Vil ta mitt eige liv

[Gjest lost-sole]

Eg er ei jente på 16 år....eg er ikkje tjukk å blir heller ikkje mobba..har vener som bryr seg ,men like vel ser eg likevl ikkje livet verdt å leve. Heile mitt liv har eg slitt med meg sjølv prøvd å forandre personlegheita mi og bli likt av de andre kjønn... Eg har ikkje hatt nokon kjæreste ,men der har vore gutar men eg har bere blitt narra,brukt og vorte kasta rundt og vort brukt som ett tynt stykke kjøtt....Eg har og mista to sysken dei var små når dei døydde men livet har aldri vorte det same etter på.....Om natta likar eg å innbille meg at lisje systra mi som døyde sist fortsatt er rundt meg og kjem in til meg om kveldane og spør om ho kan få sove i senga saman med meg eller at ho kjem å vekkjer meg om morgonen hoppar i senga og smiler breidt....Eg har ein eldre bror han er 6 år eldre og syner ikkje mykje følelsar.. han er eit så kalla "goth-menneske" kler seg i svart og er svart det er som om deprisjon lyser lang veg.... han skriv songar, verkar som om han finn trøyst og hjelp i det. Eg prøvar å finne ein måte halde ut på.. ei stund trudde eg at eg og ein gut hadde noko på gong vi hadde vorte veldig gode venar og alt synte å fungere ,men gjekk alt i dass.....mange ganger har eg prvd å ta livet mitt..sist gang endte bere med at eg brakk foten,men ingen tok hintet dei trudde bere eg hadde falt og slått meg.... eg har prøvd å snakke med mor mi men ho bere klappa meg på kinnet å sa " du er i puberteten jenta mi" eg ga opp då såg ikkje vitsen....helse systra sa og at de bere var hormonane som var i sving men når eg innbiller meg at ei søster som har vore død i 10 år kjem å besøker meg og pratar med meg det er ikkje hormonar...eg har på eitt vis "leika" med ho sidan eg var liten...når eg leika med dukker når eg var 6-7 år kalla eg alle dukkene mine opp etter henne og likte å tru at det var henne som eg var på trille tur med og passa så godt på.... når eg vart eldre og var aleine heime var eg aldri aleine heime følte eg.."ho" var der alltid med meg....eg har mista ein bror og men det var året før eg blei fødd så han fekk eg aldri møte.....eg har ofte vert lei meg for det... men eg har prøvd spiritisme for å prøve å få kontakt men de har ikkje funka.. på eit vis vil eg bere dø før kanskje der er ein plass der alle dei døde er ein plass der eg kan få møte syskena mine....ej klarer ikkje snakke med nokon om dette det er for vanskeleg av og til har eg perioder der eg bere sit inne og høyrer på musikk ser på TV og søv veldig mykje då blir foreldra mine bere sinte..lei avb å ha meg i hus sei dei... shit lei av alle desse adfers forandringane mine....eg får ikkje lov til å vere lei meg ein gong.....eg klarar ikkje dette her meir....

[Gjest Sofies verden]

Kjære deg.

jeg er en jente som har i de siste dagene tenkt som deg at nå klarer jeg ikke mer,men jeg klarer ikke dø heller. Dersfor ber jeg deg om å oppsøke hjelp, ring for ex: Mental Helse telefonen:

81030030 og snakk med dem. Eller ring etter en annen som kan hjelpe deg

[Gjest ikke undertegnet]

Du har jo greid å 'prate' nå da! Synes du er veldig flink til å forklare deg.

Du kan kommunisere med behandlere ved å skrive, særlig om de tingene som er vanskeligst. Jeg selv har mye jeg ikke får sagt i timene. Da skriver jeg istedet først, så prater vi om det etterpå. Da går det lettere, når det verste er 'sagt' på papiret!

Dessverre så er det ganske vanlig at de nærmeste ikke alltid er de nærmeste til å hjelpe når en får slike problemer. De er for infiltrert i alt rundt deg.

