Lev som nå=vondt/ dra fra / dø

[christof]

Som du ser av overskriften så har jeg tre valg.

Jeg kan bli hos min kone og mine barn og ha det fryktelig vondt inne i meg.

Jeg kan dra fra henne og kanskje få det bra med meg selv, det er det umulig å vite.

Eller jeg kan velge den enkleste men alikevel vanskligste metoden å forlate dette tragiske stedet.

Her kommer min historie.

Jeg ble sammen med en pen jente for ca 10 år siden, og som jeg verdsetter veldig mye. Jeg hadde aldrig hatt en kjæreste før som jeg hadde hatt sex med, og her kommer problemet, hun hadde hatt to som hun hadde hatt sex med. Den ene hadde hun vært sammen med i 3 år og den andre hadde hun ikke vært sammen med men de hadde kun hatt sex sammen. Og hun har aldrig villet fortelle meg om disse kjærestene, men en gang før vi fikk barn og vi hadde vært ute og drukket litt alkohol sammen så sa hun at den hun bare hadde hatt sex med han hadde hun bare en ting til felles med og det var sex. Og så sa hun en ting til, at han kunne holde på i 7 lange og 7 breie. Jeg ble jo helt slått ut og veldig lei meg....

Senere har jeg gått og tenkt mye på dette og vært mye depprimert. Jeg har hatt mye problemer med depresjon før jeg ble sammen med henne også, men dette på toppen er veldig slitsomt. Jeg ble da for snart 2 år siden lagt inn på psykriatisk og fikk elektrosjokk behandling, men når ikke det hadde noe virkning på meg så satte de meg på zyprexa og effexor. Siden den gang har jeg ikke hatt noe særlige tanker om selvmord, men jeg gikk så mye opp i vekt av zyprexaen at jeg valgte å trappe ned og så å kutte den helt ut, og det var ved juletider.

Jeg har blitt mye mer sprudlende i humøret i følge alle rundt meg etter at jeg sluttet med zyprexa. Når jeg gikk på den så var jeg som en følelses løs person som ikke hadde noen spessielle meninger om noe.

Nå så tenker jeg mye mer og jeg synes ikke at jeg og kona mi har det noe særlig bra sammen sexuellt. Det var bra når vi ble sammen men så har det bare dabbet av. Før så kunne jeg ha sex minst 3 ganger i uken og når jeg beggynte på zyprexa så var det kanskje 1 gang i mnd. Nå er lysten for øverig tilbake, men jeg kan ikke få han som hun bare hadde sex til felles med ut av hodet mitt. Det eneste jeg og kona mi har til felles er barna, og jeg liker andre ting i senga en det hun liker så der har vi ikke noe til felles. Hvis jeg plutselig har lyst på sex og hun nesten sover så kan det henne at henne sier "greit" men jeg får ikke lov å hisse henne opp på noen som slags måte..."ikke rør" men putt den inn og bli ferdig. Og hun kan sove seg gjennom hele akten, og jeg gidder ikke å ta i henne noe mer snart. For jeg blir bare dårlig! Jeg sa senest i kveld at jeg kunne jo ikke sammen lignes med han som holdt ut i 7 breie og 7 lange, og det sa jeg bare på spøk for å høre hva hun ville svare. Og da fikk jeg svaret jeg ikke ville høre: jeg synes det er bare bra at du ikke holder ut så lege jeg, Gudsjelov!! Hadde hun ikke sagt at det eneste de to hadde til felles var sex, og han holdt ut i 7 lange og 7 breie....da må jo hun også ha likt det ganske godt!?!

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, dette spiser meg opp innvendig. Jeg har gjort klart alt til min egen begravelse. Det hørers kanskje groteskt ut, men det er noe jeg har gjort for lenge siden. Jeg er 31 år og føler vel at jeg har fått avsmak på hva livet har å tilby.

Og så er det ungene mine da! Grunnen til at jeg ikke har gjort det er nettopp de tre englene mine, men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være her og se at kanskje en av dem ender opp som narkoman eller noe annet skjer med dem. Derfor er det kanskje best å reise den veien nå litt tidligere en jeg skulle ha gjort. Jeg vet dette ble langt og jeg vet at jeg kanskje ikke får svar på dette, men jeg prøver alikevel. Jeg lever på lånt tid!

