Trenger råd ang. min mor...

[Lyon]

Kjære psykiater.

Jeg har en mor som nå er 58 år. Hele sitt voksne liv har hun vært det vi kaller "litt dårlig i nervene".

Hun har også i mange år brukt alkohol, uten at vi (familien) med sikkerhet kan si at hun er alkoholiker. For 4 år siden fikk hun hjerneblødning og ble operert for dette. De fjernet bla mye av den høyre pannelappen. Vi ble gjort oppmerksom på at dette kunne føre til forandret personlighet. (hun vet det ikke selv) vi merket ikke så mye til å begynne med, men gradvis så har hun bare blitt "verre og verre"

For 2 år siden fikk hun kreft i munngulvet og var igjennom en omfattende operajon med etterfølgende stråling. dette har ført til forandringer i munnen selvsagt og dette sliter hun med både fysisk og psykisk. I den forbindelse har hun gått til en psykiater på sykehuset for å lære seg å leve med dette. Denne psykiateren har forøvrig nå sluttet, men vi (familien) synes ikke at dette har hjulpet henne. Tvert imot.

Hun er nå blitt veldig bitter. Hun hater min far ( som er utrolig tålmodig med henne) når hun drikker, og det er ofte så endrer hun seg veldig, og mister bla vurderingsevnen. Dette resulterer i mange ubehagelige episoder. Hun kan bla rase rett foran barnebarna uten at hun klare å "se" galskapen i det. Før sykdommene drakk hun også og kunne bli kverulerende når hun drakk men ellers så var hun en veldig snill person. Nå blir hun mer og mer vanskelig og slem. hun truer også ofte med at hun skal stikke av eller ta livet av seg. Dette sliter veldig på oss alle og vi vil så gjerne hjelpe henne. men vi er usikker på hvordan vi skal gå fram. Vi har ikke turt å prate skikkelig med henne fordi vi er redd for hvordan hun vil takle det. Min far er politi, og vi bor i en forholdsvis liten by, og jeg tror han på en måte har lært seg

å "lukke igjen" øynene når hun begynner. Jeg har prøvd å snakke litt med min far om dette men han sier at husk at det er synd i henne. Og det er jo det, men dette har resultert i at vi ungene hennes med barnebarn kvier oss for omgang med henne.

dette ble litt langt, men har du noen gode råd til oss?

[Lizah]

Ut fra egen erfaring, så tror jeg nok din mor er alkoholiker. men det er egentlig revnende likegyldig om det er tilfelle eller ikke.

Tilfellet er ihvertfall at hun oppfører seg irrasjonel, støtende, skremmende, og ekkelt i deres, og dine barns øyne. Dette er uansett ikke noe noen skal være nødt å oppleve, aller minst barn...

Synes dere skal prøve å få ny psykriater til henne, selv om ventetiden kan være lang.

At det ikke fungerte sist, kan rett og slett bero på dårlig kjemi mellom din mor og psykriater!

En mulighet kan jo være å gå til hennes fastlege i ventetiden?

Er det slik at hun motsetter seg dette fullstendig, og mener hun ikke trenger hjelp - får du rett og slett gi henne et ultimatum!Hvis din far velger å ikke gjøre noe med situasjonen, så må han ha lov til det. men du kan også velge å ikke utsette dine barn for denne påkjenningen.

Selv om det selvfølgelig vil være vondt for henne å miste kontakten med sine barnebarn, synes jeg det er en nødvendighet hvis dette påvirker dem negativt... ihvertfall trenger de vel ikke å treffe henne så ofte? Din far kan jo komme til dere på besøk?

Går det ann og prate med din mor om hva du føler, eller vil/kan hun ikke forstå hvor vanskelig det er for deg/dere?

Det finnes ingen enkel løsning på dette og uansett hva du måtte avgjøre vil det bli sårt for noen parter. men en ting er sikkert, du kan ikke fortsette med å være en forlengelse av hennes sykdom - dette vil bare gå ut over deg og dine nærmeste..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er redd den forverrede tilstand ikke skyldes psykiateren, men din mors sykdom. Alkoholismen, hjerneblødningen, operasjonen eller kombinasjonen av disse faktorer.

Dessverre er jeg redd muligheten for å endre dette er svært liten.

Tror din far har valgt en god strategi. Enten må han forlate henne eller han må lukke øyne og ører.

Likevel synes jeg du skal oppfordre henne til å ta kontakt med fastlegen for å høre om det finnes hjelp å få.