Alltid dårlig samvittighet....

[Gjest ikke undertegnet]

Skulle ønske jeg hadde lyst til å gå ut i sommeren. Men det har jeg ikke. Orker ikke bruke energi på å snakke med folk som jeg kanskje treffer. 'Se' dem tenke at jeg ser så trist ut. Siden jeg er deprimert. Hadde folk enda godtatt det så. Men de kikker bare rart på deg.

Den dårlig samvittigheten er relatert til ungene. De er forresten ungdommer, men jeg har dårlig samvittighet allikevel. Nå er huset fullt av overnattingskamerater. Jeg håper bare de snart får i seg litt frokost og kommer seg på stranda eller noe. Når de er her, føler jeg at jeg må si eller gjøre noe. Kan ikke bare feigt gjemme meg bort som jeg aller helst vil.

Skulle egentlig putta hele gjengen inni bilen og dratt på stranda. Som andre mødre gjør. Men orker ikke.

Burde ringe en venninne så vi kunne dratt en tur på stranda. Men orker ikke snakke med noen nå. Det eneste som fyller meg er denne tristheten og den orker ingen høre på.

Kunne det bare bli kaldere og regne litt. Da er det liksom mer godtatt å være innendørs.

Ikke har jeg brød i huset heller. Bare frokostblanding (av det usunne slaget) og en loff fra igår. Det er derfor jeg har problemer med overnattingsgjester (som jeg skrev i et annet innlegg), siden jeg ikke greier dette matgreiene. Fikk ikke handla igår bare fordi jeg visste at jeg -måtte- det siden det var kamerater på besøk. Jeg er flau over meg selv.

I går 'trua' mann min meg med på vannet, siden han mente jeg h adde 'godt av' det. Sammen med hele 'bulkegjengen' med ungdommer. Det var en plage fra ende til annen dessverre. En skokk viltre ungdommer burde en jo glede seg over. Det samme med sol og varme og godt badevann. Men jeg var bare trist. Og i en slik situasjon blir jeg bare enda tristerer siden jeg tidligere ble så glad på sånne dager.

[punkyB]

Du kan jo fortsette med å sitte inne og synes synd på deg selv - eller prøve å ta tak i problemet. Hvis du bare prøver litt så går det kanskje bedre og bedre etterhvert.

[En_Mamma]

Kjære deg,

Ungdommer er mennesker som andre, du kan trygt si til dem at du føler deg dårlig for tiden, hvis du syns det er vanskelig å si du er deppa kan du vel si du har vondt i hodet eller noe. Ungdommer har også dårlige dager eller uker, er de av det søte slaget kan hende de viser deg litt omsorg også

Ellers; hvis du har PC'en på et "skjermet" sted, si du jobber med en rapport/regnskap/brev av noe slag, det høres fint ut og gir deg litt fred

Er de som ungdommer flest syns de sikkert det er helt greit du holder deg unna etter å ha hilst hyggelig, frokostblanding og loff er vel bra frokost? Tro ikke at alle andre står klar med frokostbuffet, det gjør de ikke. Og ungdommer kan sykle til stranda, eller ta bussen.

Send med dem litt penger til brus, is, pølser på stranda da vel?

Husker fra da jeg var ung at det var litt deilig hjemme hos de av vennene der foreldrene ikke styra så fælt, der vi kunne få skravle på rommet ifred, ta en brødskive hvis vi ble sultne, slippe å konversere andres foreldre over lange middager eller frokoster.

God bedring,

[naiv]

Ta kontakt med din fastlege og legg frem problemene dine. Slik kan verken du eller familien din ha det.

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Ta kontakt med din fastlege og legg frem problemene dine. Slik kan verken du eller familien din ha det.

Lykke til!

Jeg får den hjelpen som kan gis.

Problemet er vel egentlig at det er min mann som hadde problemer i utgangspunktet. Men han vil ikke søke hjelp for problemene sine. Som i åras løp da har blitt våre problemer. Siden vi har fått barn. Jeg har bedt han bli med i familieterapi, men han sier at jeg kan gå alene. Og at jeg ved å prate så mye om det bare gjør alt verre.

Ofte er det jo slik at den i en familie som først oppsøker hjelpeapparatet, ikke er den som var syk i utgangspunktet.

Jeg heller oftere og oftere til den tanken at jeg rett og slett må forlate min mann for å f sjelefred. Men det er et stort skritt å ta. Skulle tatt det for mange år siden, så barna hadde blitt spart for en del konflikter.

Men nå er jeg dessverre så sliten at jeg ikke orker det løftet det er å gå. Med alt det innebærer. Er heller ikke arbeidsdyktig, så jeg kan ikke forsørge to tenåringer.

At jeg er deprimert er selvfølgelig ikke hyggelig for min mann. Men jeg mener at han har en stor del av skylden for at jeg har endt opp slik. Men det er min egen skyld at jeg har funnet meg i det. Særlig at jeg ikke har beskyttet ungene mot det. På den annen side, er jo det like mye farens ansvar! Vi har sviktet begge to. DET er noe som er vanskelig å leve med. Kan aldri gjøres omigjen. Min mann har etter eget utsagn aldri dårlig samvittighet for noe.

Nei, det er tragiske forhold her for tida. Den ene dagen elsker han meg og skal passe på meg bestandig. Neste dag er jeg ei jævlig drittkjerring. Alt er min skyld. Nå dro han på vannet med ungene. Før han dro kalla han meg ei heks og sa det var like godt han ikke kom tilbake. Siden jeg hadde spurt om han hadde tatt med mat og solkrem. Mas, ja vel, men alle mammaer spør om slikt.