Jeg har inngen andre å gå til en her..eventuellt hvis det finnes noen lignende sider, men jeg gidder ikke eller orker ikke skrive dette en gang til.

Jeg gikk til putt men der følte jeg ikke at jeg fikk noe hjelp. Det var bare jeg som pratet og jeg fikk liksom ikke noen tilbake meldinger. På psykiatrisk så ble jeg bare "kjemisk lobotomert" og truet med å bli tvangs dopet på nosinan hvis jeg ikke oppførte meg. Så jeg dør heller en å dra tilbake dit. Ikke noe samtale terapi i det hele tatt. Og jeg kunne mer om psykologi og atferds terapi en de som jobbet der...

Nei jeg får prøve å legge meg....har ikke noe mer stesolid igjen og legen min er på ferie. Kunne trengt et par av de pillene nå får å få ro i kroppen og hodet.

mvh

ps. jeg leste igjennom innlegget og så ganske mange skrive feil, men jeg orker ikke å rette dem alle...har aldrig vært noe flink til å skrive uansett.

[SierDuDet]

Jeg er ikke kompetent til å svare på noe vedrørende de psykiske problemene dine, men litt kan jeg nå svare likevel.

For det første ser det ut til at du har hengt deg veldig opp i dette med 7 lange og 7 breie. Det virker som om du har gått og tenkt på dette i flere år, og latt det gå mer og mer inn på deg. Dette må selvsagt være fryktelig slitsomt, og det å høre noe av sin partner som man tolker i den retning at fyren var en bedre elsker enn deg, det forstår jeg at kan fucke deg helt opp.

Her våger jeg meg likevel frampå med å påstå at du har gjort en fjær om til mange høns. Veldig mange høns, og dette er noe du burde tatt opp med din kone for lenge siden, så du slapp den nedbrytende prosessen det trossalt må ha vært å gå og tenke på dette i så mange år.

Hør på din kone når hun sier at hun er glad for at du ikke holder i 7 lange og 7 breie. Hun mener det trossalt rimelig sikkert, dersom hun er som kvinner flest.

Jeg har knapt hørt om kvinner som foretrekker at mannen "aldri" blir ferdig, så når hun nevnte dette med at fyren hold i disse 7 lange og 7 breie, så var det nok ikke positivt ment i forhold til han.

Det høres også ut som om ekteskapet deres har gått fryktelig i stå og at kommunikasjonen er på et bånn nivå, og det er nok noe dere må ta tak i. Det kan du gjøre ved å snakke med henne, lufte dine tanker vedrørende ekteskapet deres, sexlivet deres, og alt annet du ikke er tilfreds med. Kanskje dere trossalt kan finne tilbake til det forholdet dere en gang hadde.

Dette kan selvsagt være en tidkrevende prosess, men det er helt sikkert verdt et forsøk, og kanskje dere til og med på veien trenger å snakke med en samlivsterapeut.

Når det gjelder selvmordstankene dine så er egentlig ikke jeg kompetent til å gi råd her, men jeg sitter nå engang her på jobb i natt og har ikke noe bedre fåre, så jeg går for noen ord

For det første: Et dårlig sexliv er på ingen måte noen grunn til å ta livet av seg, og den med at dine barn kan vokse opp å bli narkomane er også en svært dårlig grunn i forhold til å gå til et så drastisk skritt. Jeg mener... ærlig talt.. dine barn trenger en far, og faren for at de vil vokse opp til problemer blir nok langt større dersom de vokser opp uten sin far, og med det i bakhodet at deres far tok sitt eget liv.

Så slå disse tankene fra deg først som sist. Selvmord er IKKE en tolererbar løsning på dine problemer.

Jeg har ikke noe annet råd enn at du snakker med din kone! Kanskje hun ikke engang ser at du har det vondt, og uten å kommunisere så er det hvertfall ikke lett å løse dine problemer. Går du til psykolog må du selvsagg bruke han/henne til å få utløp for dine problemer, og kanskje det også hadde vært en god ide og ta med din kone og kjøre en fellestime eller noe sånt. Få luftet noen problemer og se hva dere kan gjøre for få orden på ekteskapet igjen.

Mulig du ikke fikk noe fornuftig ut av det her, men lykke til i hvertfall!

[Gjest ikke undertegnet]

De fleste par har problemer med sexlivet mens barna er små. Kanskje helt til en ikke har ansvaret for dem mer. Sex er et overskuddsfenomen. Har ikke lyst på sex hvis ikke hverdags-energien er på plass. Barn suger mye energi ut av det som regel. Fordi de tar mye tid og du bekymrer deg for dem.

