle pengene..... Lykke til!

[Gjest Xue04]

Kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Vår datter er nå 2 1/2 og det er mamma når hun våkner, slår seg og i alle situasjoner hvor hun kan velge mellom ma og pa. Jeg hadde all perm, men faren var mye hjemme og har vært hjemme det siste halvåret, mens jeg har jobbet. Det ser ut til at mamma er mest topp nå. Hun kan være rasende og vil styre det hele med : NEI, mamma skal...! Hun er velfungere og snakker masse. Vi overser av og til at hun velger. Mamma trekker seg unna i all stillhet og hun får heller skrike. Vi tror at det er vi voksne som må styre dette, og det betyr av og til at hun ikke får komme i valgsituasjoner. Men hun har ett nært forhold til oss begge. Kan hun velge er det mammas fang som vinner. Jeg må ofte styre situasjonen slik at jeg "velger" papaps fang for henne. Hun har vært hos oss i 1 1/2 år, så kanskje er vi litt lengre i prosessen enn dere? Det krevde en del tålmodighet fra oss i en periode, men ble mye bedre etter at mamma fikk 1-2 kvelder ute av huset i uka, hvor far og datter måtte ta hele kveldsstellet alene. ( Uten mammas gode råd, hadde dem halvt i øyekroken, og ikke minst at hun opplevde det som rart når jeg var hjemme og IKKE stelte henne).

Vet ikke om det er noe du kjenner deg igjen i, men uansett lykke til!