Er så deprimert nå...

[Gjest ikke undertegnet]

Og det plager meg at jeg utsetter ungene for den trasige, livløse, triste, tiltaksløse personen jeg er nå. Prøver å forklare det, men. Får lyst til å grine når jeg tenker på at de har en mor som ikke orker, ikke akkurat nå, aldri akkurat nå. De hadde fortjent noe bedre. Men det hadde for svarte jeg også. Er så urettferdig at sånt dritt ligger i genene mine. Ville heller hatt en synlig invaliditet. Det mener jeg virkelig. Noe folk kunne forstå. Da hadde du i tillegg fått sympati! Nå kikker folk bare rart på deg og mener du må ta deg sammen. Gjør jo ikke annet. Allikevel blir jeg ikke bra!

[Gjest Tenkeren]

Kjære deg.

Da er vi i samme båt. Begge er vi deppa og begge har vi barn.

Ikke er det lett å se vitsen heller, men vi må holde oss oppe pga av barna.

Min sønn er enda liten, men keg er så trett og jeg føler at det hele er teit. Ja at livet er teit.

Men noen ganger må man se fremover og oppover.

Er du ikke enig

[thinkerbell]

Ja.. det er vanskelig å holde seg fast når mørket og håpløsheten omfavner en.

Jeg håper du har noen å dele tankene dine med..

-ønsker deg alt godt.

[Gjest ikke undertegnet]

Kjære deg.

Da er vi i samme båt. Begge er vi deppa og begge har vi barn.

Ikke er det lett å se vitsen heller, men vi må holde oss oppe pga av barna.

Min sønn er enda liten, men keg er så trett og jeg føler at det hele er teit. Ja at livet er teit.

Men noen ganger må man se fremover og oppover.

Er du ikke enig

Jo da, det tar vel slutt en gang.

Et av problemene med dette er at når jeg er så trist så får jeg meg på en måte ikke til å oppsøke folk. Føler at jeg bare ødelegger stemningen. Samtidig vet jeg at jeg har godt av å være sammen med folk. Det er verst å være alene. Men kan liksom ikke stole på at noen orker meg når jeg er i denne sinnsstemningen. Det blir bare til at jeg tenker på alle jeg burde kontakte.

Takk for omtanken!

[Gjest fearofthedark]

Jo da, det tar vel slutt en gang.

Et av problemene med dette er at når jeg er så trist så får jeg meg på en måte ikke til å oppsøke folk. Føler at jeg bare ødelegger stemningen. Samtidig vet jeg at jeg har godt av å være sammen med folk. Det er verst å være alene. Men kan liksom ikke stole på at noen orker meg når jeg er i denne sinnsstemningen. Det blir bare til at jeg tenker på alle jeg burde kontakte.

Takk for omtanken!

først vil jeg bare si dette til deg.

*klemmer i 100000000000000000 vis*

Jegb har det på samme måte, jeg klarer heller ikke å gå ut blandt folk.

Har bare byttet nick jeg