NHD/ang medikamenter...

[Lizah]

Fikk svar av deg i inlegget "Går i min mors fotspor"....

Jeg var hos psykologen i dag og tok opp igjen dette med medikamentell behandling. Det gikk ikke noe bedre denne gangen,,,,

Han stiller seg veldig negativ til det, og mener jeg kan klare å bli kvitt angsten og alle de andre negative tankene på egenhånd.. men han avsluttet med å si noe slikt som hvis du absolutt vil... så skal ikke jeg hindre deg...

vel, så har jeg valget selv nå, men det gjør jo ikke akkurat saken enklere for meg da.. ville ikke akkurat synes det var så enkelt å gå på disse medikamentene imens jeg går til samtaler med ham, når dette er noe han stiller seg negativ til....

Det er så vanskelig, du er for medikamenter... og han er imot...

og jeg vet ikke opp ned på noen ting lenger, men en ting vet jeg,,, hvis ikke jeg begynner å fungere normalt, eller ihvertfall tilnærmet normalt snart...så detter jeg av pinnen..

Hva er det riktige å gjøre for meg???????

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg er ikke NHD, men jeg har erfaring fra eget liv.

For å få en 'pause' fra smertene synes jeg det var ntytig med SSRI. Det hjalp meg, selv om jeg er helt imot piller egentlig.

Hvis du virkelig føler deg så ubalansert, ville jeg prøve. Jeg tok pillene ene og alene for ungenes skyld, for at de skulle få en mer avbalansert mor. Det fikk de, selv om det var enkelte bivirkninger jeg kunne unnvært. men noen ganger må en ta et valg her i livet.

Husk det er du som lever ditt liv, ikke psykologen. Blir han for brysom, så be om en annen behandler, kanskje en psykiater. De er mer innstilt på ta pasienten går på medisiner. FOR innstilt vil nok enkelte (jeg også) mene. De slenger reseptene etter deg er min erfaring.

Jeg har to pilleglass stående som fyren ikke engang husket han hadde gitt meg. Dette var i tillegg til SSRI'en. Prøvde å gi meg det ene merke for andre gang. Skremte meg litt. Så lite kontroll da. DERFOR, vi må tenke selv. Ikke overlate alt til behandleren.

[Gjest tod]

Jeg er enig i det andre svaret her. Piller kan være en løsning som midlertidig symptomdemping, men man bør ikke sluke dem rått, for å si det sånn.

Det burde være en kime til selvransanking innafor psykiatrien/psykologien at behandlerne inntar så motsatte ståsteder i forhold til medisinering. Det gir i hvert fall en pekepinn om at det ikke nødvendigvis er grunn til å stole på fagfolkene, uansett hvilket standpunkt de måtte innta (særlig hvis de heller ekstremt i den ene eller andre retninga). Jeg vil anbefale deg å sette deg inn i dette sjøl - gjør f.eks. noen søk på nettet og snakk med andre om deres erfaringer. Det er ditt liv det gjelder, da er det naturlig å sette din autoritet over pskologers eller psykiateres eller hvem enns.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er svært sørgelig at du skal oppleve en psykolog med slike holdninger.

Uansett psykologisk eller farmakologisk behandling har jeg det syn at behandlingen regelmessig må evalueres i forhold til effekt. Dersom behandlingen etter en rimelig tid ikke har ønsket effekt, må en vurdere å gjøre noe annet/endre opplegget osv.

Når din psykolog har behandlet din angstlidelse i tre år uten effekt og likevel vil fortsette med "more of the same", er dette etter min mening uetisk. Jeg kan ikke se at han har noe faglig belegg for å tro at dette opplegget plutselig skal fungere om du går 1, 2 eller 3 år til. Ville du fortsatt med samme medisin i samme dose i tre år dersom den overhode ikke hadde effekt? I tillegg kommer de kostnader han påfører deg med egenandel, skyss, barnepass?, tidsbruk etc.

Et uttrykk sier: "Dersom du gjentatte ganger stanger hodet i veggen, bør du ta noen steg tilbake og se om du ikke kan finne døren".

Her tror jeg du trenger nye tanker og et nytt opplegg.

[Lizah]

Tusen takk for svar alle sammen,,,

Er blitt litt klokere nå, og kommer til å konfrontere psykologen med et og annet neste gang...

Om jeg nå ikke velger å begynne på medikamenter riktig ennå, vil jeg ihvertfall foreslå om vi ikke kan ta en annen innfalsvinkel...

Frem til nå, føles det som om hver samtale har hvert fokusert kun på angsten... uten å gå litt dypere i det hele... For meg føler jeg det er littt viktig å forstå seg selv, da har man kanskje en sjangse til å snu det negative til noe positivt..

Så da gjenstår det bare å se om han vil høre på meg denne gangen da..

Når det gjelder de medikamentene, skal jeg gjør som Tod sa, søke på nette, lese bøker og slikt for å finne ut hva som er det beste for meg... for jeg tror ikke jeg kan vente at psykologen min kan gi meg den riktige infoen jeg trenger...

Føler meg forresten veldig positiv i dag, tok bussen hjem fra byen og overlevde det! Ikke bare det... jeg tror jeg er forelsket!!!