Mann min og jeg hadde et flott sexliv helt til barna kom. I noen år har det rusla og gått. Til tider har det vært helt elendig. Jeg kunne også tenkt meg å sove meg mellom det noen ganger. Putt den inn og bli ferdig, er akkurat det jeg tenker! Dette er et problem for alle nesten i denne livsfasen. Får håpe på en ny vår når en er bare to igjen.

Noe som er veldig viktig (som jeg og min mann dessverre ikke har fulgt opp) er å dra bort alene uten barna.

Når det gjelder ektefellens sex-fortid, så tror jeg det er noe en aldri får helt innblikk i. Faktisk så tror jeg min mann tror jeg var heftigere enn jeg var. Men det kan han jo tro. Det skaper litt spenning i forholdet. Men en skal være forsiktig med å fortelle detaljer, det kan fort misforstås (slik du har gjort). Kanskje din kone siktet til en enkelt gang denne fyren holdt ut lenge (i hennes målestokk til og med kanskje). Det er slik med løsrevne kommentarer. Det blir feil hvis en vever videre på dem.

Hvis du er påvirket av medisiner, at de setter ned sexlysten din, så er nok din kone kanskje ikke lei for det, siden kvinner normalt i denne livsfasen har mindre lyst enn mannen. Jeg har tatt piller, og husker jeg sa til min mann engang, at han fikk nesten begynne på piller han også, så kanskje problemet ble mindre. Det var fleip, men det er et problem for oss også at vi er i utakt. Så vi har, selv om det er lite romatisk, laget oss avtaler om at vi skal ha sex en gang pr uke. Ellers sklir det helt ut hvis jeg skal bestemme! Jeg onanerer heller enn å ha samleie, for det er mye mindre slitsomt når en er deprimert. Medvirkende årsak er jo også selvfølgelig at vi også har noe andre problemer oss imellom. Men det har så gods som ALLE voksne par. Garantert. Det er noe som må jobbes med kontinuerlig. Hele tiden, baran eller ikke barn.

Lykke til videre! Synes du skulle gi deg en sjanse til når det gjelder psykolog/psykiater. Det finnes bra også skjønner du.

Høres ut som du har lest en del og kan en del om faget. Det er mitt problem også. Tror det er bedre noen ganger å vite lite, da er det lettere å stole på andres avgjørelser. Kjenner meg veldig godt igjen i det med at en av og til vet mer enn fagfolkene om en enkelt ting. Og da blir de så fort fornærmet og forurettet. Vær forsiktig med å bemerke slike ting, det er min erfaring. En fornærmet behandler har en ingen nytte av.

PS: gidder ikke rette opp skrivefeila jeg heller! Den kommentaren tyder også på at du setter veldig høye krav tildeg selv. Kanskje du gjør det på alt for mange områder i livet. Du er sikkert bra nok som det er. Hvis du kunne lære deg å slappe av, ta ting med litt større ro, så kanskje det ville hjelpe. Kan jo prøve yoga, meditering, fokusere på pusten mens du sitter med lukkede øyne e.l. Men dette er kanskje noe kvinnegreier? Hjelper gjør det i alle fall. Jeg har en mannlig yoga-lærer forresten!

[Gjest tod]

Du avslører en temmelig pessimistisk tankegang. Hva tilsier f.eks. at barna dine skal bli narkomane? Du henger deg også veldig opp i din kones kommentar ang. hennes tidligere elsker - men problemene mellom dere går vel mer på samlivet generelt enn spesifikt på sexlivet, det er i hvert fall det inntrykket jeg får.

Du sier også at du har dårlige erfraringer med psykiatriske sykehus, at du ikke fikk noen samtalebehandling. Du sier også at du har dårlig erfaring med medisinene. Jeg har selv blitt prakka på Nozinan - men kommer aldri mer til å ta det; det gir en helt jævlig følelse av at tankene forsvinner (et kriteruim for å få lov til å skrive ut antipsykotika burde være at behandlerne selv hadde forsøkt medisinene, da ville kanskje ikke reseptene ha sittet så løst...).

Jeg vil anbefale deg om å be fastlegen din om å henvise deg til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater - da kan dere lettere legge opp en behandling etter dine ønsker.