Hvordan føles det når man får tildelt barnet?

[Gjest Ikke nick nå]

Hei!

Vi venter spent på tildeling...og gleder oss veldig. Samtidig må jeg innrømme at jeg er spent. Hvordan skal det gå? Vi har lest så mye om at når tildelingen kommer, så føles det så riktig. Men hender det at noen føler at barnet er fremmed? At man er er spent på hvordan den første tiden skal bli? At alt ikke føles som man har tenkt? Eller er vissheten om at dette barnet er VÅRT der fra første stund?

[Noraførr]

Heisann,

tror nok ikke at det er entydig svar på dette, så jeg kan bare snakke for meg selv.

Vi fikk tildeling fra Kina etter en adopsjonsprosess som hadde vart i 2 år og 4 mnd. Vi har ennå ikke hentet jenta vår.

Den dagen telefonen kom kommer jeg til å huske for all tid framover. For oss var det et fantastisk øyeblikk - svært så følelsesladet. Endelig fikk vi utløst all spenning som hadde bygd seg opp over mange måneder. Endelig fikk vi vite hvem vi venter på. Endelig fikk vi et ansikt å forholde oss til. Vi følte en ubeskrivelig glede ispedd forundring og litt skrekkblandet fryd.

Nå har det snart gått 1 mnd. siden tildeling. Gleden er fortsatt der. Den skrekkblanda fryden har nok vokst litt mer, men det går nok mer på foreldreoppgaven og alt som står foran oss enn tankene om hun føles som vår. Hun ble VÅR den dagen vi fikk tildelingen - og før vi fikk bildene. Sant nok var vi spente på bildene, men likevel var hun VÅR før vi fikk dem og før vi så dem - de hadde underordnet betydning. At hun viste seg å være verdens vakreste barn (*ler*) gjorde ikke mors og fars hjertet noe mindre svulmende )

Tror de tankene du har før tildeling er helt normale og sunne. Jeg hadde de samme - grublet meg nesten i hjel over hvordan jeg trodde det ville bli når vi fikk telefonen. ...Og da den kom var jeg nok ikke forberedt på at den ville utløse sånne følelser hos oss begge.

Kan ikke si annet enn at dere har spennende dager foran dere. Lykke til i siste ventefase!

klem fra

[Gjest ikke undertegnet i dag]

For oss var det slik at jeg som blivende mamma falt pladask og totalt da vi fikk bildet av dette fantastiske barnet. Pappa var mer tilbakeholden og fikk ikke de store følelsene før vi traff barnet første gangen. Da flommet han over av kjærlighet, stolthet, og ikke minst lettelse over at han kunne føle dette. Jeg på min side følte ikke så mye akkurat da, egentlig mest tomhet,og trengte litt tid på å vekke de følelsene jeg hadde ved tildeling. Jeg trengte å komme hjem i ro og mak. Tror dette er veldig forskjellig fra person til person, å få det etterlengtede barnet er jo en form for antiklimaks. Tror det er like mange reaksjoner ved tildeling som det er mennesker, alt er egentlig normalt, også det å ikke forelske seg momentant.

Hilsen en som idag strømmer over av kjærlighet og lykke når jeg ser på barnet vårt

[Gjest ChiengMai]

Jeg hadde lest en del historier om hvor fantastisk det var med tildelingstelefonen, men smilte litt for meg selv av slike fortellinger. En telefon kunne da ikke være såååå fantastisk, vel. Det skulle mer til, trodde jeg. Eller?

Da telefonen kom, flere måneder før vi trodde, så skjønte jeg jo hvor feil jeg hadde tatt. Enkelte detaljer Linda hos VB fortalte om gutten fikk meg til å tenke at det der hørtes akkurat ut som min sønn, ja! Det var som om brikkene falt på plass, for det var vitterligen _vår_ gutt ho fortalte om. Da ho sa at det var en nydelig gutt så husker jeg at jeg tenkte at selvfølgelig var han det, han var jo min. :-)

Dagen etter kom bildene, og følelsene ble ikke mindre av bilder og rapporter..

Da jeg endelig fikk møte ham over åtte måneder senere syntes jeg han var den vakreste lille gutten jeg noen sinne hadde sett, men jeg fikk helt panikk med det samme. For hva i alle dager skulle denne lille gutten _hete_? Navnet som hadde passet så godt til bildene... vel, det passet _ikke_ like godt til dette levende barnet. Men, det er nå samme navnet han har nå, dah.... og det passer perfekt!

[Gjest mummy]

Vi fikk også tildeling leenge før vi forventet det, så det kom som en overraskelse.

Det var en helt utrolig følelse, nesten uvirkelig. Ikke bare av lykke, men av spenning og solthet, tankene raste om alt som plutselig sjedde. De timene fra telefonen kom til vi fikk bildet av gutten vår er borte fra meg, jeg husker knapt hvordan jeg kom meg gjennom dem.