Du burde bestille time hos en lege, si du har noe du vil han skal lese først. Kanskje han vil ha det tilsendt før timen.

Du burde unne deg muligheten av å få hjelp. Broren din trenger tydeligvis også hjelp, men DET er ikke ditt ansvar! Husk det. Folk må ville ha hjelp selv. Kanskje hvis han ser at DU får hjelp, at han også vil tøre å prøve?

Foreldrene dine da, har de aldri snakket noe særlig med deg/dere omkring dødsfalla til søsknene deres da? Virker som de ikke har greid å snakke om sorgen selv kanskje. Det er ikke lett slike sorg-greier. Det gir så ringvirkninger. Det er vanskelig å hjelpe andre, selv om det er barna sine, når en er så lei og trist selv. Men voksne skal jo være så ansvarsbevisste at de søker hjelp (feks familieterapi) hvis de ser det går ut over ungene i familien.

Lykke til!

Jo raskere du slker hjelp, jo raskere kan du få et mye bedre liv!

[Gjest Tussi18]

Du har fått et veldig bra svar av "ikke undertegnet". Synes du bør oppsøke hjelp. Start med legen din.Om du ikke tørr å si noe, så spørr om du kan skrive det til ham. Det er ikke flaut eller dumt å spørre om noen sånnt. Jeg gjør det som oftest selv. Har gjort det til alle som jeg har snakka med (og det er en del). Jeg skriver f.eks. mail, så leser "de" de før vi snakkes neste gang, og når jeg da kommer....så snakker vi om det jeg skriver. Om det er mail eller et vanlig brev spiller ingen rolle.

Det at du ikke klarer å snakke med noen om dette, kan ikke det være fordi du ikke har snakka med noen om dette før. Ja, at det er uvant og nytt, og litt skummelt på en måte? (som oftest er det ukjente skummelt).

Jeg tror nok at når du begynner å prate med noen om dette, (og du kan f,eks. begynne med et brev, som sagt), så blir det lettere etterhvert. Det er ikke så ille skjønner du. Dvs. alt etter hvordan de som skal hjelpe deg er. Men mine erfaringer: i begynnelsen, da jeg snakka med noen om probleman mine, så sa jeg utrolig lite. Men nå har jeg ikke så store porblem med å fortelle om ting. Og er det noe jeg ikke tørr si muntlig, så sier jeg det skriftlig. Jeg synes det er lettere å skrive, for da kan en skrive og få md alle tanker og sånn.....Når en snakker, kan en fort glemme dette, for man snakker liksom "her og nå",mens et brev kan man forandre på og sånt.Uansett: ikke gjør noe dumt. Selv om ting ser mørkt ut nå, så ikke gi opp. Vet det kan være tøft og jævlig, men det finnes hjelp. Ikke misforstå meg nå, men for å si det sånn: man kan alltids ta sitt eget liv. Men ikke gjør det før du har prøvd det som er av hjelp. For du har gode muligheter til å bli bra igjen. Kanskje du vil oppleve skuffelser på veien, men det finnes andre som kan hjelpe. Så om du ikke liker f.eks. fastlegen din (dersom h*n ikke tar deg på alvor og sånn) så kan du jo bestille time hos andre. Du må nesten prøve å feile (for å si det sånn). Men uansett: IKKE GI OPP. Hold ut. Du er ennå ung. Og du har mange muligheter til å få det bedre, men du må også være villig til å gi litt selv. Det å tørre å fortelle om tingene.

Jeg håper vireklig du får den hjelpen du trenger, og at du får det bedre....fortest mulig.

Men du, husk: ikke gi opp før du iallefall har prøvd. Det er verd å prøve (selv om du kanskje opplever skuffelser som sagt). Vi er mange her inne som har vært og er der du er nå. Vi ser ingen andre utveier enn den aller siste. Men vi klamrer oss fast, og gir ikke opp.

Lykke til.

Tenker på deg......

Mvh