har de ødelagt meg!!!

[Gjest trrrish]

hvis jeg har blitt sendt til psykiatrisk behandling og utredning og sånt et par ganger siden jeg var 10, og jeg nå er 20, hvordan skal jeg da vite om jeg er normal eller mine følelser er normale eller syke?????

føler meg helt ødelagt!!

dessuten føler jeg at jeg har det helt fint og at livet mitt er helt greit, men så sier psykiateren at han gjerne vil jeg skal komme å snakke med han, for da skal jeg få det GODT......hæææææ?? hva da???????

hvordan skal jeg noen gang vite om jeg har det vanlig eller ikke jeg nå da?????

FAEN JEG ER JO ØDELAGT AV DETTE!

Jeg mener det går som dette: jeg fikk en sorgreaksjon (en forelder døde), så jeg fungerte ikke så bra en liten periode. Alt var svart. Så snakket jeg med psykiateren unødig faktisk! I den perioden var jeg ikke slik som var normalt for meg, normalt for meg er veldig glad-og enkelte nedturer. Jeg manglet svingende humør, det var ikke normalt meg.

Men nå er det tilbake mitt svingende glade humør, fordi jeg er over sorgen!! Men han tror jeg faktisk burde fortsette å prate med han.. Men nå har jeg kommet over sorgreaksjonen, og blitt meg selv slik jeg var FØR dødsfallet.

Humøret svinger kanskje litt, men hva er galt i det? Folk er forskjellige. Så når jeg har det vondt, henter jeg kniven,skjærer litt, arr liker jeg så det er greit! Så har jeg det bra igjen!

Er det noe galt med å ha dette som sin normaltilstand????

Så tror psykiateren at dette (altså min NORMALTILSTAND) er en reaksjon på at den som døde fikk kreft, og at jeg derfor reagerte med bulimi og husrasering pga av kreften.......dette var 5 år siden.

Men bulimien (som jeg er HELT OVER av meg selv) kom som følge av en ungdoms selvopptatthet/opptatthet av kropp-slanking-bulimi... og ikke fordi jeg var lei meg fordi forelderen mi hadde kreft!! Jeg føler ikke jeg reagerte på dette noe særlig.

Jeg føler jeg kommer over slike ting, for slike ting SKJER FAKTISK, og SÅNN er det!

Og det har ikke noe med saken å gjøre.

Jeg kjenner mange som har litt temperament og kaster ting, uten at de skal snakke med psykiatrien for det!??!

Jeg vil ikke snakke mer med psyk, jeg har ikke behov for det!!!

Men han synes det...

hva faen er jeg da???

HELVETE ALTSÅ!

Ikke vil jeg ta opp dette med han heller, for jeg liker ikke å sitte å snakke om personlige ting. Jeg synes det er nedverdigende og skamfullt!! Jeg blir kvalm av å sitte å snakke om meg selv hos en lege. Derfor skriver jeg anonymt her.

Et flertall av timene til psyk går bare med på at han skal overbevise meg om at det er noen vits i det hele tatt å gå til han. Er det ikke like greit at jeg venter med noe sånn terapi til jeg faktisk er sikker på at jeg trenger det SELV? og ikke fordi andre har fått meg til det.

Men om jeg slutter til han, så mister jeg jo den beste psyk.en man kan få omtrent! Han er virkelig en knakandes flott kar. Så om jeg slutter blir det litt synd at jeg forkaster en som er så flink og snill. ARGH

[frosken]

Hei trrrrish:-)

Du liker jo egentlig å gå til psykiateren, så det skal du selvfølgelig fortsette med.

Du er vel både normal og litt ikke-normal. Det hadde jo vært greit å slutte å skade seg selv - og det hadde vel også vært greit å bli litt mer stabil humørmessig.

Jeg pleier å tenke på deg som en ganske morsom sinnatagg - med masse energi og humor og så tror jeg du er ganske glup. Allikevel tenker jeg at du "trenger" den behandlingen du holder på med... Fortsett å snakke med psykiateren, kanskje er du egentlig redd for å miste ham? Han høres ut til å være ganske utholdende, men det er kanskje på tide å begynne å bruke tiden på å snakke om det som er personlig og privat?