Huff

[radiv1365380360]

Hei alle der ute.

Føler kanskje at dette problemet jeg nå skal presentere for dere er en bagatell, men jeg skal komme med det allikevell.

Hver gang jeg skal ut å reise eller skal bort fra hjemmet over lengre tid, får jeg problemer i forkant. Jeg gruer meg, tenker veldig mye på reisen eller oppholdet og klarer rett og slett ikke å se det positive i situasjonen jeg snart skal opp i. Selv om jeg sier til meg selv at "dette går bra og det er ingenting å grue seg til".

Første gangen jeg opplevde dette, var da jeg skulle inn i forsvaret. Jeg var trist og tenkte ekstremt mye på hva som lå foran meg. Tankene var der helt fra jeg åpnet øynene om morgenen til jeg gikk og la meg. Etterhvert som jeg ble vant til situasjonen, gikk det mye bedre, men endel tanker var der fortsatt. Uvissheten var vell det som plagde meg mest. Hva kom til å skje neste dag?

Etter dette har jeg opplevd ett ubehag ved alle slike anledninger. Reiser

gjennom jobben, feriereiser og andre lengre opphold hjemmefra. Ting blir bedre

når jeg har fått gjort meg kjent med omgivelsene og personer, men på langt nær

så bra som jeg kunne ha ønsket at det hadde vært.

Mandag om en uke skal jeg og min samboer til Kypros på ferie. Jeg tenker mye

på det og gruer meg faktisk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I går

endte det med at jeg brast ut i gråt ved tanken på turen. Jeg føler at jeg er

ekstremt egoistisk som ikke tenker på min samboer som virkelig gleder seg til

denne turen.

Jeg har alltid slitt med en litt pessimistisk innstilling til alt, dårlig

selvtillit og nesten en konstant angst for ikke å prestere i sosiale

anledninger. Kan dette ha noe med mine problemer å gjøre?

Hva gjør jeg for å bli kvitt dette? Jeg vil nødig gå til psykolog pga. denne bagatellen.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette er ingen bagatell, Radiv!

Det har jo faktisk påvirket livet ditt i stor grad over lengre tid. Tror du kunne hatt nytte av noen å snakke med. Går det an å snakke med samboeren om slike ting? Noen er heldig å ha en slik person som kan hjelpe og støtte. Vi andre går til psykolog, for en kan ikke forlange det av pårørende/kjærester. Blir for tøft for dem. Og vi vil jo helst beholde dem problemfrie.

For din egen del burde du søke hjelp. Så kandu få mer glede av tilværelsen. Alle sider av den!

Kjenner meg forøvrig igjen i det med å ønske å vite hva jeg går til. Jeg må helst vite hva som ligger foran meg, for å greie å slappe av. Angsten gjør at jeg ikke kan ta ting på sparket. Svært sjelden iallefall. Dessverre.

[radiv1365380360]

Dette er ingen bagatell, Radiv!

Det har jo faktisk påvirket livet ditt i stor grad over lengre tid. Tror du kunne hatt nytte av noen å snakke med. Går det an å snakke med samboeren om slike ting? Noen er heldig å ha en slik person som kan hjelpe og støtte. Vi andre går til psykolog, for en kan ikke forlange det av pårørende/kjærester. Blir for tøft for dem. Og vi vil jo helst beholde dem problemfrie.

For din egen del burde du søke hjelp. Så kandu få mer glede av tilværelsen. Alle sider av den!

Kjenner meg forøvrig igjen i det med å ønske å vite hva jeg går til. Jeg må helst vite hva som ligger foran meg, for å greie å slappe av. Angsten gjør at jeg ikke kan ta ting på sparket. Svært sjelden iallefall. Dessverre.

I går hadde jeg faktisk en prat med min samboer. Selv om vi har vært sammen i snart 8 år, så var det ganske vanskelig å prate til å begynne med. Men, etterhvert ble det enklere og vi fikk snakket ut litt.

Jeg er også litt redd for å plage henne for mye med dette, men jeg er helt sikker på at hun sier ifra hvis det begynner å plage henne.

I samtalen vår ble vi oppmerksom på at dårlig selvtillit kan være en god del av mitt problem. Jeg er skikkelig redd for å drite meg ut og føler bestandig at andre folk ser på meg og dømmer meg. Hvordan bygger man på selvtilliten sin?

[Gjest ikke undertegnet]

I går hadde jeg faktisk en prat med min samboer. Selv om vi har vært sammen i snart 8 år, så var det ganske vanskelig å prate til å begynne med. Men, etterhvert ble det enklere og vi fikk snakket ut litt.

Jeg er også litt redd for å plage henne for mye med dette, men jeg er helt sikker på at hun sier ifra hvis det begynner å plage henne.

I samtalen vår ble vi oppmerksom på at dårlig selvtillit kan være en god del av mitt problem. Jeg er skikkelig redd for å drite meg ut og føler bestandig at andre folk ser på meg og dømmer meg. Hvordan bygger man på selvtilliten sin?

Dette blir nok et litt for 'stort' spørsmål for meg dessverre.

Det er jo pga manglende selvtillit, eller kanskje heller selvfølelse, at mange av oss går til psykolog.

Grunnen til at vi føler at vi ikke er 'nok' verdt, er vel ting vi har opplevd oppimellom åra, konflikter med foreldre, venner,klassekamerater som vi ikke har greid å takle.

Tror jeg da.

Finnes jo mye litteratur om emnet. Kommer ikke på noen titler nå.

Men det er jo verdens beste begynnelse at du og samboeren har hatt en prat. Du er tross alt heldig.

Siden jeg ikke har greid å løse mine egne problemer, så er jeg nok ikke den rette til å råde andre heller, kanskje.

Men det hjelper å være sammen med mennesker som kan bekrefte deg som et ok menneske. Konflikter er nedbrytende for meg ihvertfall.

Lykke til videre!