Den første natta sov jeg ikke, var oppe å stirret på bildet som hadde fått hedersplass på stuebordet - kunne ikke få nok.

Så at det er en stor dag, er ingen overdrivelse, det var det ihvertfall for oss!

[Mamta]

Vi er så heldige å ha fått oppleve dette underet hele to ganger! Med hånden på hjertet kan jeg si at det opplevdes like fantastisk begge ganger. Nå blir jeg helt nostalgisk her, så du får tilgi hvis det blir for langt og sentimentalt...

Første gangen hadde vi ventet veldig lenge på tildeling og hadde i forkant av at papirene ble sendt til India hatt noen leie runder med daværende SAK (bufa) og sosialkontoret. Dessuten hadde vi noen mnd. tidligere blitt forespeilet en rask tildeling - som (uten vår viten) ble forsinket med flere måneder i giverlandet og SAK pga. at det var en Special Need - case (disse må klareres i BUFA før tildeling til en konkret familie).

Da den svært så etterlengtede tildelingen endelig kom, falt liksom alle brikker på plass. Datoer og fakta i saken passet inn i hverandre som brikker i et nøye planlagt puslespill... Og jeg ble helt varm om hjertet etterhvert som saksbehandleren beskrev sønnen vår. Ja, for det var jo ingen tvil - det VAR sønnen vår hun snakket om! Glemt var alle vanskelighetene i forkant og alle månedene i lengsel og spenning; nå var han jo her, han som vi hadde ventet slik på og lengtet slik etter!

Andre gangen kom tildelingen faktisk tidligere enn forventet, så aller først ble jeg jo overrasket. Så fikk jeg mer og mer gåsehud nedover ryggen etterhvert som saksbehandleren fra VB fortalte om datteren som skulle bli vår: Jeg hadde nemlig drømt om akkurat henne tre mnd. tidligere, mens vi enda ventet på godkjenning; fødselsdatoen og alt stemte. Så det kunne jo ikke være noen annen enn akkurat _vår_ datter!!! Bildene av henne fikk vi ikke før vel tre uker senere, men selv utseendet til vår datter stemte med drømmen...

Vi som adopterer fra India har jo den noe tvilsomme gleden av å venne oss til tanken på barnet i flere måneder før vi kan hente ham/ henne hjem. Man tenker på dette barnet dag og natt og fantaserer omkring hans/ hennes personlighet, utvikling osv. osv. Og barnet vokser mer og mer naturlig inn i familien, på tross av at h*n ikke er fysisk tilstede. Dermed kan det være en litt underlig følelse å faktisk møte barnet for første gang. Vi føler at vi kjenner sønnen/ datteren vår og glemmer nesten at de ikke kjenner oss...

Og det er klart at gjennom de siste vente - månedene før hentereisen, veksler følelsene mellom ubeskrivelig lykke, lengsel og skrekkblandet fryd. For tenk om, tenk hvis osv. Men det tror jeg er helt normalt - også for de som venter egenfødte barn. Så det er nok en viktig del av forberedelsen for og modningen til foreldreoppgaven.

Likefullt er både tildelingen og første møte med barna en berusende opplevelse - og man svever på rosa skyer i måneder - og år...

Tilslutt vil jeg bare si at du har all grunn til å glede deg til å få tildeling. Du har noe aldeles vidunderlig i vente!

P.S. Må bare få med helt på tampen at jeg aldri har syns at barna mine virket fremmedartet ved tildeling. De var enormt skjønne og akkurat slik de skulle være! Men at far i huset kanskje har brukt litt lengre tid på å se seg selv som pappa til barna, tror jeg nok at jeg kan si.

Mange hilsener fra

[Calileo]

Det går ikke å forberede seg på hva man skal føle. Det er en utbredt illusjon vi mennesker har. Vi prøver å tenke oss hvordan vi skal føle eller reagere.

Å adoptere barn første gang, på den ene eller annen måte er og blir en ny opplevelse for alle.

At de fleste her (også jeg 2-barnsfar)har positive minner i fra tildeling og hentereise stemmer helt sikkert, men det hender nok også ofte at den store mors eller farsfølelsen lar vente på seg, slik det også kan være dersom man føder. Men allikevel kommer den store mors / farslykken før eller siden. Den bare er der plutselig en dag, og da forstår man umiddelbart hva det er.

Det beste råd jeg kan gi er å møte fremtiden med et åpent sinn, men forberede seg på de ting det faktisk finnes kunskap om. Sette seg inn i disse og andres erfaringer.

I bunn og grunn handler det om sikkerheten for eget valg. Gjør jeg det riktige for mitt fremtidige barn og meg selv ved å adoptere? Til det spørsmålet tror jeg nok de fleste her med erfaring kan svare "ja at vi har gjort det som føles riktig for oss"

Livet og fremtiden lar seg dessverre ikke forsikre.

Lykke til!

Ta en titt her og les noen adopsjonshistorier: http://home.no.net/califam/

Mvh