Når han neste gang nevner hvor glad han er i meg, sier jeg kanskje (hvis jeg tør) at det er vanskelig å tro på siden han for litt siden sa jeg var ei drittkjerring eller ei heks. Da blir han sinna på det. For ved å minne han på det så kan det jo aldri bli bar. Det er dårlig gjort av meg å ikke tro på det når han sier noe pent. Skikkelig dårlig gjort å da komme trekkende med det stygge han har sagt tidligere.

Vet noen nå vil si at han er psykopat-typen. Det trodde jeg også inntil få år siden. Da skjedde det noe som forandret han totalt til det bedre. Han har evnene til å sette seg inn i andres følelser. Og kan være utrolig snill. Men det er et eller annet han bestandig har slitt med som sliter meg ut også.

Hadde jeg visst at ungene ville ha best av det, hadde jeg gått på dagen. Men jeg er ikke sikker. Derfor blir jeg. Tror ikke det bare er feighet.

Men alt dette er litt av grunnen til at det er vanskelig å komme ut av depresjonen når den først er der.

Jeg søker hjelp både her og der, og gjør små forsøk hele tiden. Men det blir så fort slått tilbake når slike traumatiske ting skjer.

Og så er det jo så flaut.

Ikke å greie å ordne opp i sine egne saker.

[willow]

Kjære deg,

Ungdommer er mennesker som andre, du kan trygt si til dem at du føler deg dårlig for tiden, hvis du syns det er vanskelig å si du er deppa kan du vel si du har vondt i hodet eller noe. Ungdommer har også dårlige dager eller uker, er de av det søte slaget kan hende de viser deg litt omsorg også

Ellers; hvis du har PC'en på et "skjermet" sted, si du jobber med en rapport/regnskap/brev av noe slag, det høres fint ut og gir deg litt fred

Er de som ungdommer flest syns de sikkert det er helt greit du holder deg unna etter å ha hilst hyggelig, frokostblanding og loff er vel bra frokost? Tro ikke at alle andre står klar med frokostbuffet, det gjør de ikke. Og ungdommer kan sykle til stranda, eller ta bussen.

Send med dem litt penger til brus, is, pølser på stranda da vel?

Husker fra da jeg var ung at det var litt deilig hjemme hos de av vennene der foreldrene ikke styra så fælt, der vi kunne få skravle på rommet ifred, ta en brødskive hvis vi ble sultne, slippe å konversere andres foreldre over lange middager eller frokoster.

God bedring,

du minner meg om moren min. men hos oss er det ingen tenåringer igjen i huset. det jeg skulle ønske hun gjorde var å være ærlig med oss, uten å klandre noen som helst. at hun tok seg tid til oss, uten å isolere seg eller leke glad. jeg ville vært glad om hun ikke brukte opp all vår tid på fortiden, og det å unnskylde seg. jeg var glad når hun og min far var her nå i helga. og koste seg. fordi de gjorde noe sammen, og tilbød oss å være med, om vi ville. det var bare der og da som telte. hva mannen din angår, så aner jeg seriøst ikke. det vil være vondt uansett, tror jeg. du må tørre å stole på deg selv, og se på om situasjonen kan forandres på noe vis. om du har gitt det du kan/ønsker/har krefter til å gi. han er slem som oppfører seg slik mot deg, og selv om man sier at man tukter de man elsker får det virkelig være grenser. ikke la ham være slik! kanskje du burde ta deg en helg fri, kun for å tenke. helt alene. jeg bare tenker, men håper du har nytte av noe av det jeg har skrevet. uansett. jeg vil ønske deg så masse lykke til. du fortjener det beste. jeg tenker godt på deg i mitt hjerte.

[Gjest ikke undertegnet]

du minner meg om moren min. men hos oss er det ingen tenåringer igjen i huset. det jeg skulle ønske hun gjorde var å være ærlig med oss, uten å klandre noen som helst. at hun tok seg tid til oss, uten å isolere seg eller leke glad. jeg ville vært glad om hun ikke brukte opp all vår tid på fortiden, og det å unnskylde seg. jeg var glad når hun og min far var her nå i helga. og koste seg. fordi de gjorde noe sammen, og tilbød oss å være med, om vi ville. det var bare der og da som telte. hva mannen din angår, så aner jeg seriøst ikke. det vil være vondt uansett, tror jeg. du må tørre å stole på deg selv, og se på om situasjonen kan forandres på noe vis. om du har gitt det du kan/ønsker/har krefter til å gi. han er slem som oppfører seg slik mot deg, og selv om man sier at man tukter de man elsker får det virkelig være grenser. ikke la ham være slik! kanskje du burde ta deg en helg fri, kun for å tenke. helt alene. jeg bare tenker, men håper du har nytte av noe av det jeg har skrevet. uansett. jeg vil ønske deg så masse lykke til. du fortjener det beste. jeg tenker godt på deg i mitt hjerte.

Takk for gode tanker. Det trengte jeg. Det gjorde godt nå.

Har nettopp kommet hjem fra et venninnetreff. Vi kjenner hverandre fra en gruppeterapi, så vi har forståelse for hverandres problemer. Det gjorde godt å få litt forståelse der også.

Nå ser jeg litt positivt på morgendagen ihvertfall. Skal prøve gjøre det beste ut av den.

Takk skal du ha!