ikke helt tilstede

[Gjest calestia]

tenker... nå har jeg forsøkt så innmari hardt på å være i virkeligheten, ikke sette meg ned å drømme langt avgårde.

HMMF!!!

funka ikke!

ble bare verre.. er jo helt kaputt i dag, skjønner meg ikke på verden, og stirrer bare ut i lufta, og snakker med meg selv..

jeg snakket med psyken om det, vi ble vel enige om at jeg skulle tenke over det.. hvor mye i virkeligheten jeg ville være. som et mål.

sitter og regner, jeg nå..

Hvor mye skal til for å klare utdannelse feks...? 50 % tilstedeværelse.. eller mer..

70?

har ikke den fjerneste ide om hvordan jeg skal klare dette, jeg vet jo ikke om noe annet!! Tok i grunn litt tid før jeg skjønte at det ikke var slik det skulle være.. skjønte ikke hvordan alla andre klarte, orka, forstod..

men jeg var jo aldri der..

BORTREIST!

ehh.. ihvertfall slitsomt å skulle gjøre alt som livet inneholder når man ikke egentlig er der.. Flyr på randen av totalt kaos og uvitenhet for tida, aner ikke i det hele tatt hva som venter.

Jeg gjør ting, som jeg nesten aldri har gjort før..

oftere enn før, jeg skal jo venne meg til livet..

å, så vanskelig..! har jo bare lyst å krype under dyna, bli borte..

stakkar psyken .. han har fått noe å slite med.. hehe..

hmm.. hvordan er det å være i livet egentlig??

( ja, takk, et svar hadde vært ypperlig.. ) )

[frosken]

Ingen av oss har vel andre referanserammer enn vår egen virkelighet mht hva det er å være tilstede som menneske. Derfor er det ofte kun i ettertid at man oppdager at man f.eks. ikke har pleid å være helt tilstede.

Det er forskjell på å ha et "symptom" og det å bare "være den man er". Symptomer er på en måte noe fremmed fra hva man anser som "normalt" - mens det å "være sånn som man er" jo er det eneste normale for en selv. Derfor tror jeg det er mye lettere å bli kvitt "symptomer" enn å endre seg mer grunnleggende.

For noen år siden leste jeg bøkene til Donna Williams som er en høytfungerende autist. Hun beskriver godt det å oppdage sin egen annerledeshet og det å forsøke å melde seg inn i verden. Bare titlene på bøkene hennes synes jeg forteller det meste: "Ingen ingensteds", "Fra ingen til en" og "Som farge for en blind".

[Gjest calestia]

Ingen av oss har vel andre referanserammer enn vår egen virkelighet mht hva det er å være tilstede som menneske. Derfor er det ofte kun i ettertid at man oppdager at man f.eks. ikke har pleid å være helt tilstede.

Det er forskjell på å ha et "symptom" og det å bare "være den man er". Symptomer er på en måte noe fremmed fra hva man anser som "normalt" - mens det å "være sånn som man er" jo er det eneste normale for en selv. Derfor tror jeg det er mye lettere å bli kvitt "symptomer" enn å endre seg mer grunnleggende.

For noen år siden leste jeg bøkene til Donna Williams som er en høytfungerende autist. Hun beskriver godt det å oppdage sin egen annerledeshet og det å forsøke å melde seg inn i verden. Bare titlene på bøkene hennes synes jeg forteller det meste: "Ingen ingensteds", "Fra ingen til en" og "Som farge for en blind".

takk!!

skal se om jeg finner de bøkene..

klarer faktisk å lese noen sider hver dag nå.

folk har alltid syntes jeg var litt rar og tilbaketrukken, men jeg tenkte aldri noe mer over det, de har jo sagt det til evig tid, og ingenting forandret seg.. trodde bare jeg var litt ..sær..

har funnet ut at det er litt " uhensiktsmessig", det stopper meg, og preger meg, og nå er jeg faktisk lei..

tror jeg vet at det er mer inne i meg enn hva jeg er nå.. hvis du skjønte den...

Jeg vet bare ikke akkurat hva..

føles som jeg blir født på ny, og nå skal jeg lære alt omigjen, på kortere tid..

kanskje det er en kjempesjanse.., egentlig..?

klemz

[frosken]

takk!!

skal se om jeg finner de bøkene..

klarer faktisk å lese noen sider hver dag nå.

folk har alltid syntes jeg var litt rar og tilbaketrukken, men jeg tenkte aldri noe mer over det, de har jo sagt det til evig tid, og ingenting forandret seg.. trodde bare jeg var litt ..sær..

har funnet ut at det er litt " uhensiktsmessig", det stopper meg, og preger meg, og nå er jeg faktisk lei..

tror jeg vet at det er mer inne i meg enn hva jeg er nå.. hvis du skjønte den...

Jeg vet bare ikke akkurat hva..

føles som jeg blir født på ny, og nå skal jeg lære alt omigjen, på kortere tid..

kanskje det er en kjempesjanse.., egentlig..?

klemz

Det er en kjempesjanse - forutsatt at du klarer å holde fast ved konstruktivitet - og ikke utagerer impulser i hytt og pine.

(Det er bare å si fra når du trenger neste moralpreken...*s*)